fredag 30. oktober 2015

-meanwhile, in Spain

1200-tallet. Middelalderen. Hvordan var det å leve her den gangen, for 800 år siden? Hva spiste folk, hvordan gikk de kledd? Hva var de redde for? Lekte de med barna sine? Hva gjorde de når de ble syke? Hvem hadde makt i samfunnet? Hvor slitne var de egentlig, når arbeidsdagen var slutt? 

Spor etter folk: skår fra krukker, skåler og fat, alt funnet på Borgund.

I utstillinga om middelalderbyen Borgund som vi nå jobber med på Sunnmøre Museum, vil vi prøve å svare på noen av disse spørsmåla. Vi vil fortelle om Borgund, hovedsakelig på 1200-tallet, og livet folk levde der. I hyller og mapper i norske og utenlandske arkiv, i museumssamlinger, dypt nede i jorda og på havbunnen finner vi kunnskap: ett og annet dokument der Borgund er omtalt, gjenstander og rester av gjenstander som er gravd fram fra jorda eller hentet opp fra slammet i Katavågen. Men det er fremdeles mye vi ikke vet om folka på Borgund. Noe kan vi gjette oss til ved å sammenligne med hvordan folk hadde det andre steder på samme tida.


Prinsessa fra nord: Kristina Håkonsdatter



I klosterkirka i Covarrubias nær Burgos i Spania står det en sarkofag. I kista ligger restene av ei ung kvinne. Hun har vært høy, 172cm, ung -ca 26-28 år - og sterk. Det er mulig at kvinna er ei kongsdatter fra Norge, prinsesse Kristina. Kristina var datter av kong Håkon 4. Håkonsson.

Det finnes ingen kjente avbildninger av Kristina, men her er lillebror: Magnus Lagabøte, konge i Norge. Her med sin nyskrevne Landslov av 1274.

Prinsesse Kristina var født i Bergen i 1234. En høstdag i 1256 kommer en delegasjon fra den spanske kong Alfonso av Castilla og Leòn til Bergen for å be om Kristinas hånd. Hun skal bli hustru til en av kongens brødre. Så begynner den lange reisa sørover, til sjøs og over land. I Håkon Håkonssons saga blir reisa beskrevet.

















Utkastet til  Kristinafrisen, en del av den tidligere utsmykningen i Håkonshallen i Bergen, laget av Gerhard Munthe. Her skildrer han prinsesse Kristinas reise fra Bergen til Burgos og bryllupet i Valladolid.


Vel framme i Spania velger prinsessa å gifte seg med den som sannsynligvis var den kuleste  av kongens brødre: prins  Felipe. Han trivdes best på jakt med hunder og falker, og var både modig og sterk. Pen var han sikkert også.
Bryllupet sto i stiftskirka Santa Maria la Mayor i Valladolid 31.mars 1258  "-med så stor ære som det kunne være i det landet", heter det. Datter av Norgesveldets konge, Håkon Håkonsson, var ikke hvem som helst.

Men de fikk ikke mange årene sammen. Fire år seinere, i 1262, dør Kristina, og hun blir begravd i klosterkirka i Covarrubias.

Pare el dolor de las orejas...

Vi får tro at et liv som prinsesse i Spania skilte seg ganske kraftig fra det livet Kristinas medsøstre levde på Borgund på samme tid. Tenk bare på været - når sørvesten ulte rundt hushjørna på Borgund, og de side skjørta til kvinnene klistra seg kalde og våte til kroppen, kunne Kristina sitte i halvskyggen under sitrontrærne i Sevilla og vifte seg lett i den milde februarlufta.
Men der er ei forbindelseslinje mellom disse to verdnene som er spennende for oss som er interessert i urter. Ved skulderen til kvinna i sarkofagen lå det nemlig et sammenbretta stykke pergament. På den ene sida sto det skrevet ei bønn til jomfru Maria. På den andre, tre oppskrifter på medisin mot øresmerter. Oversatt fra castellansk står det:

Mot smerte i ørene bruk planten malurt og kok den i en gryte og når den er godt utkokt legg øret over dampen fra gryten og du blir frisk og ha hodet tildekket
og når ørene verker ta malurt og bland den med oksegalle og putt dette inn i ørene og du blir frisk
og når du har smerter inne i ørene ta saften av hvitløk og saften av smalkjempe og putt dette i ørene og du blir frisk



Urtemedisin fra Norden

Kvinna som ble begravd i sarkofagen, hadde tydeligvis hatt trøbbel med øreverk, kanskje smertefulle mellomørebetennelser. Oppskriftene hun hadde fått med seg i graven, har røtter i gammel, nordisk folkemedisin:


Malurt, Artemisia absinthium, blir nevnt i den eldste danske legeboka, som ble skrevet av presten Henrik Harpestreng tidlig på 1200-tallet. Han anbefaler den bl.a. mot "ørewærk".


Hvitløk er kjent i bruk i Norge fra vikingtida. Den forhindret c-vitaminmangel og skjørbuk på vikingenes lange sjøreiser både i viking og på handelsferd. Den skal også ha en viss effekt mot mange infeksjonssykdommer.








Foto: Rolv Hjelmstad

Smalkjempe, Plantago lanceolata, finnes overalt i Norge, og blir nevnt både av Henrik Harpestreng og i andre legebøker som en vanlig legeplante. I likhet med slektningen groblad, Plantago major, ble den brukt for å få sår til å gro. I folkemedisinen har safta av friske planter dessuten vært brukt både mot tannverk, byller og ørebetennelse.
 















Så - hva forteller dette oss? Kvinna som hadde fått med seg oppskriftene i graven, kjente nok til bruken av disse urtene. Og det er de samme urtene som har vært i bruk i folkemedisinen i Norge av kloke koner og menn, sannsynligvis også på Borgund.

Om kvinna i sarkofagen var den norske prinsessa, vil vi kanskje aldri få vite sikkert. I artikkelen "Prinsesse Kristina - myte og virkelighet" (Høyskolen i Vestfold) påpeker Einar Jenssen at planten smalkjempe ikke finnes i Spania. Det gjør derimot både malurt og hvitløk, men ingen av disse plantene nevnes i spanske legebøker fra 1200-tallet, skriver han. Dermed kan jo dette tyde på at oppskriftene faktisk er nordiske, såvel som kvinna i sarkofagen.


Kristina og Borgund

Alt henger sammen med alt, heter det. Når det gjelder prinsesse Kristina, er det faktisk noe mer enn bare ei urteblanding som knytter henne opp til Borgund. Hør bare:

I middelalderen var Giske-ætta en av landets rikeste og mektigste. De hadde hovedsetet sitt på Giske utafor Ålesund, men Borgund var deres by. Mer enn tusen bønder leide jord av Giske-godset. Jordleia: tørrfisk, smør, huder og skinn, ble lagra og omsatt på Borgund.

Da Kristinas far kong Håkon 4. Håkonsson dro for å forsvare Hebridene (som da var norsk land) mot skottene i 1263, var det Kristinas yngre bror Magnus som skulle styre riket. Kong Håkon oppnevnte to menn til å hjelpe 25-åringen med riksstyret. En av dem var Nikolas Pålsson, herren til Giske.
- Og hvem vet, kanskje traff Kristina som lita jente stormannen fra Giske når han var i gjestebud hos far hennes, kongen?


Her er litt musikk fra riket Castilla og Leòn på 1200-tallet. Kanskje har prinsesse Kristina lyttet til denne musikken, i sitt nye liv som spansk prinsesse?
 


Om prinsesse Kristina kan du lese i Håkon Håkonssons saga, og i romanen "Prinsesse Kristina av Tunsberg" av Mia Søreide.

1 kommentar: