Qvanne-Joll skiøn at æde -

-og ædes begierligt af Bønderne, skriver Hans Strøm i noteringsboka si i 1750-åra.
Dette eksemplaret som nærmer seg to meter, gror i hagen min, men det er i fuktige lier mot fjellet den trives best. Rundt Jonsok eller StHans dro ungdommen i flokkevis til fjells etter kvann. Etter en lang vinter og vår med lite ferskmat, var denne planten med sin fine og helt spesielle smak vel verd å trave milevis etter.
Det var stilken, jolen, som ble spist. Fra Norddalen på Sunnmøre heter det at ungdommen ofte kom ned fra fjellet med armene fulle av kvannjol, nok til å selge som snacks på kirkebakken der folk møttes på søndagen.

DOBBEL ENGEL
Det finnes dem som heter Maud Angelica. Men Angelica Archangelica, som er det latinske navnet på kvann, er nok strået hvassere. Angelica betyr engel, og her er til og med erkeengelen med i navnet. En plante med et slikt navn, må være spesiell - og ganske riktig:
Den var faktisk ei stor eksportvare fra Norden til det europeiske kontinentet. Det hadde seg slik at da de store pestene og farsottene herja i middelalderens Europa, var tørka kvannerot pestmedisinen over alle pestmedisiner. Den kunne til og med beskytte mot pest, bare man tygde rota! Den sveitsiske legen Paracelsus hevda at han redda mange fra pesten som ramma Milano i 1510 på denne måten.

Mens de fleste medisinplantene i klosterhagene ble brakt nordover til oss av munker fra kontinentet, gikk kvannen motsatt veg. Det heter seg at det var selveste erkeengelen Gabriel som viste munkene hvordan planten skulle brukes - derav altså det staselige navnet.

DELIKATESSE OG MEDISIN
 "-Jolen ædes som er stor Delicatesse og Roden bruges at tygge paa som Tobac item at sette paa Brændevin,"skriver Strøm. Satt på brennevin, ble kvannrot brukt til å kurere alt, fra tarmslyng til gulsot.

Mange steder og garder har navn med kvann eller jol, som Jolegrø ved Skjæringen i Haram kommune, og Kvanndal flere steder. Det viser at kvann var en viktig plante. Nå vokser det ikke mye kvann på slike steder lenger, og det betyr nok at den er blitt for hardt beskatta. Planten trenger minst to år på å sette blomst, og skjærer en av stilken, dør planten. Dermed rekker den ikke å sette frø - noe den produserer i utrolige mengder - og formere seg.

Et av medlemmene i Ålesund Strykekvartett heter Ove Kvangardsnes. En på alle måter storarta fiolinist, men det er etternavnet hans som er poenget her. Det viser til et nes, og til en kvanngard. I gammel tid ble nemlig kvann også dyrka, på små dyrkingsfelt med steingard rundt. Dette er de eldste "hagene " vi kjenner i Norge. I norrøn tid tok nordmenn med seg kvann, antakelig som frø, til nye bosettinger på Grønnland, Island og Færøyane, og der lagde de seg kvanngarder. I de gamle lovene leser vi om straff for å stjele fra annen manns kvanngard og laukgard.

TYRA OG KVANNJOLEN
I sagaen dukker kvann opp i Olav Tryggvasons saga. Snorre forteller at kongen kjøpte en kvannjol og ga til dronninga si, Tyra, en dag de var i Nidaros. Tyra var dansk, og i Danmark vokser det ikke kvann. Hun skjønte ikke at dette var ei delikatesse, og ble dødsfornærma over å få ei så skrøpelig gave - ugras! Hun mente han heller burde se til å manne seg opp og gjøre et skikkelig karsverk, for eksempel å dra til Danmark og hente farsarven hennes. Olav så gjorde, om bord i Ormen Lange. Detaljene om dette kan du lese deg til i sagaen, men jeg kan jo røpe at det ikke gikk særlig bra.

Men la oss ikke gi kvannjolen skylda for det. La oss heller se for oss en stille fjelldal med vaiende kvann en fin sommerdag, til tonefølge av - Johan Kvandal.