Malurt i begeret

Der var hun altså: Artemis.
Et par årtusener hadde nok krevd sitt, men krafta var der - som ei spent stålfjær farer hun mot motstanderen med løfta våpen og fokusert blikk, i det gigantiske slagsmålet mellom guder og onde makter som relieffa i Pergamonalteret fra det nåværende Tyrkia framstiller.

Det var på forrige ukes museums-fagtur til Berlin med gode kolleger jeg fikk møte henne. Men ukjent for meg var hun ikke, for hjemme har jeg også ei framstilling av Artemis.

I 1944 malte Ålesunds-maleren Strømme dette bildet av henne og nymfene hennes, i det de oppdager en inntrenger. Historia er slik: Etter ei jakt forviller jegeren Akteon seg inn i en dal som var helliget jaktens gudinne Artemis. Innerst i skogen er det ei grotte, og der bader Artemis. Ingen skulle se henne naken, så når hun oppdager Akteon, blir hun rød av raseri. Uten forvarsel skaper hun han om til en hjort, og hundene hans river han i hjel. Mytetolkeren Terje Nordby tolker dette slik: Artemis straffet Akteon ved å skape jegeren om til byttet sitt. Han kom som en kikker og ikke for å ofre til guddommen i respekt for dyra han skulle drepe, slik jaktritualet var. Straffen hans ble å føle hvordan det er å være bytte.

Artemis har gitt navn til en av urtene som vokser i urtehagen på Sunnmøre Museum: Artemisia absinthium, malurt.
Heilt siden oldtida har denne planten vært brukt i Europa ved de fleste kvinnesykdommer: ved menssmerter, som prevensjon, men også for å framkalle abort. I Norge var den et av de mest brukte abortmidlene.
Og om ikke kvinnene i Norden kjente den hellige Artemis, så var hun likevel nærværende gjennom denne planten. Naturgudinnen fra det gamle Hellas ga liv som de fødendes beskytter, og krevde liv som jaktens gudinne.

Nå blomstrer malurten i urtehagen. Opprinnelig kommer den fra det østlige Middelhavet. Til Norden  kom den med munkene i middelalderen. Etter hvert spredte den seg til folks hager både til pryd og nytte.
Malurt smaker utrolig bittert, noe som har gitt navn til svenskenes bäska droppar og danskenes bjesk, som begge er malurtbrennevin.

I folkemedisinen ble malurt først og fremst tatt på brennevin som middel mot magetrøbbel hos folk og fe, foruten ved kvinnesykdommer. En mente videre at den skulle hjelpe både mot mark og kolera, pest og delirium. Mot sjøsyke og bakrus skulle den også være brukbar.
Tørka malurtkvister ble lagt i skap og skuffer, for møllen liker den i hvertfall ikke. Derav det nordiske navnet malurt/malört (mal=møll). En nyttig plante, med andre ord.

Det viktigste bitterstoffet i planten er absinthin. Oppløst i alkohol er det basis for vermut og for likøren absint.
I en annen blogg skal jeg fortelle om den absintdrikkende Kristianiabohemen - og om Kristina, ei kongsdatter fra Norge.