Urtedrops fra Sunnmøre Museum

Bjørkeris og bacalao

2012-02-16T19:43:00.002+01:00

Søndag er det fastelavn, folkens! Og det er linken her, mellom bjørkeriset som pynter seg med fjær og blir til fastelavnsris, og klippfisken som er fastemat.

Som før blogget: bjørk kan brukes til så mye. Bjørkeriset om våren, med knoppene fulle av vekstkraft, har vært brukt fra de eldste tider til å rise (derav navnet) viktige ting som åkeren, dyra og kvinnene. Og formålet var at de skulle bli fruktbare. Som så mye annen moro ble også denne skikken overtatt av kirka, som knytta den til festtida før fasten.

260 000 FASTELAVNSRIS
Det pynta fastelavnsriset er av tysk opprinnelse. I Norge er det sanitetskvinnene som lager og selger fastelavnsris. Det har de gjort siden 1946, og f.eks. i 2009 ga salget fantastiske 7 millioner kroner til helseformål. Og skulle du ikke treffe på en av de driftige damene fra Sanitetsforeninga med det første, kan du kjøpe et elektronisk fastelavnsris fra Norske Kvinners Sanitetsforening!

FASTELAVNSSØNDAG, BLÅMANDAG OG FEITETIRSDAG
Den kirkelige fasten er en forberedelse til påskehøytidas bønn og forsakelse. Den skulle vare i 40 lange dager. Men før fastetida begynte, kjørte man i katolsk tid i Norge ei feiring over tre dager. Da fråtsa folk i god mat og drikke, og brukte riset for å sikre ei tallrik slekt. Og våre dagers fastelavnsris, smultboller og fastelavnsboller med krem og andre godsaker, er rester av denne gamle tradisjonen. Da jeg var lita, var det i hvertfall fremdeles skikk å rise opphavet tidlig på morgenen fastelavnssøndag før de hadde kommet seg ut av dynene. Som fornøyd enebarn var jeg lykkelig uvitende om den gamle hensikten med dette, i motsatt fall spørs det vel om jeg hadde tatt sjansen.

Fastelavn kommer av tysk Fastelabend, fasteaften. Dette var kvelden før fasten tok til. Feitetirsdag ble kalt grautatysdag på Sunnmøre. Da skulle rømmegrauten på bordet, den feiteste og beste maten de hadde. Askeonsdag var festen over, og fasten i gang.

CARNE VALE
Til fastelavn hørte karneval. I New Orleans går dette under navnet mardi gras - som direkte oversatt blir tirsdag fett, som vi kjenner igjen som feitetirsdag. På latin tolkes karneval som "kjøtt farvel". Det betyr at når fasten kom, skulle man forsake alle goder fra sengekos til kjøttmåltider. Og her er det klippfisken trer inn på arenaen.

KLIPPFISKEN KOMMER!
Lenger sør i Europa kunne det være problematisk, dette med fisk og varme i fastetida. Klippfisken, derimot, salta og tørka som den var, var et glimrende og holdbart næringsmiddel, perfekt når kjøttspising var bannlyst. Og snart ble klippfisken Ålesunds store eksportartikkel.
I "spansketida" fra 1835-1870-åra kom spanske skuter seilende til Ålesund for å hente fisken hjem på egen kjøl, og kjekke matroser med sleng i buksene og amorrr i blikket prega byen. Kanskje var det de som hadde med seg oppskriften på den heftige bacalaoen som etter hvert ble Ålesunds nasjonalrett ?

Ålesundsskutene seilte over alle hav. I 1844 ble det latinamerikanske markedet åpna for norsk klippfisk. Og resultatet lot ikke vente på seg. Rikdom og ære kom til Ålebyen, og folket synger i sydlige land. Som for eksempel disse sveisne karene:

Julestjernefjerning og blomster med bivirkninger

2012-01-31T14:14:00.003+01:00

Så er julestjernene ute av huset for i år. Ikke fordi jula er over, men fordi det er kommet en ny valp i huset med stor appetitt på livet - og på alle ting som befinner seg i tyggehøyde. Dermed kommer julestjernefjerning inn i bildet som et meget nødvendig onde, samme hvor frodige de måtte være: plantens røde blad inneholder ei melkesaft som irriterer slimhinnene, og kan i verste fall gi blødende mageslimhinner, smerter og svimmelhet hvis man spiser dem (kilde: Anemette Olesen: Den giftige have). Forgiftninga kan være riktig ille for små barn, og hvis "barnet" har fire bein og veier under 2kg, er nok utfallet gitt. Så exit julestjerner, først som sist.

Hvordan står det til med resten av stuevegetasjonen da? Et raskt nettsøk avslører at vindusposten kan være det reine giftkammeret. Amaryllis, kala, eføy og vindusblad - et vilkårlig utvalg vanlige potteplanter: giftige alle i hop.

Men ikke nok med det. Både i hagen og naturen ellers gror det flere giftplanter enn jeg liker å tenke på. Gjennom tidene har mange av dem vært brukt både på godt og ondt: noen som medisinplanter for å lindre og helbrede, noen til å framkalle rus, andre til å ta livet av folk. Flere av disse plantene kom til landet med munkene, som brukte dem til å kurere sykdom. De er kjent både i folkemedisinen før i tida blant kloke koner, "bygdedoktorer" og folk flest, og i den "lærde" skolemedisinen. Og plantene har virksomme stoffer i seg, det viser både dagens kjemiske forskning, og prøving og feiling gjennom hundrevis av år.

I urtehagen på Sunnmøre Museum vokser noen av disse plantene, både de ville og de kultiverte. Jeg har tidligere blogget om bruken av en del av dem til hygge og nytte for sunnmøringer før og nå: vendelrot, malurt og reinfann. Nå skal det handle om de skumlere sidene ved noen tilsynelatende uskyldige markblomster.

Vendelrot

Vendelrot(Valeriana officinalis) vokser vilt på Sunnmøre. Uttrekk av rotstokken var nyttig mot hoste, bl.a. i Sunnylven. "VendelRoed taget før St:Hansdag førend den ræt udslaaer, blandes med Tiære og smøres paa Creature naar de, som der siges, ere slagne af Dvergen." skriver Hans Strøm, og viser til at den var viktig i trolldomsmedisinen på 1700-tallet.

Lyserød og velduftende er den, men skinnet bedrar:
Som beroligende middel brukes planten fremdeles, men ved for store doser risikerer en hodepine, søvnløshet, urolig hjerterytme og utvida pupiller. Sterke saker, med andre ord.

Malurt

Malurt(Artemisia absinthium) har vært brukt heilt siden oldtida i Europa ved de fleste kvinnesykdommer: ved menssmerter, som prevensjon, men også for å framkalle abort. I Norge var den et av de mest brukte abortmidlene.
De giftige virkestoffene i malurt er bitterstoffet absinthin, som i store doser fører til kramper og svimmelhet og skader på nervesystemet, og thujon, en eterisk olje som regnes som ei sterk nervegift.

Malurt er hovedbestanddelen i drikken absinth, som hadde storhetstida si på slutten av 1800-tallet blant kunstnere og bohemer.
Absinthrusen påvirka bevissthet og virkelighetsoppfatning, og "Den grønne fe" åpenbarte seg for mang ei sjel som kikka for dypt i absinthflaska.

Reinfann

Thujon finnes også i reinfann(Tanacetum vulgare), en av de ville plantene i urtehagen. Reinfann har vært nyttig både for folk og dyr: Strøm skriver om "Renfan" på Sunnmøre at "Dens Kraft til at fordrive Orm er hos os ikke ubekiendt, da man tager Knopperne og kaager dem i Mælk, som gives den Syge at drikke."

Men den har sine lumske sider: når den ble brukt i store doser f.eks. for å framkalle abort, kan virkninga ha vært fatal for mange kvinner.

Revebjelle

Revebjelle (Digitalis purpurea) er nok den de fleste tenker på, når vi snakker om giftige planter i den norske floraen. Revebjelle har vært brukt som legeplante i mange hundre år. Den inneholder stoffer som stimulerer hjertemuskulaturen, og brukes medisinsk den dag i dag.

Men pass på, bare se, men ikke røre: 2-3 blad kan være dødelig dose for et lite barn.

Så selv i blomsterbedet kan altså de skumleste hensikter skjule seg bak et vakkert ytre. Vil du vite mer om giftige planter, kan du kikke i et hefte av Anemette Olesen: Den giftige have, Skarresøhus forlag 2004.

På låven sitter nissen...

2011-12-13T14:45:00.001+01:00

Grautskei for nisser og andre sunnmøringer. 1800-tallet, Sunnmøre Museum.

Kryddermorter og kanel på brokete teppe. Sunnmøre Museum.

Blant alle gode julelukter og -smaker har kanelen en sjølskreven plass. Et "must" på julegrøten, både for nissen og oss andre. Den bleike, søte, hvite grøten med det gule smørøyet (det var i fjor, det...) får karakter og sting både i utseende og smak av vår langveisfarende brune venn kanelen. Og slik har det vært lenge: vi vet at rundt 1850 var risengrynsgrøt veletablert som 1.juledags-rett i fjordstrøka på Sunnmøre. Sannsynligvis var det kanel, kjøpt i Bergen, på grøten. Både ris og kanel var handelsvarer, og ettersom penger var noe en absolutt ikke slo om seg med i de dager, verken på Sunnmøre eller ellers i landet, var denne retten noe som bare kom på bordet på de store festdagene. Desuten skulle det fersk melk i grøten, og det var ikke det en hadde mest av vinterstid. Et luksusmåltid, med andre ord.

Kanelstengene er det innerste laget av barken på kaneltreet. Flere slike tynne lag trees inni hverandre og tørkes - et møysommelig arbeid som før ble utført av en egen kaste - kanelskrellerne - på Sri Lanka.

Kanel er et av de eldste handelskrydderne vi kjenner.Den kommer oppprinnelig fra India og Sri Lanka. Det importeres 150 tonn kanel til Norge årlig, fra Indonesia, India, Sri Lanka, Tyrkia og Vietnam. Første gang vi støter på den i Norge, er i en omtale av kanelbark i Bergen i 1606. I Vest-Europa har den vært brukt siden middelalderen i søte retter, i bakverk og desserter. I Østen inngikk den i mer seriøs matlaging, i curries og lignende.

Den var så verdsatt at den ble gitt som gave til fyrster og konger, og i Bibelen (2.Mosebok) blir Moses pålagt å bruke kanel i den hellige olje i tabernakelet.
De store kjøkkener i middelalderen utvikla flere standardblandinger der kanel var en ingrediens, som f.eks. det engelske "Mixed spice" med allehånde, kanel, kryddernellik, muskatblomme og muskatnøtt. På 1300-tallet hadde Frankrike sitt "poudre blanche" (som var noe helt annet enn det vi tenker på i dag): 32(!) deler sukker, 9 deler ingefær, 2 deler kanel og 1 del kryddernellik. Harissa er et marokkansk blandingskrydder som fremdeles brukes til lam og vilt. Her er kanel i selskap med ei rekke andre krydder, som kardemomme, muskatblomme, muskatnøtt, allehånde, kryddernellik, ingefær, pepper, lavendelblomster m.m.

I disse blandingene finner vi forresten flere av de krydderne vi fremdeles bruker i julematen: i kaker og stukket i appelsiner, i svinesylte, fårerull og nedlagt sild, i gløgg og på julegrøten. Slik har de vært brukt i mange hundre år, og selv om dette er krydder som nå stort sett bare kommer fram til jul, er dette med på å holde eldgamle smakstradisjoner ved like.

En varm kopp krydderte før jul samler mange av disse eksotiske smakene. Denne fant jeg i Ex Libris' lille bok om te og urtete:

1l vann

1 kanelstang

3 kryddernellik

3 hele allehånde

3 grovknuste kardemomme

1ss svart te

Og med tekoppen på nattbordet kan man krype til køys, og kanskje fiffe opp julesenga som beskrevet i Ordspråkene7,16-17: "Jeg har lagt tepper på min seng, brokete tepper av egyptisk garn. Jeg har strødd mitt leie med myrra, aloe og kanel."

Her er "Cinnamon girl" med Neil Young. GOD JUL!

The tree of life

2011-11-13T23:18:00.002+01:00

Det er som med kruttet: det er alltid lurt å se om andre har funnet det opp før. Så da tre kolleger fra Sunnmøre Museum dro på studietur til Krakow før helga, lærte vi mye om å lage midelalderutstilling, både lure løsninger og hva vi trygt kan holde oss unna. Det nye museet, Podziemia Rynku, ligger fire meter under det store torget i gamlebyen, og bruker vårt århundres teknologi til å fortelle om middelalderens Krakow.

Den gang et viktig handelsknutepunkt for salt, kopper og bly. Fremdeles står kulturminnene tett som hagl, og forteller om en by der også kultur og vitenskap var og er bærende element. Her finner vi universitetet der astronomen Kopernikus arbeidet for 500 år siden, og plasserte sola i sentrum for vårt verdensbilde. Kieslowski, filmskaperen som lagde filmer som De ti bud og Tre-farge trilogien (Blå, Hvit, Rød) på slutten av 1900-tallet, bodde her, og det samme gjorde Zbigniev Preisner, som satte musikk til disse filmene. Moderne grafikk og litteratur trives i Krakow, to Nobel-pristakere i litteratur kommer herfra. Krakow er en by med ei sterk utstråling, og vi lot oss bestråle så godt vi kunne!

Der den gamle bymuren var, kan en nå rusle i parkområder med alleer av lønn og eik. Slike svære eiketrær har sin egen historie, både her og ellers i Europa. I den norrøne mytologien var eika treet til guden Tor, tordenguden som rådde over været og var sønn av den mektige Odin.

Eikeløvet var symbol på styrke og utholdenhet heilt fra de gamle romerne ved år 0. Fremdeles finner vi det på militære symboler og medaljer "med ekeløv", og ser vi godt etter, er den norske kongekrona og resten av kronregaliene pryda med eikeløv både her og der.

Prominente personer fikk før i tida en minnekrans av eikeløv i sølv på kista ved begravelsen. Dette gjaldt f.eks. Alexander Kielland, tidligere amtmann i Romsdals Amt. Han fikk to eikekranser da han døde i 1906: en fra amtet og en fra embedsmenn i Molde.

Men eikeløv kan også være en del av det levende livet, som her: underlag for et brudepar i Krakow mens de poserte for fotografen under et stort eiketre en hustrig novemberdag i 2011.

Her er "Lacrimosa" av Krakow-komponisten Zbigniev Preisner, fra Terrence Malik-filmen "The tree of life".

Ei stor svart vogn og en liten gul blomst

2011-10-30T19:33:00.002+01:00

Aalesunds Museums "Smittå", for anledningen iført gult pestflagg
i utstillinga "Ei verd av fargar" på Sunnmøre Museum.

Hestesko og jernbeslåtte vognhjul larmer mot den ujamne brolegginga i ei bygate i Ålesund. Ei svart vogn kjører i full fart gjennom byen. Det er "Smittå", smittevogna. Smittsom sykdom er på ferde i byen. Er det dysenteri, tyfus eller spanskesyka som har blussa opp igjen? Én ting er i hvertfall sikkert: inne i vogna ligger det en som er alvorlig sjuk og skal isoleres på Lasarettet på Klipra.

Noen som husker svineinfluensaen og alt oppstyret rundt den? I vår tid er en slik pandemi nokså sjelden, men vi skal ikke så veldig langt tilbake i tid før pest og epidemier kom som farsotter og feide med seg mange menneskeliv. Det var langt mellom legene. En tydde til den sjøllærte bygdedoktoren, og nedarva kunnskap hos folk flest om trolldomsmedisin og legende urter. Og heile apoteket fant de i naturen.

En av de store legeplantene i folkemedisinen, både på Sunnmøre og ellers i Europa, var tepperot (Potentilla erecta). Og som sådan har den sin sjølsagte plass i urtehagen på museet. Reine skjære vidundermiddelet, og i seinmiddelalderen ble den sterkt anbefalt av de lærde i kampen mot pest.

"Af Bønderne kaldes den Mundskoll-Rod, fordi man bruger dens Rod at tygge for Mund-Skoll = Huudløs Mund. Nogle Bønder pleie og at koge dens Rod i Øl, og saaledes at tage det ind mod Blodgang, hvorfor den og kaldes Blod-Rod." skriver Hans Strøm i 1762. (Blodgang er det gamle folkelige navnet på dysenteri, en smittsom tarminfeksjon som gir blodig diarre.)

Strøm kaller forresten tepperot for Tormentille, og dermed har vi tre navn som alle sier noe om denne lille, ville planten: Potentilla som kommer av potentia, det latinske ordet for kraft, og Tormentille som kommer av tormentum, som betyr smerte -fra riktig gammelt av ble planten tillagt nesten magiske evner som botemiddel mot smerter. Tepperot kommer av gammelnorsk teppe som betyr tette eller stoppe. Og det den stoppet, var blødninger.

Blomsten på tepperot er liten og gul, men det var den røde margen i rota som var tegnet på at planten var virksom ved sykdommer som hadde med blod å gjøre (signaturlæren). Derfor ble den brukt til å regulere menstruasjonsblødninger, mot dysenteri og til å stoppe blødninger. Den ble brukt både på mennesker og dyr: fra Ørsta og Sande vet vi at vannavkok av tepperot ble brukt mot infeksjonssykdommen raudsott eller blodpiss hos kyr til langt inn på 1900-tallet.

Men det var ikke bare blødninger tepperot kunne stoppe. I Vanylven drakk de den i brennevin, og i Syvde i melk, som et middel mot diarre. Dette kommer nok av at rota er stappende full av garvestoffer, ja så mye at de brukte den til garving av skinn på Færøyane, der det er dårlig med trær som kan gi bark til impregneringsbadet.
Fint å ha gode kolleger: Heidi Thöni Sletten på Volda Bygdetun tipsa meg om masteroppgava til Sidsel Sæterhaug i tradisjonskunst. Det er hun som forteller at folk på Færøyane brukte tepperot når de skulle garve saueskinn til sko. Det ga en lys brun farge til skinnet. De knuste røttene og strødde på skinnet, eller rørte dem med vann til en grøt som skinnet ble smurt inn med, før det ble rulla sammen. De kunne også koke en låg på røttene og legge skinnet i den.

Og slik kan en tilsynelatende unnselig liten gul blomsterplante ha skjulte egenskaper. Forresten, en skal ikke kimse av det gule: det er en av signalfargene både naturen og menneskene bruker. Gule blomster trekker til seg insekter, mens noen dyr og insekter er gule for å signalisere fare, som at de er giftige eller kan stikke. Bare tenk på vepsen! Og det er ingen tilfeldighet at gult er fargen på veiskilt, pestflagg, sykebiler og - drosjene i New York.

-og med det er vi rimelig godt plassert i det gule, og kan avslutte med Coldplay: Yellow

En stor og langsom vind. Noen funderinger om høsten og om tørking av urter.

2011-10-09T18:06:00.004+02:00

Det er høst. Naturen går i hvilemodus, ei ro som også vi kan finne hvis vi er lydhøre.
Tomas Tranströmer som fikk årets Nobelpris for dikta sine, sier det sånn:

Stor og langsom vind

Fra havets bibliotek.

Her kan jeg hvile.

(Gjendiktning: Jan Erik Vold)

Og Arne Garborgs Haugtussa finner roen ved Gjætle-bekken:

Du surlande Bekk, du kurlande Bekk,

her ligg du og kosar deg varm og klaar

Og speglar deg rein og glid yvi Stein

---

- Aa, her vil eg kvile, kvile.

Det som skal i hus fra urtehagen og naturen, er høsta og hengt til tørk. På bildet henger peppermynte, oregano og pors. Mynten blir til te, oreganoen, som hadde så mange knopper at jeg ikke hadde hjerte til å høste den før de var i blomst, går i maten, og porsen skal bli juledram.

Tro hvordan de gjorde det før i tida? De mange ville og dyrka urtene som ble brukt i mat og medisin, måtte jo høstes. Innsankinga av dem må ha vært ei lita "onn" det også, både for de sjøllærte bygdelegene som vi vet det var noen av på Sunnmøre, og for "almuen" rundt på gardene. Bortsett fra bygdelegene som stort sett var menn, gjetter jeg at det var kvinnene som gjorde dette arbeidet. Det var de som sto for matlaginga, og som pleide de syke. Dessuten ble mange av urtene brukt ved det som var vanlige kvinnesykdommer: for eksempel ved urinveisinfeksjoner og for tidlige/uteblitte/for seine blødninger.

For at urtene skulle være brukandes i vinterhalvåret, måtte de konserveres. Noen urter ble lagt på brennevin til forskjellige medisindrammer, mens urtene som skulle bli uttrekk i te eller i melk, ble tørka.

Kanskje tørka de noen i korntørkestova, som i denne fra Sjøholt som ligger fint til i utkanten av urtehagen på museet. Her var det ellers maltet til ølbrygginga som ble tørka over den varme tørkehella.

På loft, i løer og andre luftige steder hang urtene til tørk, og lagra i stillhet legende kraft og smaken av sommeren som var gått.

- and the winner is:

2011-09-19T23:00:00.000+02:00

Reinfann, Tanacetum vulgare

Så har sommeren gått gjennom urtehagen, og forlatt den for i år.

- Ikke rare sommeren denne gangen, men noen av plantene ser nå ut til å ha forsynt seg grådig av de få solstrålene vi blei tildelt. Som i kommunevalget vi nettopp har lagt bak oss, ser vi noen klare tendenser i urtehagen også: blomstrende isop, salvie og lavendel står for et dominerende blåskjær...

Blå blomster: isop og salvie, og ei krusete kusine, Tanacetum vulgare var. crispum

Men vinneren er gul: reinfannen har aldri vært så stor som nå. I år har den dessuten fått ei pynta kusine på besøk: en krusreinfann som kom som gave til urtehagen.

Reinfann er egentlig viltvoksende, men har vært et innslag i folks hager fra langt tilbake. Hans Strøm fant den bl.a. på Hovdegarden i Volda i 1750-åra.

Og et nyttig innslag har den vært, både for folk og dyr. Strøm skriver om "Renfan" på Sunnmøre at "Dens Kraft til at fordrive Orm er hos os ikke ubekiendt, da man tager Knopperne og kaager dem i Mælk, som gives den Syge at drikke". Den samme framgangsmåten finner vi i hele Norden. I Danmark tilbyr Henrik Smith på 1500-tallet rett nok en litt mer velsmakende variant for mennesker, der blomsterknoppene

" -drickis met Honning oc Vin". Reinfann er full av bitterstoffet tanacetin, så smaksmessig er nok hans kur å foretrekke.

Blomstene inneholder dessuten aromatisk olje, og har vært brukt som smakstilsetning til brennevin. Lagres reinfanndrammen lenge nok (et godt råd er å bare glemme den i noen år), får den en fin, rund smak der det bitre nesten er forsvunnet, og den beste delen av blomstersmaken dominerer.

Professor Dagfinn Moe ved Universitetet i Bergen nevner reinfann dessuten som et velkjent abortmiddel, og dermed kan den ha vært en del av kvinnenes "medisinskap på rot" i eldre tider. I ei tid da det var langt mellom legene, var nok plantene i bondehagene like mye medisinplanter som prydplanter. Kunnskapen om dette er nesten borte. Men en og annen gammlel plante i en gammel hage kan bære på en hemmelighet om noe som en gang var viktig kvinnekunnskap.

Medisin i hvert et blad

2011-07-26T16:41:00.004+02:00

Salvie (Salvia officinalis) i blomst (Wikipedia)

I ei av de fineste bøkene jeg vet, Kilden av Gabriel Scott, møter vi fiskeren Markus. Det er en strålende sommermorgen. Fiskeren Markus er på veg til havna. Bak hvite stakittgjerder og hagtornhekker ser han hager i fullt flor. Her står peoner og liljer, aurikler og fioler, kattost, malurt og mange fler. Det er som regnbuen er falt ned på jorden i tusen stykker og satt rot og tatt på å gro! tenker han. Og her er kjøkkenhager med salat i overflod, salvie, gressløk og purre, persille og gulrot, nepe og dill. "Han ser på salvien som står der og blomstrer og er som et helt husapotek: her er medisin i hvert et blad."

Tanken slår han at han kanskje kunne prøve å få til en liten hage oppe i kløfta der han har huset sitt, med bær, blomster og til og med et lite plommetre! Markus blir nesten svimmel ved tanken. Tenke seg til å kunne ta seg ei plomme uten å be noen om lov, "-og kjente han at her var sykdom i anmarsj, såsom forkjølelse eller gikt, kunne han ta seg noen blader salvie og koke seg en kopp ypperlig te -"

Undervisning ved Salerno-skolen, kanskje om den fortreffelige salvien?

UNIVERSALLEGEMIDDEL
Salvie, Salvia officinalis, har i hundrevis av år vært selve universallegemiddelet, det som kunne helbrede og bekjempe absolutt alle sykdommer, og drukket i vin skulle den drive alt ureint ut av kroppen

"Cur muriatum homo, cui salvia crescit in horte?" heter det fra universitetet i Salerno på Sicilia, som utdanna apotekere og leger på 1000-tallet: Hvorfor skal mennesket dø, når det finnes salvie i hagen? Så stor tro hadde de på denne planten. Og de ga den navn deretter.

Salvie kommer av det latinske salvare, som betyr å redde. Ordet brukes stadig, feks heter Frelsesarmeen "Salvation Army" på engelsk, og kremen vi smører på oss mot ymse plager, er salve. Når italienske ungdommer møter hverandre med Salve!, støter vi på det igjen; - et ønske om at du skal komme deg velberga gjennom dagen.

HOS MUNKER, FORNEMT FOLK, OG FOLK FLEST
Det var munkene som tok salvien med seg nordover til klosterhagene sine, og den er med i alle middelalderens legebøker. Mange av disse var kjent i Norge, blant annet Henrik Harpestreng si bok fra 1200-tallet. Dansken Harpestreng er den første legen vi vet om fra Norden, og har sannsynligvis studert ved skolen i Salerno. Litt av ei kunnskapsreise, København - Sicilia for 800 år siden! Etter hvert dukker salvien opp på Sunnmøre, og det ser ut som den ble en vanlig hageplante med tida. Hans Strøm, som skreiv om Sunnmøre på 1700-tallet, nevner den blant de "meest bekiendte og brugelige Have-Væxter", men han påpeker at "i sær de saa kaldte grønne Urter ere egentlig ikkun brugelig hos fornemme Folk".

Salvie ble brukt både medisinsk og som krydder. Den vokser i urtehagen på museet, for som fiskeren Markus, brukte sunnmøringen salvie som te mot gikt og forkjølelse, byller og betennelse. Når det gjelder matstellet, hadde det seg nok slik at kjøtt av gris og sau ble harskt etter hvert, enten eieren var fornem eller ei, og da var salvie sammen med isop og sar de urtene det ble brukt mye av for å ta bort fettsmaken og slik berge julematen.

Men litt salvie i maten gjør mye godt. Her får du en oppskrift fra sørlige strøk, og den er eldgammel, visstnok helt fra "de gamle romere", og suverent enkel.
SALTIMBOCCA ALLA ROMANA
Bank ut løvtynne skiver kalvekjøtt (får du ikke tak i kalv, kan du bruke svinefilet).
Legg et stort salvieblad oppå, og dekk kjøttet med ei skive spekeskinke.
Fest det hele sammen med en trepinne, og stek i smør til kjøttet er gjennomstekt (6-8min.).
Ta kjøttet til side, stek ut panna med litt hvitvin (eller marsalavin om du har).
Rør evt inn litt mer smør, hell sausen over kjøttet og server.

Syns du det ble for lite salvie, skal du få min favoritt-pastasaus. Og den er om mulig enda enklere:
La salvieblad (mange!) sprøstekes/fritteres i smør/olivenolje. Pass på at de ikke blir for mørke, det er fort gjort!
Hakk evt. noen valnøtter og ha oppi gryta mot slutten.
Hell det hele over nykokt pasta, litt parmesan på toppen - vel bekomme!

2011-06-27T15:04:00.000+02:00

-saare lystigt om Sommeren

2011-06-13T23:08:00.006+02:00

Det ringler i bjeller - hvem er det som kommer fram rundt hjørnet der? En narr! Madamen fra Polen selger luer med reveskinn. Pass opp for hesten! Hvor steker de lam? -hva slags urter lukter det? Dundrende trommer, pipende fløyter - gjøglere, sangere, og se der: en korsridder! Smeden svetter over smistedet. Hvor er skjenkestua, - er det bryggeren, han med den rare lua? Unna der, her kommer biskopen!

Det er middelalderfestival og marked på Hedmarksmuseet. Lyd og farger, liv og røre. Livet som en gang levdes her i Hamarkaupangen blir levende, tolka av vår tids entusiaster. Men settingen er ekte nok: her på Domkirkeodden ligger restene av gater og streder, av biskopens borg og munkenes kjellere. Og ruinen av den store domkirka ruver over Mjøsa fra det høyeste punktet på odden.

Det er få steder jeg opplever middelalderen så nærværende som her, også når det er folketomt og stille. Kanskje mest da. Og i stillheten kan en høre humler og flittige bier i arbeid i den store, vakre urtehagen.
Dagens hage ble anlagt i 1975. Den drives økologisk, og er blitt en av landets største med ca 400 ulike urter. Her drives det viktig kulturvernarbeid ved bevaring av mange av de virkelig gamle kulturplantene. Hagen er tilrettelagt for rullestolbrukere og for synshemma personer.

Hagen er vel verdt et besøk, frodig og vakker som den allerede er nå i juni. Det er varmt og godt på Hedmarken, og i den kalkrike jorda stortrives medisinske urter, magiske urter, krydderurter, urter brukt til farging og til kosmetikk. En halvfrossen og vasstrukken sunnmøring innser at dette er det umulig å matche! Men så er det heller ikke min ambisjon: vi skal fortelle om sunnmørske bønder, mens denne urtehagen viser planter fra middelalderen og fram til Hanna Winsnes, og vel så det.

I middelalderen var det munkene som arbeida i urtehagen på Domkirkeodden. Datidas munker var både leger og apotekere, og la ned et stort arbeid for å helbrede syke, både ved pest og pandemier. Dette arbeidet ble sett på som en del av det religiøse livet. Kroppen var sjelens bolig, og målet med å helbrede var å gjøre kroppen i stand til å utføre de gode gjerninger. Medisinplantene var derfor den viktigste delen av en klosterhage.

I tillegg til urtehagene, hadde folket i Hamarkaupangen både kålhager, eplehager, kirsebærhager og humlehager. Vakkert må det ha vært, og slik beskrives det i Hamarkrøniken, et skrift fra 1500-tallet:

"Omkring udi lige Maade var det saare lystigt om Sommeren, naar nogen roede omkring Hammers By, thi alle Urter gave saadan herlig Lugt fra sig. Og de Pilegrime som droge til Rom og den hellige Grav saavel som gjennem mange Steder og Lande, de gjorde deres største Flid, at hvo som kunde føre med sig til deres Fædreneland igjen nogle af de vellugtendes Urter, der var kjærest kommen. Og de elskede meget paa den Tid udi Hammer et slags Træ, som kaldtes Engeltorn som ogsaa gav en herlig Lugt fra sig."

- Og epleduften fra engeltornen (vinrosehekken), den kan du kjenne i urtehagen på Domkirkeodden den dag i dag.

Dugnad i urtehagen

2011-06-02T17:47:00.003+02:00

Tone og Kristin fjerner timian og rensker isop. Sneglen fikk kaffe, men bidro ellers lite.
Foto: Karin Hauge Krogen

For nøyaktig 200 år siden skriver vår venn Sivert Aarflot (Landets lykke: om poteter og humle) dette om været på Sunnmøre: "Liden Varme, kun 4 til 6 Grader. Færsk Sne lagdes paa vore Fieldtoppe..."
En mager trøst, men vel vitende om at det altså faktisk kunne vært verre, slo vi til innimellom regnbygene her om dagen og gjennomførte årets vårdugnad i urtehagen! Tre maurflittige damer i tre timer var det som skulle til for å gjøre hagen fri for ugras og klar for nye utplantinger. Den treige lille sneglen som meldte seg på til kaffepause, var på ingen måte i godt selskap, for her gikk det unna. Takk for innsatsen!

Urtebed med reinfann og bjørnerot, hjertensfryd og valurt, løpstikke og malurt,
- men ingen timian.

Vinteren har forsynt seg grådig av plantene i år, og våren kom seint. Samtlige timianplanter har strøket med, og det er ille, for timian er en av de plantene som var mest brukt på Sunnmøre før i tida, både som krydder og medisin. Så vanlig og selvskreven var den i maten, at den mange steder bare ble kalt "pølsekrydde". Men timianens bidrag til slaktevarene var ikke bare den gode smaken: timian inneholder stoffet thymol, en desinfiserende ingrediens, som nok har påvirket holdbarheten. Og det var jo et poeng i tida før kjøleskap og fryseboks.

I folkemedisinen ble timian brukt mot infeksjoner i luftveiene, mens de gamle middelaldermunkene mente den hadde virkning mot såvel tømmermenn som tungsinn. Dessuten kunne timian brukes til å røyke ut onde ånder, og dermed beskytte gravide kvinner som var ei viktig målgruppe for slike farligheter. Alt i alt en både nyttig og velsmakende urt, og dermed en liten, men ikke uvesentlig del av den sunnmørske kulturhistoria. Så dette tomrommet i urtehagen må fylles!

-no lauvast det i li

2011-05-15T23:01:00.035+02:00

17.mai like rundt hjørnet, og flagg og bjørk i beredskap. Her hos meg er bjørka sprunget skikkelig ut nå, men en skal ikke så veldig høyt opp i lia før bjørkelauvet bare er det som kalles museører. (Har aldri sett ei mus med grønne ører, jeg, men ok da, fasongen er vel sånn om trent riktig.) Og der oppi høyden var jeg forrige helg for å samle - nettopp, bjørkemuseører. For jeg hadde en plan.

Men etter at jeg hadde plukket meg et spann med museører og deretter stablet bjørkaveden til neste vinter - beste ved som finnes , forsynte jeg meg med flere ressurser fra bjørka: bjørkeris.
Og bjørkeris kan brukes til så mangt. Når man snakket om å gi ungene ris før i tida, var det kvister av bjørka som bokstavelig talt skulle i sving. Sverget man til vold som oppdragende middel, ble det gjerne etter hvert nok bare å true med riset, for man hadde det jo for hånda - bak speilet.

Men jeg bruker bjørkeriset til mer fredelige sysler. Da jeg var lita, var visper av bjørkeris noe av det første vi laget når vi flytta til hytta for sommeren. Jeg tror ikke det var fordi det var nødvendig, men rett og slett fordi det var hyggelig å pusle med for ei lita jente. Og det er det stadig, -anbefales!

Ingen klumper i sausen med denne! Krem kan den piske også, ganske raskt.

Slik gjør jeg det: skraper barken av kvistene med en sløv kjøkkenkniv, bunter dem sammen og binder godt rundt med hampetråd eller kjøkkensnøre av den gamle sorten, og kapper dem av i passende lengde.

Slike visper har nok vært i bruk lenger enn vi aner; forte å lage, funksjonelle i bruk. Det at de er så enkle å lage, er kanskje opphavet til uttrykket "vispesnekker" om han som ikke lager de mest sofistikerte tinga.

UT PÅ TUR

"Valpurgisnatt" av J.H.Ramberg 1829.Wikipedia.

Kortere kvister kan en lage gryteskrubber av på samme måten, i hvert fall gjorde de det den gangen grytene var store og av jern.

Av lengre kvister blir det sopelimer, som ble brukt til å koste med før i tida, blant annet - når de norske heksene for til Blokksberg eller hvor de nå dro på Valborgsnatta, var det gjerne sopelimen de brukte som transportmiddel.

På bildet er både en geitebukk og ei purke brukt til det samme. Det ser ut til at sopelimen har litt dårligere løfteevne enn de to andre, med mindre den er i ferd med å lande.

Men tilbake til de små lysegrønne museørene. Vil du lage drikke som både lukter og smaker som en vårdag i skogen, er det bjørkesaft som gjelder. Her er en oppskrift jeg har testet. Fant den i bloggen Hverdag -en fest . Men skynd deg - ut i skogen, opp i trærne, for snart er det for seint!

BJØRKESAFT

125 - 150g nyutsprungne friske bjørkeblad

7-10 dl sukker (jeg brukte 7, og det var rikelig søtt nok for meg)

25-30g sitronsyre eller saft av to sitroner

1liter kokende vann

Bland alt i et stålkar, og hell over kokende vann.

Rør til sukkeret er oppløst, la stå kaldt i 3-4 dager.

Sil og hell på flasker.

Du har nå et konsentrat som spes med vann, og det smaker utrolig godt!

Det holder seg i kjøleskapet i ei uke, men det er lurt å fryse det i små porsjoner, feks i isterningsposer.

Bjørkesafta kan brukes alene og som blandevann i vårens gode drikker,
- eller hva med en bjørkemojito?

4cl hvit rom

1cl bjørkesaftkonsentrat

Fyll opp glasset med farris og isbiter.

Norsk vårnatt meets Cuba - og her kommmer islandske Björk!

Rimfrossen og koldsnerpet

2011-04-09T20:18:00.002+02:00

Våren har latt vente på seg i urtehagen i år. Surt og kaldt er det, og jorda er på ingen måte klar for noen som helst form for samhandling med spade og grev.
Litt trøst da, at april har vært kjølig før i tida også. I følge Sivert Aarflot (lensmann i Volda, gardbruker, boktrykker etc.etc.) var jorda både rimfrossen og kald på Sunnmøre for et par hundreår siden. Men han vet å utnytte frosten, og kommer med følgende råd i Norsk Landboeblad No14, 6.april 1811:

"-Paa saa mange Steder, som i denne Aarets Tid Agergiødselen skal udkiøres for Pløiningen, og der, som for Nærværende, ikke gives Sneeføre, er det bedst at kiøre i Morgenstunden, naar Jorden, som oftest, er rimfrossen eller koldsnerpet. Hestene trættes ei heller saa meget da, som i en varmere Tid paa Dagen. Paapasselige Landboere lader derfor Hestene faae noget i Otter at æde, og omtrent Kl. 4 begynder at kiøre den førs i muldig Vand med Sand eller Sandblandet Jord, og i stenig eller Aurbund med god Muldte Økt, hviler igien fra Kl. 6 til 7, og derfra igien kiøres til Kl. 9, siden til Middag, og efter Middag hviles oftest 2 Timer og kiøres i ? Øktet, naar Jorden er blød og opvarmet af Middagssolen. Ved slige Leiligheder tages og tidligt Aftenroe baade for Folk og Dyr, at kunne være des muntrere i en for Arbeidets Fortgang nyttigere Morgenstund."

Med andre ord: Morgenstund har gull i munn, bevar munterheten - og vær snill mot dyra!

HEGG, RABARBRA, SKJØRBUKSURT

Og mens vi venter på den heftige, grogrønne våren, kan vi jo glede oss over det som er og det vi har i vente. Jeg gler meg til å dele det som etter hvert spirer og gror i urtehagen med dere. God vår!

-inn i hampen!

2011-03-20T22:11:00.001+01:00

Cannabis Sativa. Håndkolorert plansje
av Johann Wilhelm Weinmann, 1700-tallet

Det fins et museum for alt. I Berlin ligger hamp-museet, i Nikolaiviertel, en bedagelig rusletur unna storhetene på Museumsøya.
Her finner du alt du trodde du visste om denne omdiskuterte planten, og vel så det, "vorurteilsfrei und objektiv" framstilt, "-ohne Verharmlosung oder Hysterie", som det heter i brosjyren.
Og i museumsbutikken kan du kjøpe både hampedrops, hasjpiper og hampefrø til brødbaksten.

Hamp på museum, hamp i Praha, hamp på museumsbillett

Det viser seg at hamp er en av de eldste kulturplantene vi har, og når Osebergdronninga på 800-tallet hadde hampefrø med seg i skipet sitt på veg til dødsriket, var det ikke for å sikre seg en rev i det hinsidige. Neida. Den hampen skulle nok brukes til å lage mat eller klær av, for med sine oljerike frø og slitesterke fibre er det som nytteplante hampen har vært dyrka her i landet.

Denne planten, som i dag mest er kjent som råvare for hasj og marihuana, har hatt atskillig mer prosaiske bruksområder opp gjennom tidene. I våre dager f.eks. som tettemateriale -rørleggerstry- i gjenga rør før rørleggertapen kom på banen.

Det fins flere arter, den med psykoaktive stoff er Cannabis indica, mens fetteren Cannabis sativa er den veloppdragne nytteveksten. Ikke desto mindre er det nå totalforbud i Norge mot å dyrke hamp, uansett type. Men slik har det ikke alltid vært.

På Sunnmøre, for eksempel, ga Sivert Aarflot ut skriftet "Hampens Dyrkning og Tilberedning. En kort Anviisning for nordenfieldske Landboer." Året er 1805. Napoleonskrigene raser, og i tillegg har et dårlig fiske gitt smått med penger til å kjøpe hamp fra landa rundt Østersjøen, slik en pleide. Aarflot, som er lensmann for "Woldens Skiprede på Sundmøer", deler ut skriftet til sine "Kiære og Hæderlige Landboefolk" og vil ha dem til å dyrke hamp igjen, slik det var vanlig på gardene tidligere. Han minner om alle de nyttige tinga hamp og stry (tøy vevd av de groveste fibrene) brukes til i "enhveer Husholdning": Det er putevar og laken, duker, sekker, hverdags kvinneskjorter (stryskjorter!) og serker, forklær, snøreliv, huer og tørklær. I arbeidslivet trengte fiskerne "adskillige Garn, Nodter, Dybs-agner, Snører og Liner til Baader og Fartøyers Udredning, til Seyl, Toug med mere."

Hampefiber rensa og klar til å lage tau eller tekstiler av. Og i profil: Sivert Aarflot.

Hamp i Ålesund: hamepkjoler

Det er de lange, sterke fibrene av hampeplanten som ble brukt til å lage tekstiler og tau av. Hampetau er vel noe vi kanskje har et forhold til fremdeles, men klær av hamp må man til museene for å finne. -Eller? Neida. I en butikk i Ålesund fant jeg disse!

Hamp fra Berlin: frø til brød og rundstykker

Og det er ikke bare til klær hamp brukes i dag. Av fibrene lages det også papir og tau, og frøene som er rike på omega3 og 6, brukes til matolje, fôr, i mat og kosmetikk.

Men hva med uttrykket "-inn i hampen"? Ikke vet jeg, men om jeg kjøper en slik hampekjole neste gang jeg er på shoppern, og tar den på meg - da er jeg vel gjerne inni hampen, om ikke annet?

Hvem har noen gang hørt om noe slikt fra en kvinne?

2011-03-08T11:52:00.001+01:00

-sa den lærde magisteren Odo i Paris, og den han sa det om, var Hildegard av Bingen. Hun levde på 1100-tallet i Tyskland, samtidig med magisteren. Og Hildegard av Bingen kan fortjene litt oppmerksomhet på en 8.mars, for hun var ingen hvemsomhelst i samtida si:

Som visjonær tenker og religiøs lederskikkelse, som ei som tok opp tabu-emner som seksuelle forhold, svangerskap og fødsel, passer hun ikke akurat i kvinnerolla i "gamle dager". Men fordi hun var abedisse for benediktinerklosteret Rupertsberg ved Rhinen, hadde hun en posisjon som ga henne mulighet til å bruke evnene sine og praktisere både som forfatter og teolog, komponist og lege.

Hildegard av Bingen i skrivestua

Gjennom skriftene sine, bl.a. Scivias (Kjenn veiene, et visjonært verk), Causa et Curae (Årsaker og behandlinger), og Physica (Naturkunnskap), spredte hun læren sin om den rette tro, om kosmos og mennesket til hele Europa, ja helt opp til Island.

"SJELEN ER SYMFONISK"
Hildegards musikk vakte oppsikt i samtida. Hildegard hevdet at den ble åpenbart for henne i visjoner, der "lyset toner, taler og klinger."
Hun hadde en ganske stor produksjon, verket Symphonia omfatter 77 sanger og kirkespillet Ordo Virtutum (Dydenes orden).
Illustrasjonene i denne videosnutten er fra Hildegards skrifter. Hildegard sjøl instruerte illustratørene ned til minste detalj, i arbeidet med å visualisere visjonene hun hadde.

"DEN SOM NÆRER SIN KROPP MED MÅTE, ER GLAD OG SELSKAPELIG"

De visjonære skriftene hennes er nokså komplisert lesing med våre øyne, men Hildegard var i tillegg ei praktisk dame:

Innimellom de visjonære åpenbaringene hennes, finner vi konkrete og praktiske råd for et godt liv. Hun er ingen asket, "-for av uttørket sand vokser ingen frukt, og av mager jord spirer bare torner og ugras," skriver hun i et av de over 300 breva som fortsatt finnes etter henne.

Måtehold eller balanse er den overordna regelen. Kostholdet skal styrke både sjel og kropp.

Hun skriver om nytte og unytte av matretter av forskjellige dyre- og planteslag, og hvordan de innvirker på friske og syke mennesker, om diett og om urtenes virkninger. Urtene hun velger i maten, skal både gi god smak og styrke helsa.

HILDEGARDS KLOSTERHAGE

Klostrene i middelalderen hadde både prydhager, grønnsaks- og urtehager. Hagene forsynte klostrene med mat, krydder og legeplanter. De var steder for fysisk arbeid såvel som for ro og kontemplasjon.

Hildegard levde i ei tid da tro og viten ikke hadde skilt lag, da en mente at alt levende avspeilte det guddommelige. I hagene kunne en glede seg over det vakre og guddommelige i skaperverket.

Hildegard deler medisinplantene i "kalde" og "våte", "varme" og "tørre". Kalde og våte er saftige planter med vassen smak og antatt feberstillende virkning, mens de varme og tørre er sterkt krydra med sammensnerpende egenskaper.

Slik skriver Hildegard om noen planter:

Akeleie, ringblomst og vendelrot

AKELEIE

Akeleien er kald. Den som har feber, han skal støte akeleien, og sile dens saft gjennom et klede og tilsette vin til denne saften og drikke den flere ganger, og det vil gå ham bedre.

RINGBLOMST

Ringblomsten er kald og fuktig, og har stor livskraft i seg, og den er god mot gift. Og den som har tatt gift eller er blitt forgiftet, skal koke ringblomst i vann og legge den varm på magen etter at han har presset ut vannet, og den vil løse opp giften, og giften vil bli utstkilt fra ham. Men dette mennesket skal, fordi han har tatt gift, straks varme god vin og legge tilstrekkelig ringblomst i den, og drikke denne vinen lunken. Og han vil enten nyse ut giften gjennom nesen, eller skille den ut med skum.

VENDELROT

Vendelroten er varm og fuktig. Også den som lider av brysthinnebetennelse, eller den som har smerter fra gikt, skal knuse vendelrot, og til dette pulveret skal han tilsette litt mindre pulver av kattemynte, og så lage småkaker med mel og vann i en bolle med fett...og så skal han spise det ofte, og sykdommen vil vike fra ham, slik at det går ham bedre.

MAT A LA HILDEGARD
Hildegard ga gode råd om matens betydning for et friskt liv, men skrev ingen oppskriftsbok i den forstand. Til slutt likevel en oppskrift i Hildegards ånd, slik Ellen Breindl i boka "Heilige Hildegard - Gesund und schmackhaft Kochen" tolker det:

MARINERT URTEØRRET

4 ørretfileter

1 ts salt

2 bunter dill

1 bunt persille

5-6 blad sitronmelisse

1 sitron

Gni filetene med salt og legg dem side om side på alufolie.

Finhakk urtene og gni inn filetene med dem, slik at de er dekt av urter hele veien rundt.

Rull sammen folien slik at filetene blir liggende en og en i hver bukt og pakk til en tett pakke.

La hvile et døgn i kjøleskap.

Hell litt sitronsaft over fisken og server gjerne med et godt speltbrød.

Vil du vite mer om Hildegard av Bingen, anbefaler jeg boka "Hildegard av Bingens urtehage", av Randi Gunderson Genz. Omtalen av de tre urtene har jeg funnet der, samt noen av oversettelsene fra latin.

- I say love, it is a flower

2011-02-10T23:49:00.003+01:00

"-menneskenes hjerter forandres aldeles intet i alle dage" skrev Sigrid Undset. -Hvem vet.
Èn ting er i alle fall sikkert: 14.februar, Valentin-dagen, alle hjerters dag, har forandret seg mye gjennom tidene. For mange av oss er den ei uggen blanding av romantikk og kynisk kommers, men dagen har si historie, og den er ikke så amerikansk som en skulle tro.

FRUKTBARHETSFEST
Som med så mye annet, må vi til landa ved Middelhavet for å finne opprinnelsen. Hvert år i februar feiret nemlig romerne en stor og heftig festival for våren, for fruktbarheten og for den mektige Juno, gudinna for kvinnene og ekteskapet.

MARTYRFEST
Etter hvert førbød kirka denne feiringa, og overtok dagen som en minnedag for martyren St.Valentin. Det er litt uklart hvem han egentlig var, men skytshelgen ble han, for forlova par og det gode ekteskap.

WHEN EVERY FOUL COMETH TO CHESE HIS MAKE
I England var 14.februar dagen da fuglene fant seg make, mente man. Sitatet er fra poeten Geoffrey Chaucer (Canterbury Tales), som levde sist på 1300-tallet. Og et par hundreår seinere erklærte Henrik VIII at 14.februar skulle være "hjertets trolovedes dag".

MY FUNNY VALENTINE
Fra England kom så skikken med å feire Valentine's day til USA på 1800-tallet.

Kjærlighet på tysk (med EU-støtte, sjekk EU-logoen nederst i hjørnet!):
plakat håndstjålet fra blomsterbutikk i Berlin. Videre et av de norske
Valentin- frimerkene, design Enzo Finger, og et amerikansk Valentin-kort (Wikipedia) fra 1850-åra.

Og Norge? Året var 1995, og posten kjørte ei stor reklamekampanje for å få nordmenn til å sende valentin-kort (les: kjøpe frimerker) 14.februar. Det slo til. Handelsnæringa fant seg et nytt marked, og vi kjøper villig roser, gaver og kort med hjerter og kjærlighetserklæringer hvert år den 14.februar.

DEN YNDIGSTE ROSE ER FUNDEN
Roser setter sitt preg på feiringa av denne dagen, men det er ikke bare et blomsterhandlerpåfunn.

Rosevinduet i Nidarosdomen, og Jomfru Maria med rosenbusk
av Stephan Lochner, 15.årh. (Wikipedia)

Gjennom alle tider finner vi roser i religiøs kult og som verdslig symbol. I vår kulturkrets var rosen viet den greske kjærlighetsgudinna Afrodite, lettsindig og lastefull. De kristne gjorde den til Jomfru Marias blomst - hun var "rosen uten torner".

Europas fyrster konkurrerte om å ha de fineste rosenhagene. I klostre og på slott bugnet rosene, både til pryd og til nytte.

Hårek den Hardbalne av Chris Browne

Rosene ble brukt til saft, til rosenvann, til rosenolje (Oleum Rosae) og roseneddik.
Men først og fremst har rosene vært kjærlighetens blomst. Utallige roser har blitt gitt bort for kjærlighets skyld opp gjennom århundrene.

KOM, DU GLADE SJÖMATROS, DU SKALL FÅ MIN RÖDA ROS

Men rosene var ikke bare den romantiske kjærlighetens blomst. De hadde også en mer håndfast bruk som elskovsmiddel i vin, og en jordnær symbolikk: - det var neppe potteroser flickan i Havana hadde tenkt å bytte bort, for å si det sånn. I København på 1500-tallet finner vi kollegene hennes i de såkalte rosengårdene i området bak universitetet.
Og stedsnavnet Rosengård, det finnes fremdeles. Er du i de traktene, finner du det mellom Fiolstræde og Kultorvet.

Middelaldersk "rosengård"

Og så til slutt, til alle oss som går oss vill i mylderet av Valentine-, kjærlighets- og rosesanger - "the one and only": The rose.

Kyndelsmess Knut, Dionysos og Iggy Pop

2011-02-04T13:47:00.002+01:00

2.februar er kyndelsmesse, en av de gamle merkedagene. Og merket, det finner vi på vintersida av primstaven, den gamle norske trekalenderen. Kyndelsmessemerket er et trearma lys, eller ei krone.

Merkedagene var viktige, de markerte faste høytidsdager i kirkeåret. Med opprinnelse fra katolsk tid har de levd videre i folks liv opp gjennom hundreåra. Slik er kyndelsmesse fremdeles regna som den siste juledagen av mange vestlendinger, noe regla "Kyndelsmess Knut jager jula ut" forteller.

På disse dagene tok en gjerne varsel for tida som skulle komme: Kyndelsmessedagen var regna som innledninga til ei hard værperiode. Men var det mildvær, mente en på Vestlandet at det ville bli en fin vår og sommer, og et godt år for både folk og fe. - Så med 8 varmegrader i Ålesund 2.februar, ser jeg rimelig lyst på framtida!

Dessuten mente en at bjørnen snudde seg i hiet på kyndelsmesse, for nå var halve vinteren gått. Bare halve? Nedtur!

SAR (Satureja montana)

I urtehagen på museet vokser det kyndel, en krydderplante som var mye brukt før i tida. Planten har mange navn: pepperurt, fattigmannspepper (den ble brukt før pepper ble ei billig handelsvare), kyndel - eller sar, som vi helst kaller den nå.

Allerede de gamle romerne dyrket og brukte sar som krydder i bønne- og kjøttretter.

Og de gamle sunnmøringene, de brukte sar sammen med salvie og isop når de skulle tilberede kjøttmat. I små mengder ble krydderet brukt til å sette god smak på maten. Brukt i store mengder, døyvet det smaken av harskt fårekjøtt etter som året gikk og kjøttmaten fra høstslaktinga fikk ugreie bismaker.

Medisinsk har planten også vært nyttig. Dersom "dårlige safter tok overhånd i kroppen", var det sar klosterlegene ordinerte, og Roskilde-kanniken Henrik Harpestreng skriver på 1200-tallet at "saturei" drukket i vin eller eddik er godt mot kvalme. Fra romeren Plinius for to tusen år siden og til langt opp i vår tid, har sar blitt regnet som god for mage og for nerver.

Navnet "kyndel" som ble brukt på denne planten, finner vi altså igjen i ordet kyndelsmesse. Jeg har prøvd å finne ut litt om bakgrunnen til denne merkedagen, bl.a. i Terje Nordbys Mytekalenderen på nrk2. Det viser seg at opphavet til dagen er litt usikkert, men det har med lys å gjøre. Ett spor finner vi i prosesjonen med fakler i gatene i det gamle Roma for Ceres, gudinne for fruktbarhet og jordbruk. Etter noen århundrer tok kirka over dagen, med lysprosesjoner for den hellige jomfru Maria. På denne dagen var hun ikke lenger "uren" etter fødselen av Jesusbarnet 40 dager tidligere, og fikk komme til kirke igjen.

Denne skikken finner vi forresten en flik av i det gamle bondesamfunnet her hos oss, da kvinner som hadde født, 40 dager seinere ble møtt i kirkedøra av inngangskonene, og ledet inn i kirka med et tent lys i hånda.

I middelalderen fikk lysmessa 2.februar navnet Missa candelarum (candela=lys, jfr kandelaber). Det latinske candelarum ble etterhvert fornorsket til kyndill og så til kyndel, og brukt om kjertelys eller fakkel. Og dette er ordet vi finner igjen både i Norge og Sverige, som plantenavnet kyndel.
Men om det er noen sammenheng mellom kyndelsmesse, et flammende lys og planten kyndel - ikke vet jeg. Noen som har et forslag?

Hvis vi derimot ser på det andre navnet på planten, sar, og det latinske navnet på den, Satureja, begynner det å svinge.
Vi tyr til mytologien igjen, denne gang den greske. Her finner vi satyrene. Sammen med kvinner og kentaurer deltar de i det dansende, spillende og vindrikkende følget til Pan, skogguden, og Dionysus, guden for fruktbarhet og vin. Og her har vi muligens en link: for det var ikke bare som krydder og medisin sar ble brukt. Planten har nemlig et ekstra kallenavn: kjærlighetsurt. Et uttrekk av sar skal ha vært et ettertrakta afrodisiakum allerede i oldtida i Egypt. Fra sør har troen på sarens utmerkede egenskaper i kjønnslivets tjeneste funnet veien til oss. To-tre teskjeer til en kopp kokende vann - dionysisk! Kanskje.

Og her er Iggy Pop, relativt dionysisk han også: Lust for life

Bybrann og brændesnute

2011-01-23T21:04:00.000+01:00

Natt til i dag, 23. januar, er det 107 år siden Ålesund brant . Mer enn 10 000 av byens ca. 12 500 innbyggere mistet hus og hjem da det meste av bebyggelsen i sentrum - ca. 850 bygninger - ble lagt i aske. Så fort spredte brannen seg, at folk måtte flykte hals over hode uten å få med seg stort mer enn det de gikk og sto i. Mange mistet alt de eide. Tante Borgny, den gang elev i klasse 1 ap på Nørvøy folkeskole, fortalte om den nye, fine skoleranselen som ble hengende igjen i Røysegata 6 for aldri siden å bli sett. Hun måtte bære lillebroren sin ned alle trappene, og dermed ble det ikke tid til å tenke hverken på ranselen eller sparegrisen. Alt hun hadde spart i den, ble seinere funnet i ruinene, smelta til en uformelig kobberklump.

Men det var ikke bare folks eiendeler som brant opp. All mat, i spiskammers, i butikker og på lagre, ble også flammenes rov. Behovet for mat oppsto jo umiddelbart - men hvor skulle de få den fra? De som hadde slekt "på landet", dro nok til sine, men tusenvis var igjen. Behovet var enormt.

Men hjelpen kom fort, og den kom fra alle kanter.
Allerede på ettermiddagen dagen etter brannatta, kom amtmann Alexander Kielland med d/s "Rauma" fra Molde, fullastet med "levnetsmidler", som byhistoriker Kristian Bugge skreiv i si byhistorie i 1923. Og fra keiser Wilhelms Tyskland kom det skip fullasta med helsepersonell, ulltepper, klær, brakkemateriell - og mat. Det var panserkrysseren "Prinz Heinrich", det var "Phønicia", "Weimar" og "Niobe".

Ålesunderne fikk ros for oppførselen sin når varene skulle deles ut. Fiskeridirektør dr.Hjort, som organiserte dette arbeidet, skreiv til byfogden at han og medarbeiderne hans var "særlig takknemmelige for at befolkningen viste os den store tillid at støtte os ved sin sindige optræden, så at det blev mulig i disse hårde nødens dage at gjennemføre en planmæssig ordning ved utdelingen. Kun den som har gjennemlevet disse dage vil forstå hvilken selvbeherskelse befolkningen har vist."

Matkø i Kirkegata ved Latinskolen, 1904. Aalesunds Museum

Amtmann Kielland sjøl sørget for at det ble oppretta suppekjøkken i byen, der folk kunne få seg varm mat. Fra sin egen og andre rikmannsfamilier i Stavanger kjente Kielland de innholdsrike måltider, med mange retter og velfylte glass, måltider som var forbeholdt de få og velstående. I Kiellandfamiliens bibliotek fantes det til og med ei håndskrevet kokebok fra 1700-tallets rike private kjøkkener.
Virkeligheten i brannruinene i Ålesund var en ganske annen. Men jeg vil tro at gleden over ei varm suppe var minst like stor i Ålesund i 1904 som over lammekjøtt og harestek i 1700-tallets Stavanger. Hva suppa var kokt på, vet jeg ikke. Men typen kan ikke ha vært noe anna enn brennsnut! Hvordan de kokte den for 100 år siden? Jeg får konsultere Henriette Schønberg Erkens kokebok, som vanlig, selv om den riktignok kom ut 15år seinere. Ingrediensene i hennes "Brændesnute" er følgende:

80 gr. smør

60 gr. hvetemel

1 selleri

1 liten kaalrabi

3 gulerøtter

1/4 l. poteter

1 spiseske persille

2 l. kjøtkraft

1 l.vand

1 teske eddik

1 knivsod sukker

Det var vel gjerne en mer nøktern variant som ble servert i brannruinene, men uansett: ei god, varm og nærende suppe på en kald januardag er ikke å forakte i 2011 heller! Vel bekomme.

Blomster og asylpolitikk

2011-01-17T14:24:00.001+01:00

Januar er ingen stor måned for hagearbeid. Men før eller seinere tar vinteren slutt, og frøkataloger og floraer gir en forsmak på det som skal komme. Blant alle rare plantenavn som dukker opp i denne litteraturen, er det mange som er knytta både til botanikere og planteentusiaster, som linnea, oppkalt etter den svenske botanikeren Carl von Linne, og rudbekia med navn etter Olof Rudbeck, en av forgjengerne hans. Ikke alle navn er like kjente, - hvem var nå egentlig Nina Weibull, for ikke å snakke om Gertrude Jekyll?

Et plantenavn som for meg i særlig grad er knytta til en person, er gyllenlakk.


Foto: Per Arild Åsen, Agder Naturmuseum og botaniske hage

Til min Gyldenlak

Gyldenlak, før Du din Glands har tabt,

da er jeg Det hvoraf Alt er skabt;

ja før Du mister din Krones Guld,

da er jeg Muld.

---

Diktet ble skrevet av Henrik Wergeland mens han lå på dødsleiet.
La oss ta en titt på barnelærdommen:

Henrik Wergeland (1808 - 1845) var utdannet teolog. Han søkte mange prestestillinger, men livet han levde gjorde at han ikke fikk noen av dem.
Han var dikter, og skreiv om det meste. Han elsket naturen, og brukte planteverdenen i diktinga si -"Glem ikke blomstene, glem ikke stjernene, glem ikke ormen i støvet..." Han var patriot, opposisjonell, og en aktiv forkjemper for menneskeverd, frihet og toleranse.

Mange av sakene han tok opp og arbeidet for, utgjør i dag kjerna i vårt felles verdigrunnlag, men i samtida fikk han lite støtte. Han satte bl.a. fokus på de elendige forholda i Christianias forsteder. Han hyllet den norske bondekulturen, og formulerte et program for gradvis fornorsking av skriftspråket. Og han kjempet for rettighetene til religiøse minoriteter.

Henrik Wergeland var stolt av Norges grunnlov. Men han kunne ikke godta grunnlovens §2, den såkalte jødeparagrafen, som nektet jøder, jesuitter og munkeordener adgang til riket. Han mente landet skulle ha full religionsfrihet, og at paragrafen var i strid med den liberale ånd i grunnloven og i strid med kristen nestekjærlighet.

I 1839 fremma han et forslag til Stortinget om opphevelse av §2. Gjennom dikting og debatt viste han engasjementet sitt for denne saken. (I diktsyklusen "Jødinnen" bruker han faktisk floraen som bilde, og solsikken (den norske kirka) bestemmer hvilke blomster som får lov til å være i bedet!)
I 1851 kom om sider stortingsvedtaket som opphevde bestemmelsen i grunnlovens §2 som nektet jøder adgang til kongeriket.

Wergeland brukte de midlene han hadde til å skape flertall i Stortinget for endring av en paragraf som han mente var i strid med kristen nestekjærlighet.
Et flertall på dagens Storting har stemt fram det systemet som nå rammer Maria Amelie og bortimot 3000 andre papirløse i Norge, en lov som håndheves brutalt, gjerne etter mørkets frambrudd når barnefamilier og andre hentes ut fra hjemma sine midt på natta for å sendes ut av landet. Men regler og lover som politikerne har gitt, har de også makt til å endre.

For 150 år siden ble en annen kjent nordmann født: Fridtjof Nansen, den første høykommissæren for flyktninger. 450 000 flyktninger i verden fikk pass oppkalt etter han: nansenpasset . Det ble godkjent av alle stater i verden som identitetsbevis og reisepass for statsløse flyktninger.
Nobels fredssenter utsteder nå "Nansenpass" til barn, som gir adgang til de elektroniske installasjonene i det nye aktivitetssenteret. Kanskje det er på tide at noen utvider målgruppa og formålet?

Gull, røkelse og myrra

2010-12-11T23:54:00.004+01:00

Fra bibel trykt i Christiania 1864, "sælges indbunden for 96 Skilling".

Vi er i evangeliet etter Matteus, St Matthæi, som det står i den gamle bibelen min, i 2.kapittel, 9.-11.vers. De tre vise menn fra Østerland er kommet til kong Herodes på leiting etter Jesusbarnet, men drar videre til Betlehem der de finner barnet. De faller på kne og tilber, og bærer fram verdenshistorias aller første julegaver: "Guld og Røgelse og Myrrha".

Ill. fra Wikipedia

Her har vi dem, med stø kurs mot julestjerna: Balthasar, Melchior og Kaspar - og, joda, det er nisseluer de har på hodet. 1000 år seinere skulle disse luene bli signaturplagget til den lille tassen som huserte i norske fjøs og låver og var glad i grøt. Enda seinere dukket lua opp på Coca Cola-nissen, nå med hvit kant - men det er ei anna historie. Mosaikken er eldgammel og finnes i Ravenna.

Kaspar bærer gullet, mens de to andre bærer lukka kar med røkelse og myrra. De tre vismennene kalles også "de hellige tre konger". Det var ikke uvanlig at kongene på denne tida også var "vise menn", eller astrologer, stjernetydere. Og fremdeles er Kongerøkelsen som vi bruker i jula, oppkalt etter disse tre.

RØKELSE OG MYRRA TIL JESUSBARNET - KOSTELIGE GAVER

Bruken av velduftende røkelse er eldgammel. Vi leser om røkelse i forbindelse med templene i Babylon. Fyrster og handelsfolk hadde med seg røkelse som gave når de skulle være riktig flotte. Det fortelles at kong Salomo hadde 50 000 røkpanner. I Norden røkte de med einer i husa for å holde onde ånder borte.

RØKELSE

Men hva inneholdt røkelsen vismennene hadde med seg, og hva i all verden er myrra?

Astri Frisak, som skriver om plantene i bibelen, har svaret. Hun forteller at hebreernes hellige salver og røkelser hovedsakelig inneholdt myrra og virak, i tillegg til nardus og safran, kalmus, kanel og aloe, i følge Salomos høysang (4.kapittel). Dette var kostbare ingredienser med stor symbolverdi, og skal vi tro på historia om de tre vise menn, kan de ha fraktet dem med seg fra sine hjemland.

Kalmus er en plante med ingefæraktig aroma, nardus er en slektning av vendelrot som jeg skreiv om i juli, men virak? Virak (Resina olibanum) er harpiks fra busker og trær av slekta Boswellia som vokser i tropisk Afrika, i Arabia og India. Ordet er en nordisk versjon av det nedertyske Wirok (Weihrauch = innviet/hellig røyk). Virak er blitt mye brukt som røkelse i religiøse riter, som parfyme, som vern eller medisin mot sykdom og sår, og til balsamering av lik. I dag brukes den i aromaterapien. Ordet virak brukes i dag om overstrømmende hyllest, pomp and circumstance, og det sier jo litt om betydningen av denne varen.

MYRRA

Frisak forteller videre at myrra (Gummi resina myrrha) er saft fra bark og greiner på det tornete lille balsamtreet (av Commiphora-slekta ). Tørket danner den brunlige klumper som inneholder gummi, harpiks og eterisk olje. Myrratreet vokser i ørkenstrøk i det østlige Afrika (Somalia, Etiopia og deler av Kenya), på den arabiske halvøya, i Iran og i det fjerne østen. Myrra ble tidligere brukt både i hellige oljer og i røkelse, men også medisinsk (desinfiserende, betennelseshemmende, sårhelende, smertestillende, febersenkende, krampeløsende, styrkende, foryngende, blodrensende, intelligensstyrkende osv osv), og var dermed en både nyttig og respektfull presang til det lille Jesusbarnet.

I Norge har røkelse vært laget og solgt på apotek, for ingrediensene (tørka urter, velluktende røtter og harpikser) var en del av vareutvalget. Den første norske farmakope (oppskriftsamling for droger og medisiner) fra 1854 hadde en oppskrift for framstilling av kongerøkelse , på latin Species fumales. Ingrediensene til våre dagers kongerøkelse blir kjøpt fra alle verdenshjørner, bl. a. fra Indonesia, Frankrike, land i Midøsten, Afrika og Sør-Amerika.

-Og da er det snart tid for å tenne kongerøkelsen og la julestemninga sige på. Som bruda i Salomos høysang (kongen med de 50 000 røkelsesfata, du vet) akter jeg å komme ut av ørkenen (les: kjøkkenet) julaften "-som en røkstøtte omduftet av myrra og virak, alle kremmerens krydderier..."

GOD JUL!

Deck the halls..

2010-11-28T19:11:00.003+01:00

Det begynner så smått å jule seg, butikker og radiokanaler har funnet fram igjen julelydene som setter oss i den rette stemninga år etter år, og føreløpig går det bra. En av gjengangerne er denne muntre julesangen, opprinnelig fra Wales, som oppfordrer oss til å pynte våre saler til jul med kristtorngreiner - boughs of holly.

(Her går den opp i en høyere enhet med en annen suveren julestemningskaper: Mikke Mus som styrer til jul.)

Og pynte med kristtorn til jul, det gjør vi så gjerne, i hvert fall her hvor jeg bor. Eviggrønne lauvtrær er ikke det vi har mest av her i landet (det finnes faktisk bare dette ene), men kristtornen vokser og sprer seg villig både i hagen og i skogen. Nå før jul bugner den av røde bær, men snart kommer trost og sidensvans, og de forsyner seg grådig.

Den liker milde vintre, så i Norge finner vi den langs sør- og vestkysten, fra Bamble i Telemark til Smøla i Møre og Romsdal. I Europa har kristtorn ganske stor utbredelse: fra Norge i nord til Nord-Afrika i sør og fra Irland i vest til Tyrkia i øst.

Torner til Kristi tornekrone

Men en skikkelig stikkeplante, er den; de nederste blada har ei bølgete rand med spisse torner hele veien rundt. Lenger opp i treet er blada smale og jevne. De lærde er ikke sikre på hvorfor det er sånn, men det kan hende at tornene beskytter mot planteetende dyr som står på bakken, mens blada i toppen er utenfor faresonen og greier seg uten forsvarsvåpen. Giftig er den også, i hvert fall de røde bæra, og de gamle romere på Jesu tid mente at blomstene dessuten kunne få vann til å fryse til is. Hyggeligere da å tenke på at C.V.Glob, eks-riksantikvar i Danmark og urtedramekspert, anbefaler et uttrekk av de unge lysegrønne blada som basis for en snaps.

Navnet kristtorn, kjent i Skandinavia siden 1600-tallet, kommer av at en mente at Kristi tornekrone var bundet av greiner fra dette treet. Men planten har vært her lengre enn som så: for flere tusen år siden vokste kristtorn her i de frodige skogene i bronsealderen. Det eldste navnet vi kjenner til, er beinved - gammelnorsk beinvidr. Det finner vi både i Snorres Edda og i Kongsspeilet fra 1200-tallet. Ove Arbo Høeg skriver at navnet viser til at den hvite veden er hard som bein. Den ble derfor brukt som emne til verktøy, som garnnåler og treskeier før i tida, og til og med som råmateriale til de hvite sjakkbrikkene. Men etter hvert som treskeier er gått ut av daglig bruk, er det som grønt til jul kristornen gjør si nytte, med røde bær og sløyfer på.

Dumpesesong

2010-11-13T15:51:00.003+01:00

November og de to første ukene i desember er en av de to store "bli dumpet av kjæresten"-tidene i året, skriver Morgenbladet, og viser til en graf basert på informasjonen folk gir om statusen sin på Facebook.
Ikke stort å gjøre med det, eller...?

Vel, i urtehagen finnes det hjelp for det meste. Mynte, for eksempel, kan brukes til mye mer enn en tekopp ved leggetid.

Eplemynte, med ung peppermynte

i bakgrunnen og et par krusmyntestilker

på rømmen innimellom.

Det finnes mengder av myntearter, og de sprer seg uhemma med utløperne sine der de ser sitt snitt til det blant sakesløse sommerblomster.
Jeg har ikke riktig funnet ut enda om sunnmøringene dyrka mynte i hagene sine før i tida, men i min egen hage har jeg samla på meg noen: eplemynte, grønnmynte, peppermynte, kattemynte og krusmynte. Alle har de si historie som går tusenvis av år tilbake i tid, unntatt en: peppermynte. Peppermynten er ei krysning mellom to arter. Som bastard kan den bare formeres med utløpere eller stiklinger, så dermed stammer alle peppermyntearter i dag fra krysninga som dukka fram i dr. Eale's hage i Hertforshire i England på slutten av 1600-tallet, sånn om trent på Shakespeare's tid.
Og siden da har mint jelly vært en fast følgesvenn til fåresteken i det engelske kjøkkenet.

William Shakespeare før eller etter

et bedre måltid med fårestek og myntegele.

Her får du en oppskrift på mintgele fra TINE:

½ dl friske mynteblader (tett pakket sammen)

6 dl vann

750 g sukker

3 ss sitronsaft

½ flaske certo

evt.3 ts grønn konditorfarge

Varm langsomt opp mynteblad og vann og la det koke i 2 minutter. Ta gryta til side og la blada trekke i vannet og under lokk ca. 10 minutter.

Sil fra saften og ha den tilbake i gryta. Rør inn sukker litt om gangen til alt er oppløst. Tilsett sitronsaft og evt konditorfarge til fargen er pent grønn. Ha i Certo. La alt koke opp, ta av plata og skum godt. Fyll på rene små glass eller krukker og sett på lokk.

Pastiller og tyggis - sjekk peppermynteblada i hjørna!

Mynte har vært brukt i te, på sprit, i vin og med honning som ormemiddel og krydderurt, mot ørepine og hundebitt. Kvinnene i antikkens Roma tygde mynte for ikke å bli avslørt for ulovlig inntak av berusende drikker, og fremdeles er det smaken av mynte vi kjenner i tannpasta og tyggegummi som skal gi oss "frisk pust". Mentolen i mynte har en mild desinfiserende effekt, og kan bekjempe mindre infeksjoner. Ikke så dumt nå når forkjølelsestida er i anmarsj.

I riktig gamle dager var det krusmynte som ble sett på som mest effektiv, før den kraftigere peppermynten kom på banen noen hundre år seinere.

Kom ljuva krusmynta, kom hjärtansfröjd...

Men tilbake til utgangspunktet: råd når kjæresten slår opp i november.

Da jeg var lita, fantes det noen peppermyntedrops som var så digre at vi nesten mista taleevna når vi stabla dem inn i munnen. De var rosa eller hvite (jeg gikk alltid for de rosa), og var støpt med bokstaver på seg som forma utsagn av typen "Møt meg i porten" og "Jeg elsker deg". At disse dropsa med de småkokette innskriftene hadde myntesmak, kan ha en eldre opprinnelse enn vi tenker over. Hør bare:

Den gamle svenske visa "Uti vår hage" har et refreng der det nevnes mange kjente helbredende og magiske urter: blant annet salvie, krusmynte og hjertensfryd (sitronmelisse). Alle disse hører med i oppskrifter og besvergelser som har med hjertet, forelskelse og hjertesorg å gjøre. Og her er altså mynte en ingrediens. Så tygg i vei!

Men det beste rådet har kanskje dansken Simon Paulli (han skreiv forresten floraen "Flora Danica" for Christian IV på 1600-tallet). Han anbefaler en akevitt framstilt med krusmynte til "Piger som ere siuge for Mand."

Går vi til dagens akevittforhandler, er nok myntelikør det nærmeste vi kommer, en "-meget søt likør preget av peppermynte, med hint av anis og sitrus." Men tar vi en tur til nærmeste bar, kan vi få både den amerikanske Mint julep og den cubanske Mojito; - drinker der frisk mynte er en vesentlig ingrediens.

Og skulle det bli for mange myntedrinker, så fins det råd for det også: på 1200-tallet skriver presten Henrik Harpestreng blant anna at mynte har den "dyden" at om man drikker den kokt med vin om morgenen, så blir man ikke beruset av noen drikke den dagen...

Gresskar: digg!

2010-10-30T15:26:00.004+02:00

Digg eller dæng, knask eller knep - i morgen er det Halloween!
Noen flinke folk lager Halloween-lykter av egenproduserte gresskar, vi andre tyr til nærmeste Kiwi-butikk. Det er gjerne Halloween-feiringa i USA vi tenker først på, når vi skjærer ut nifse grimaser i skallet og lager lykter her hjemme også. Dette er en gammel tradisjon som kom til USA med irske innvandrere.
Mer om Halloween og historien om Jack O' Lantern, mannen med gresskarlykta, finner du her .

Men gresskar kan brukes til så mye. Det kan syltes, og det kan brukes til supper og stuinger. Den eldste oppskriften jeg kjenner til, skriver seg fra Hildegard av Bingen, tysk abedisse i middelalderens Tyskland. Hun er kjent bl.a. for sin bruk av urter og planter i medisin og mat. Her får du en oppskrift tilpasset vår tid:

SYLTA GRESSKAR ETTER HILDEGARD

2,5dl vineddik

0,5dl vann

750g sukker

5-6 nellik

2 kanelstenger

Skjær ut innmaten i gresskaret og kutt den i terninger. Legg dem i ei krukke og hell over vann og halvparten av eddiken. La dette stå over natta. Bland væsken som har dannet seg i krukka med resten av eddiken, sukker, nellik og kanel. Kok det opp, legg gresskarbitene i, og kok til det er mørt.

I mormors kokebok, Henriette Schønberg Erkens "Stor kokebok" fra 1914, finner vi denne:

GRÆSKARSMØR

Har man med et rundt jern stukket ut "potetes-kuler" av et græskar og syltet dem paa vanlig maate, har man meget godt av græskaret igjen. Den utstikningen er nemlig uøkonomisk, den tar sig godt ut paa et par glas til selskapsbruk. Det tiloversblevne benyttes saaledes: skjær det smaat op og kok det under omrøren ganske mørt. Vei det nu og ta akkurat halvt saa meget sukker; smaakok det en halv time og tilsæt efter smak enten citron eller ingefær. Bruk da citronsyre eller et stykke hel ingefær, som koker med.

-og lar humla suse...

2010-10-06T20:46:00.009+02:00

-ligge i sola og bare la humla suse...

Det var katt man skulle vært.

Kanskje ikke heilt tilfeldig at katten min glipper med øynene der hun ligger ved humleplanten, for humle, Humulus lupulus, er kjent som sovemiddel fra gammelt av. Den ble brukt som te og til å sette smak på øl, og ble en ikke søvnig nok av ølet, kunne en stappe "humlekonglene" i hodeputa.
De grønne konglene inneholder østrogenlignenede hormoner, og ble brukt av kvinner ved overgangs- og menstruasjonsproblem. Dessuten virker humle urindrivende - og når vi vet at hovedbruksområdet for humle er i øl, illustrerer det på en grei måte prinsippet om årsak og virkning...

Før i tida var det mannfolka på garden som brygga øl til jul og til slåtten. Ølet drakk en til maten i jula og i gjestebud. I slåtten var ølet tørstedrikk.
Til godt øl trengte de god malt av byggkorn, og de trengte einerlog og humle.
Malt er bygg som ble melta, dvs fukta og lagt til spiring. Når spiringa var kommet langt nok, ble maltet tørka. Tørkinga kunne foregå i ei tørkestove slik som denne, som står ved urtehagen på Sunnmøre Museum. Den er fra begynnelsen av 1800-tallet, og kommer fra Storvik i Ørskog.

Humle regulerer gjæringsprosessen, virker konserverende, og gir smak til ølet.
Langt inn i vår tid var humleplanter et fast innslag i bondehagene på Sunnmøre. Men ingen garder var sjølforsynte med alt de trengte, og humle var blant de varene sunnmøringene kjøpte med seg fra Bergen og Trondheim, eller fra handelssteda langs sunnmørskysten før Ålesund ble kjøpstad i 1848. I tillegg til humle kjøpte de bygg, salt og brennevin, malt, tobakk og sirup - alt sammen nødvendige ingredienser til det gode liv på Sunnmøre. Bygg kom gjerne fra Odessa, og humla kunne nok komme langveis fra, den også.

Fremdeles er det i de store bryggerinasjonene Tyskland, Tsjekkia, Polen og England at humle dyrkes i stor stil. I urtehagen på museet skal vi plante humle til våren. Så får vi se hva den kan brukes til. Inntil videre kan vi jo la oss inspirere av denne snutten fra kulturnasjonen Tsjekkia, pilsnerølets hjemland ;)

Malurt i begeret

2010-09-20T23:45:00.006+02:00

Der var hun altså: Artemis.
Et par årtusener hadde nok krevd sitt, men krafta var der - som ei spent stålfjær farer hun mot motstanderen med løfta våpen og fokusert blikk, i det gigantiske slagsmålet mellom guder og onde makter som relieffa i Pergamonalteret fra det nåværende Tyrkia framstiller.

Det var på forrige ukes museums-fagtur til Berlin med gode kolleger jeg fikk møte henne. Men ukjent for meg var hun ikke, for hjemme har jeg også ei framstilling av Artemis.

I 1944 malte Ålesunds-maleren Strømme dette bildet av henne og nymfene hennes, i det de oppdager en inntrenger. Historia er slik: Etter ei jakt forviller jegeren Akteon seg inn i en dal som var helliget jaktens gudinne Artemis. Innerst i skogen er det ei grotte, og der bader Artemis. Ingen skulle se henne naken, så når hun oppdager Akteon, blir hun rød av raseri. Uten forvarsel skaper hun han om til en hjort, og hundene hans river han i hjel. Mytetolkeren Terje Nordby tolker dette slik: Artemis straffet Akteon ved å skape jegeren om til byttet sitt. Han kom som en kikker og ikke for å ofre til guddommen i respekt for dyra han skulle drepe, slik jaktritualet var. Straffen hans ble å føle hvordan det er å være bytte.

Artemis har gitt navn til en av urtene som vokser i urtehagen på Sunnmøre Museum: Artemisia absinthium, malurt.
Heilt siden oldtida har denne planten vært brukt i Europa ved de fleste kvinnesykdommer: ved menssmerter, som prevensjon, men også for å framkalle abort. I Norge var den et av de mest brukte abortmidlene.
Og om ikke kvinnene i Norden kjente den hellige Artemis, så var hun likevel nærværende gjennom denne planten. Naturgudinnen fra det gamle Hellas ga liv som de fødendes beskytter, og krevde liv som jaktens gudinne.

Nå blomstrer malurten i urtehagen. Opprinnelig kommer den fra det østlige Middelhavet. Til Norden kom den med munkene i middelalderen. Etter hvert spredte den seg til folks hager både til pryd og nytte.
Malurt smaker utrolig bittert, noe som har gitt navn til svenskenes bäska droppar og danskenes bjesk, som begge er malurtbrennevin.

I folkemedisinen ble malurt først og fremst tatt på brennevin som middel mot magetrøbbel hos folk og fe, foruten ved kvinnesykdommer. En mente videre at den skulle hjelpe både mot mark og kolera, pest og delirium. Mot sjøsyke og bakrus skulle den også være brukbar.
Tørka malurtkvister ble lagt i skap og skuffer, for møllen liker den i hvertfall ikke. Derav det nordiske navnet malurt/malört (mal=møll). En nyttig plante, med andre ord.

Det viktigste bitterstoffet i planten er absinthin. Oppløst i alkohol er det basis for vermut og for likøren absint.
I en annen blogg skal jeg fortelle om den absintdrikkende Kristianiabohemen - og om Kristina, ei kongsdatter fra Norge.

-och kryddar med Johannisört...

2010-09-07T23:35:00.004+02:00

JOHANNISÖRT I HANS STRØMS HAGE

I disse dager er alle de gode brennevinskrydderne i natur og hage klare til å sankes.
"- där bränner jag mitt brännvin själv, och kryddar med Johannisört, " synger jeg med Ulf Lundell av full hals. Rikignok har jeg ikke slått meg på hjemmebrenning, men krydrer brennevin med Johannisört, det gjør jeg. Og jeg er ikke den første sunnmøringen som gjør det.

Nå var ikke Johannisört navnet de brukte på planten her, men som vår venn Hans Strøm skriver i 1762: "Denne falder her almindelig nok og kaldes Hypericum, Piricum."

De gamle sunnmøringene satte perikumen på "Fransk Brændeviin" og brukte den "til Salve for skaaret eller hugget Saar. Den gives og Creaturene ind mod Bugløb."
Dyrlege Arne Hjelle har fortalt meg at "Bugløb" hos dyr er det samme som kolikk.

Til pirikumbrennevin (utt.pirikom) brukte de enten prikkperikum eller firkantperikum. Men den fine, røde, ved lagring gylne drammen ble nok ikke bare forbeholdt syke dyr. En pirikumdram kunne hjelpe mot det meste, og skulle den ikke virke, så hadde man i alle fall et påskudd til å ta seg en dram.
-Og når Alf Prøysen synger omkvedet i visa om Tordivel'n og flua: "piriom", så skulle det ikke forundre meg om det er det samme ordet, ei oppfordring til å skåle i "pirikum".
Det var oftest blomsterknoppene som ble satt på brennevin, som får en skikkelig julerød farge. En pirikumdram ble særlig regna som et ypperlig magemiddel. "En utsøkt helsedrikk som fantes i hvert hus", heter det fra Surnadal. "Ølkong" kalte de den i Syvde, "ølkomb" i Dalsfjorden, og der brukte de den også for å gi god smak på ølet.

I middelalderen var det den røde fargen som ga perikumdrammen betydning som legemiddel. Rødt ble gjerne knytta til det som hadde med blod å gjøre (kfr signaturlæren: likt kurerer likt), og fargestoffet i planten, hypericin, er faktisk beslekta med et av fargestoffene i blodet.
Fargen viser til Døperen Johannes sitt blod - derav navnet Johannisört. Planten skal ha spirt fram i blodsdråpene fra den avhogne tunga hans da Herodias stakk i den med ei nål. Ei anna legende sier at den vokste fram i blodet fra den korsfesta Jesus.

Så det er et visst historisk sus over uttrekket jeg filtrerer. Perikumknopper og delvis utsprungne blomster har trukket på sprit i 3-4 dager. Nå har jeg fått en rød essens med sterk smak som jeg lagrer, og etter hvert tynner ut, til den styrken og smaken jeg vil ha. Og snart kan jeg servere en liten "pirikumdram" og skåle til den gode hr. Strøms minne.
Perikum er dessuten kjekk å ha og nyttig mot mer enn dagligdags mageknip: i Vest-Jylland var perikum en av de urtene en alltid skulle ha i huset i beredskap mot "Hexeri og sligt", heter det.

På bærtur - midlertidig.

2010-08-23T21:25:00.011+02:00

Ikke før har sommeren kommet, så er den på hell. I går gjennomførte vi Den Store Familiedagen på Sunnmøre Museum med mengder av aktiviteter i hus og tun, og i Hans Strøms hage farga vi garn med planter og kokte einerlog til reingjøring av bøtter og kar. For meg markerer denne dagen på et vis slutten på sommeren. Alle oppgavene som var planlagt til høsten, er plutselig blitt nær framtid, og nå er det bare en ting som gjelder: full fart forover.

BLÅBÆR PÅ KLOKKERSUNDET

Men selv om sola kaster litt lengre skygger, pusler nå sommer'n fremdeles med sitt der nede i graset, når jeg bare ser etter. Blomstene blomstrer, humlene labber om kring, og blåbæra henger der fortsatt, saftige og runde. Så i ettermiddag tok jeg en liten blåbærekspedisjon på andre sida av gjerdet.

Reisa til barndommen starter med rabarbrasuppe for noen, for meg er det nyrørte blåbær som gjelder. Tante Frida sin stabel av nysteikte pannekaker, sprøe i kanten, med rørte blåbær mellom, fire-fem lag, minst, - og krem på toppen - det er ikke mye som slår det!

Mormor sin bruk av blåbær var litt mer prosaisk. Hun brukte tørka blåbær til å stoppe løs mage. Mormora mi var tilhenger av naturlegemetoden, og hadde mange legeråd der planter, varme og kalde bad og omslag ble praktisert. Blant bøkene jeg har etter henne, er et lite hefte fra 1908 av Kristina Frølich: Vildtvoksende medicinske planter.

Dette er ei håndbok i hvordan og når en skal samle inn ville medisinplanter, og som professor dr. N.Wille skriver i forordet:

" Det maa fra nationaløkonomisk synspunkt betragtes som et stort fremskridt, at vi i den senere tid mer og mer har begyndt at tilgodegjøre os indenlandske hjelpekilder, hvor vi tidligere benyttet udenlandske; ti vi sparer derved for landet ikke alene selve produktverdien, men også arbeidslønnen."

På den tida var det ikke uvanlig kvinner og barn tjente seg en ekstraskilling på å samle urter og ville bær som de solgte til apoteka. Blåbær skulle renses vel og tørkes med omhu ved svak varme, står det.

I våre dager har forskning påvist at blåbær har antibakteriell virkning og at blada kan hjelpe mot urinveisinfeksjoner. Og vi vet også at blåbær, ved siden av krekling, har det høyeste innholdet av antioksidanter blant alle de ville bæra. Så ut på blåbærtur og få med deg restene av årets bær - reine skjære ungdomskilden!

-og til oss som trodde at de svarte, blanke blåbæra som vokste innimellom de vanlige buskene med blåduggete bær, var blitt slik fordi ormen hadde slikka på dem: det var ikke ormen. De er faktisk en egen type med et helt eget latinsk navn: Vaccinium myrtillus f. epruinosum asch. Til forskjell fra de vanlige, Vaccinium myrtillus. Så vet vi det.

Magisk middel

2010-07-27T20:51:00.006+02:00

Rundt urtehagen går det en steingard. Nå har vi ingen dyr gående på museet som må gjerdes ute fra hagen, så det er vel helst snakk om å gjerde plantene inne. Men de ville plantene vi har i hagen, blåser i det. De kommer og går som det passer dem fra år til år. To av dem som tydeligvis mener at gresset er grønnere på den andre sida, er vendelrot og revebjelle. I år har de valgt utsida av gjerdet.

VendelRoed førend den ræt udslaaer Foto: TA

"Tjærespo og Vendelrod skal give din Ko god Helsebod,"

sa de på Sunnmøre for et par hundre år siden.

Valeriana er middelaldernavnet på denne planten (muligens av latin valere=være frisk), som også ble kalt baldrian. På Sunnmøre var navnet helst vendelrot eller vendeljol. Du finner den i full blomst nå på fuktige steder i eng og skog, og den er lett å kjenne på den sterke, litt emne lukta.
Både folk og dyr hadde nytte av planten. Som navnet viser, var det rota som var viktig. Uttrekk av rotstokken ble brukt mot hoste, bl.a. i Sunnylven, og som beroligende middel brukes planten fremdeles.

Men vendelrot har ikke bare vært brukt i folkemedisinen. I regla over er både tjære og vendelrot nevnt, og sammen er de godt forankra det magiske, - i selve trolldomsmedisinen i Norden.
Ordet Tjærespo forklarer Hans Strøm slik på 1700-tallet: "...en Spaane besmurt med Tiere"
Og videre skriver han:
VendelRoed taget før St:Hansdag førend den ræt udslaaer, blandes med Tiære og smøres paa Creature naar de, som der siges, ere slagne af Dvergen.

Her gjaldt det altså for bøndene på Sunnmøre å nytte de magiske kreftene som bodde i tjære og vendelrot til å holde de underjordiske unna buskapen. Og både lege- og trolldomskreftene i plantene var sterkest ved jonsoktid. Derfor var det viktig å sanke plantene da.

Men etter den kalde og lange vinteren og våren vi har hatt på Sunnmøre i år, var vendelrotplanten knapt oppe av jorda ved jonsoktid, så sånn sett ser det lyst ut for huldrefolket i år...

Sommer -

2010-07-26T21:24:00.004+02:00

-og et lite flygedyr har landa i ei klungerrose i urtehagen på Sunnmøre Museum.

Ramsløk

2010-07-03T00:08:00.019+02:00

Slettereitstova på Sunnmøre Museum, en godværsdag i juni.
Og hva har ei gammel sunnmørsstove med ramsløk å gjøre? Svaret er enkelt: Slettereitstova kommer fra Ramstaddalen i Sykkylven. Og slik er det med ramsløken, eller ramsen som den blei kalt: der den vokste som frodigst, ga den gjerne navn til stedet. På Sunnmøre finner vi bl.a. Ramsli, Ramstad og Ramsvik.

Ramsløk blant liljer og bregner

Det var ikke særlig gunstig å ha ramsløk voksende i beitemarka, for planten ga løksmak på melka. Så vi kan kanskje tenke oss at brukeren på Slettereit plagdes med dette på forsommeren og ønska ramsløken dit peppern gror?

MEDISIN
Men planten kunne være god å ha til sitt bruk. I følge botanikeren Ove Arbo Høeg ble ramsløk spist mot mark i Syvde, på den tida de slakta én gang i året. Og "mark i magen" - innvollsorm - var ikke uvanlig etter nærkontakt med kjøttmat som hadde ligget i saltlake eller vært del av økosystemet oppunder stabburstaket et års tid.
Ramsløk er vanlig i Mellom-Europa, og både der og i Asia har planten vært brukt ved revmatiske smerter, astma, fordøyelsesproblem og høyt blodtrykk.
Også dyra hadde nytte av ramsløk som medisin. Fra Dalsfjorden heter det at de ga avkok av blada til geitene som middel mot innvollsorm.

-OG MAT
Og for oss som ikke har dyr på beite, er ramsløken en kjemperessurs med den fine, runde hvitløksmaken.
Nå for tida er denne planten blitt veldig trendy i matlaginga. Meieriene lager ferskost med ramsløk, og ramsløkpuré kan kjøpes så dyrt og jålete du bare vil, i dertil egna butikker. Men ramsløk i maten er ikke noe nytt! Fra Sunnylven vet vi at de brukte rams som krydder for et par hundre år siden, og ettersom dette er en plante det fins rikelig av langs kysten i Sør-Norge, kan vi vel regne med at den har vært brukt mange andre steder også.

VIKINGENES LAUKR?

Ramsløken, Allium ursinum, er viltvoksende i næringsrik moldjord i fuktig løvskog. Kommer du nær et ramsløkfelt, kjenner du med en gang den sterke hvitløkslukta. Klart denne planten har vært utnytta som en viktig ingrediens i matlaginga i Norge langt tilbake i tid! Kan ramsløken ha vært vikingene sin løk? Mange spekulerer i dette.

I Frostatingsloven fra tidlig kristen tid heter det blant annet at den som tar annen manns epler eller humle skal erstatte verdien og betale bøter. Og den som forsøker å bryte seg inn i andres løk- eller kvann-gard skal bli prylt. Dette sier litt om verdien løk hadde. Vi vet at det har vært dyrka mange løksorter i Norge i gammel tid. Ramsløken var en av disse. Men om det er ramsløk det er snakk om her, vet vi ikke. Det er vel litt spesielt å risikere pryl for å stjele noe som en kan finne viltvoksende og gratis bare en tar en liten tur i skogen?
Like ved Sunnmøre Museum er det et felt der det vokser ramsløk. Vi kan jo leike med tanken på at dette er restene av en løk-hage fra den tida det bodde folk i Borgundkaupangen...

-OG EN OPPSKRIFT TIL SLUTT
Men at ramsløk har vært brukt både til mat og medisin i uminnelige tider, må vi kunne regne med som temmelig sikkert. Så mitt lille bidrag til folkehelsa og den gode smak, får bli et tips om hvordan du kan lage ramsløkpuré.

Men skynd deg, når det blir for lyst i skogen, visner den!

Vakre å se på, gode å spise

RAMSLØKPURÉ

en stor neve ramsløkblader (blomstene kan du spise som pynt på salaten)

en dæsj olje, ikke for smaksrik

litt havsalt

Kjør i kjøkkenmaskin til finfordelt.

Bruk puréen som du ville bruke pesto - på pasta, i omeletter, på spekeskinke osv.

VISSTE DU AT DET FINNES RAMSLØKFESTIVALER? SJEKK DENNE:
http://www.skogoglandskap.no/fagartikler/2009/ramsloek

At anlegge et Svømmende Blomsterbeed paa en Fiske Dam

2010-06-10T23:27:00.013+02:00

Vidieqviste flettes løst tilsamen i hvad Figur man vil. I hver Aabning sætter en Svibel af mangslags Blomster som man vil, og leg paa en Dam.

Sex Sneese Konsth-Stykker, anden Samling, nr.19, av Sivert Aarflot.

På denne grogrønne junikvelden tar jeg en tur tilbake til 1700-tallet og planter en blå akeleie i Sivert Aarflots "svømmende Blomsterbeed".

Mai og rabarbratid

2010-05-26T23:27:00.007+02:00

Nå er den her, rabarbraen! Ikke mange planter kiler nostalgien som den: De første, sprø stilkene i mai, som var så ufattelig sure at samme hvor mye sukker vi dyppa dem i, spiste vi med knørva fjes og skrekkblanda fryd. Blada som var store nok til å brukes som paraplyer av små jenter som lekte fine damer, -og så rabarbrasuppe da, skikkelig dessert, som til og med kunne dukke opp på en heilt vanlig tirsdag.

I 1914 ble "Stor kokebok" utgitt, bedre kjent som "Schønberg Erken", boka som skulle bli bibelen for mange generasjoner norske husmødre. Forfatteren var husstellærer og gardskone på storgarden Dystingbo på Hamar, og klikker du på bildet, kan du lese hennes oppskrift på rabarbrasuppe slik den ble laget i skikkelig "gamle dager".

Selv om en skulle tro at rabarbraen "alltid" har vært her, er det ikke heilt sånn. Til Europa kom den først på 1700-tallet, og så tok det litt tid før den fant veien hit. Men araberne, som var tidlig ute med det meste, visste hva rabarbra var allerede på 700-tallet. Da oppretta kalifen Al Mansur verdens første apotek i Bagdad. Hit importerte han hittil ukjente medisiner fra Østen, så som kamfer, safran og --rabarbra! Det var den tørka rota av planten som ble brukt som et kraftig avføringsmiddel. Slik brukes den i kinesisk urtemedisin den dag i dag.

Til slutt skal du få oppskriften på mi favorittrabarbrasuppe, slik jeg lagde den i dag:

Kald rabarbra- og jordbærsuppe

250g rabarbra

1/4 l jordbær

sukkerlake av 5dl vann,

2dl sukker,

1/2vaniljestang

Skjær rabarbraen i fyrstikkbiter og del jordbæra.

Kok sammen laken og legg rabarbraen i den varme laken. Jordbæra til slutt. Serveres lunken med krem.

-og kanskje litt musikk til maten? Nå er det ikke laget så mange rabarbra-sanger, så det nærmeste jeg kom, var denne...

Skjørbuksurt - liten plante, stor virkning

2010-05-20T22:59:00.008+02:00

Skjørbuksurt, Cochlearia officinalis, ved Klokkersundet 20.mai. Foto TA

I fjøra blomstrer det for tida store tepper av en liten hvit blomst med saftige grønne blad. Det er skjørbuksurten - en av de første tøffingene som springer ut om våren, men kanskje ikke den en legger mest merke til. Den vokser på strendene på den nordlige halvkula, også i arktiske strøk, og har grønne blad heile året. Planten er stinn av c-vitaminer. Og det merkelige navnet skal jeg forklare her.

Blødende tannkjøtt og tenner som løsner, blødninger både innvendig, i leddene og i huda - dette er skjørbuk, en mangelsykdom som var vanlig i Nord-Europa. Ubehandlet tok den mange liv. Særlig fikk fangstfolk og sjøfolk unngjelde. Overvintringer i polarstrøk og lange tokt til sjøs uten ferskmat førte til mangelsykdommer. Vi hører om fangstfolk som bukka under av skjørbuk langt inn på 1900-tallet:

20.juli 1909 drar 6 mann fra Brandal, Skodje og Ålesund på fangstekspedisjon til Grønland med skuta "7.juni", med Vebjørn Landmark som leder. I februar neste år slår skjørbuken til. I dagboka til Landmark, som nå er på Ishavsmuseet Aarvak på Brandal, kan vi lese de brutale fakta:
TIRSDAG 1ste FEBRUAR. Gustav har fått skjørbug.
TIRSDAG 15de FEBRUAR Jon har også fått skjørbug. Gustav er gået tilkøis.
TORSDAG 24de FEBRUAR Henning har også fått sygdommen. Vi har fått en og anden hare de dage det har vært solskin. Håber at det vil hjelpe de syge lidt.
PINTSEDAG 15de MAI Henning døde igår.

Sammenhengen mellom skjørbuk og c-vitamin ble ikke oppdaga før i 1907. Tidligere visste en ikke hva en skulle gjøre når symptoma kom. Fridtjof Nansen skreiv skarpe avisinnlegg mot forskerne da de begynte å hevde at skjørbuk kom av mangel på et stoff de kalte c-vitamin. Likevel må han ha sett noen sammenhenger. På ferden mot Nordpolen hadde han og Johansen med limejuicetabeletter, slik sjøfolk på langtur også hadde begynt å bruke, forteller Åsa Elstad i en artikkel på http://www.polarhistorie.no/

Før den vitenskapelige sammenhengen ble påvist, hadde arktiske folk erfaring for hva som skulle til for å unngå skjørbuk. Ved å spise ferskt eller nedfrosset kjøtt, blod og fisk, blæretang og sukkertare, kvann, surgras og molter fikk de i seg nok c-vitaminer til å holde sykdommen unna. Skjørbuksurten, full av c-vitaminer, vet vi ble brukt både i Norge og på Grønland.

Susan Barr, etnolog og polarhistoriker, har publisert artikkelen "Skjørbuk på Svalbard" i tidsskriftet Dugnad 4/1982. Her nevner hun bl.a. skildringer fra norske overvintringsekspedisjoner som forteller at folk ble friske av skjørbuk etter å ha spist skjørbuksurt. Den blei også omtalt som "salat": på Amsterdamøya på Svalbard finner vi nordre og søre Salatberget.
-Og selv om ikke faren for skjørbuk er umiddelbart overhengende for tida, skader det jo ikke å putte noen c-vitaminer i salatbollen - blomster i salaten gjør hverdagen munter!

Foto TA

En veldig gammel påstand

2010-05-19T22:33:00.009+02:00

"Naturen er et apotek, og Gud er selv den største apoteker", heter det fra tidlig middelalder.
Og for å gi et hint om nytten av de ulike plantene, har han utstyrt dem med sin signatur: ulik form og farge som setter oss på sporet av hva de kan brukes til. Planter med rød saft hjelper med andre ord mot blodsykdommer, gule blomster mot gulsott, og de steinete nypene mot steinsmerter i nyrer og galle.

Dette er signaturlæren som Hildegard av Bingen satte i system på 1100-tallet, og den var altså fremdeles gangbar på Sunnmøre både i folkemedisinen og hos den lærde hr. Hans Strøm, mange hundre år seinere, når han skriver om klungeren.
Similia similubus curantur: likt kurerer likt.

Og i dag? Jeg slår opp i den første og beste boka om urtemedisin i hylla, og der står det om nyper: frø mot steinbesvær... Trøste og bære. Jeg kjenner historia suser om ørene.

Hans Strøms hage

2010-05-07T19:13:00.010+02:00

HANS STRØM 1726 - 97

Stikk etter maleri, trolig av Peder Aadnes

Ikke akurat Brad Pitt, nei. Hva er nå dette for en snodig type?
Hans Strøm fra Sunnmøre var faktisk en av de store vitenskapsmennene i Norge på 1700-talet. I tråd med samtidas idealer, behersket han flere fagfelt. Han var både teolog, samfunnsviter og naturviter.
Og han var nabo til arbeidsplassen min: han vokste opp som pestesønn på Borgund prestegård, og ble seinere sjøl kapellan i Borgund på Sunnmøre i 14år. Etter hvert ble han både professor og sogneprest, og av alle ting - onkel til den kjente kokebokforfatteren Hanna Winsnes (man tager 30 egg osv.). Men mer om henne en annen gang.

1700-tallet er lenge siden. Veldig. Og det merkes når en leser i tobindsverket "Physisk og Oeconomisk Beskrivelse over Fogderiet Søndmør" som Strøm fikk utgitt i 1762 og 1766, et verk som ble forbilde for den topografiske litteraturen i samtida. Her står det mye rart, men også mye spennende. Bl.a. skildrer Strøm vekstene i naturen og i folks hager, og hvordan de ble brukt til medisin, krydder og pryd. Informasjon om dette fikk han fra folk flest. For å gi Strøm kred for denne delen av arbeidet hans, har vi anlagt en liten urtehage på Sunnmøre Museum, Hans Strøms hage.

Blant vekstene i hagen fins et utvalg av de plantene han beskriver, som folk på Sunnmøre kjente til og brukte.
Etter hvert som det spirer og gror i urtehagen, vil jeg fortelle om urter og urtebruk nå og før i tida. Det kommer til å bli ei fortelling både i tid og rom, for det går mange tråder fra plantene i en urtehage på Sunnmøre til fjerne tider og steder.