torsdag 21. mai 2015

Et fint, svart pulver

Et fint, svart pulver
Sier ordet "kjønrøk" deg noe? Jeg hadde i hvert fall aldri hørt det, ikke før nå i vår.

I arbeidet med den nye utstillinga om middelalderbyen Borgund på Sunnmøre Museum, ønsket jeg å dempe virkninga av mange og dominerende lyse trekonstruksjoner i utstillingsbygget. Middelalderen kunne være ganske fargerik, men jeg var ute etter en mørkere "dåm" : en bakgrunn som jeg kan spille ut andre farger mot. Beis og maling var uaktuelt å bruke, for huset er bygd over åpen jord med utgravde hustufter, slik at inneklimaet mer er som et fuktig uteklima. Så jeg måtte finne noe å smøre på som ga farge, men ikke lukket fuktighet inne i treverket. Jernvitriol har den effekten og gir en fin, grå patina på treverk. Men jernvitriolen trenger uv-stråler for å mørkne, og sollys er det dårlig med i dette utstillingsbygget.

Middelalderpigment
Etter litt leiting kom jeg over et stoff jeg aldri hadde hørt om: kjønrøk. Som pigment i blanding med jernvitriol ga det akkurat den effekten jeg var ute etter, etter en del prøving og feiling.








Og ikke nok med det: etter hvert som jeg leste og leita i ulike kilder, viste det seg at kjønrøk var et pigment som har blitt brukt til å lage svart farge med langt tilbake i tid - i hvert fall siden middelalderen! Så da var jeg jo godt innafor tidsmessig, ved en rein tilfeldighet.


Kjønrøk - og det betyr?
I følge Wikipedia kommer ordet kjønrøk av lavtysk kin, som betyr  furu rik på kvae, og rok - røyk. På svensk kalles det kimrøk. Det er rett og slett sot som dannes ved ufullstendig forbrenning av f.eks. gran eller furu med mye harpiks.


Brekkfarge
Kjønrøk har vært brukt som pigment i trykksverte, i tusj og i oljefarge. Den kan blandes både med olje og vann, og ble brukt som brekkfarge i maling. Med engelsk rødt, hvitt og kjønrøk, blandet de seg den fineste gammelrosa farge utover på 1700- og 1800 tallet, da fargene skulle være lette og lyse.

På 1600- og 1700-tallet var fargene tunge og kraftige, og kjønrøk-svart ble mye brukt som effekt-farge, for eksempel i rosemaling. Hans-Emil Lidèn hos Riksantikvaren gjør rede for at i 1692 ble murene i Kinnherad kirke i Hardanger hvittet både inn- og utvendig, dessuten brukte de "kinragh" til å "sorte Kirchens Canter med". Og slik ble resultatet:



Flere rare ord: Lappsalving
Det var ikke bare på landjorda kjønrøken var nyttig. Riggen på skip skulle lappsalves hvert år, dvs smøres med ei blanding av tjære, bek og talg. Og i denne blandinga tilsatte de kjønrøk. Kanskje var det bare for å gi tauverket svart farge, men noen mener den var vødvendig for at lappsalvinga skulle tørke fortere. Derom strides båtfolket fremdeles. Men det som er heilt sikkert, er at den som leiter, hun finner, bare nysgjerrigheten får ta styringa...



tirsdag 10. februar 2015

Farge på tilværelsen

Først av alt: Jeg har så lyst til å arrestere to påstander når det gjelder fargebruk før i tida!
Påstand 1: Sunnmøre var en mørk og fargelaus landsdel. Folk gikk stort sett svartkledde, med senka blikk og folda hender.

torsdag 14. august 2014

Rynkete roser


I fjøresteinene hjemme står denne frodige damen og har blomstret ustoppelig hele sommeren, år etter år. Når vinterorkanene har flådd grastuene av berget, har hun klamret seg fast, om så bare med ei lita grein. Og når våren har kommet, har hun skutt i været, lagt seg skikkelig ut, og pynta berget med blomster og nyper. Det er grokraft i damen, men akkurat det er ikke uproblematisk.

fredag 13. desember 2013

Svart senker natten seg...

Det var en gang ei ung jente som levde i Siracusa, en by på østkysten av Sicilia.
Lucia hette hun, og lite visste hun at mer enn 1700 år etter den dagen hun døde, skulle syngende norske barnehagebarn bære lys og servere gjærbakst, hvert eneste år.

mandag 6. mai 2013

Frodig flora


Når en jobber på et museum som tar vare på gjenstander fra folks liv og arbeid, dukker det stadig opp overraskelser og spennende ”fotavtrykk” fra folk som levde før oss.

En del av tinga som er kommet til samlingene opp gjennom tidene, vet vi ikke stort mer om enn hvor de kommer fra, og knapt nok det. Så kan en undre seg: hvem var de, tro, disse som brukte, eide eller hadde laga akkurat denne tingen, - hvordan tenkte de, var de muntre eller tungsindige, forsiktige eller frodige?


Så langt jeg kan begripe, må i hvert fall han (for det er som regel en han) som dekorerte dette skrinet, ha vært av den frodige, ja beint fram bramfrie sorten.
Skrinet er brukt på Sunnmøre, og har årstallet 1879 påmalt. Eieren var ei ungjente, får vi tro, på Valderøya. Kanskje fikk hun det i gave fra frieren sin.

I læreboka heter det om rosemalinga på slutten av 1800-tallet at de gamle dekor-rosene ble skjematisk og raskt malt, og dermed svært forenkla og stiliserte. De fjerna seg langt fra sitt botaniske opphav og fikk preg av masseproduksjon.
Jo da. vi er nok langt fra den elegante, blomstrende barokkmalinga fra indre dalstrøk østpå. Men masseproduksjon er vel å ta i, når det gjelder disse blomstene her. De framstår vel helst som en gjeng individualister!


Sirkler og buer er bare sånn passe runde, og det hele er rimelig på skeiva. Og sjekk fargene! Han har malt bunnen så den ligner på edeltre, kanskje mahogny? - noe som var på moten i siste halvdelen av 1800-tallet. Mot denne mørke bunnfargen smeller han til med blomster i skikkelige knallfarger: gult, rødt, grønt, blått og hvitt. Og har du noen gang sett blomster som ligner på disse?

Det hadde han nok neppe han som malte, heller. Men fantasien er det ikke noe å si på: rutete blomster og prikkete stilker, grønne, gule, røde og blå blad.

Noen planter er gjenkjennelige, og hører til blant dem som var på moten når ting skulle dekoreres på en skikkelig måte.


Den runde, røde planten med hvite rundinger inni, er et granateple. Det hvite er frøene. Ikke noe som vokste på Sunnmøre, akkurat, vi skal ganske langt inn i Middelhavet for å finne dem. Men de var avbilda blant anna i de gamle biblene, og der var det en del inspirasjon å hente når man skulle dekorere.

I gresk mytologi var granateplet et symbol på døden. For eksempel ble Persefone fange i underverdenen etter å ha spist frøene til granateplet. Mor til Persefone, Demeter, som var gudinne for fruktbarhet og jordbruk, ble så oppslukt av sorg over tapet av datteren sin at alle vekster slutta å vokse. Gudene trodde at jorda skulle dø, og grep inn for å forhindre det. Og det lyktes de jo med, men vi kunne kanskje trenge ei hjelpende hånd igjen i våre dager?

I andre kulturer hadde granateplet ei anna betydning: allerede etruskerne, som holdt til i det vi nå kjenner som Toscana 1000 år før vår tidsregning, mente at denne frukten med sine utrolig mange frø hadde evnen til å gjøre kvinner gravide. Og det er vel kanskje denne symbolikken rosemaleren hadde i tankene når han malte skrinet til den unge jenta fra Valderøya ved Ålesund i 1879 - bare se så frodig det gror opp av eplet: tulipaner, lilje og - æh, -blåbær?

onsdag 19. desember 2012

Humle, einer, malt og gjær



Humle, einer, malt og gjær - kanskje ikke det de fleste forbinder med jula? Men legger vi til mange liter vann og ei rimelig lang arbeidsøkt, begynner det kanskje å ligne på noe. For da snakker vi om en av de eldste juletradisjonene våre, som til og med var lovpålagt: brygging av juleøl. Og i disse dager var det siste sjanse til å brygge til jul. Tomas brygges dag var 21.desember, og da skulle jobben være gjort.

tirsdag 19. juni 2012

Qvanne-Joll skiøn at æde -



-og ædes begierligt af Bønderne, skriver Hans Strøm i noteringsboka si i 1750-åra.
Dette eksemplaret som nærmer seg to meter, gror i hagen min, men det er i fuktige lier mot fjellet den trives best. Rundt Jonsok eller StHans dro ungdommen i flokkevis til fjells etter kvann. Etter en lang vinter og vår med lite ferskmat, var denne planten med sin fine og helt spesielle smak vel verd å trave milevis etter.
Det var stilken, jolen, som ble spist. Fra Norddalen på Sunnmøre heter det at ungdommen ofte kom ned fra fjellet med armene fulle av kvannjol, nok til å selge som snacks på kirkebakken der folk møttes på søndagen.

DOBBEL ENGEL
Det finnes dem som heter Maud Angelica. Men Angelica Archangelica, som er det latinske navnet på kvann, er nok strået hvassere. Angelica betyr engel, og her er til og med erkeengelen med i navnet. En plante med et slikt navn, må være spesiell - og ganske riktig: