Lusblomster, kaffeerstatning og potetskrell

I disse dager for 67 år siden endte 2.verdenskrig. Langsomt vendte hverdagen tilbake til det normale, men det var knapphet på mange varer i lang tid. Kaffe, for eksempel, var luksus. Så det var nok slik at folk fortsatt måtte klare seg med kaffeerstatning, og drøye den både med det ene og det andre.



Vondt smakte det, men designen var upåklagelig.


Her er en oppskrift fra Morgenbladet våren 1942, da det enda var noen lange krigsår igjen.

Nogen måter å bruke løvetann på.
Som tilsetning i kaffe-erstatning: Vask og skrubb røttene. Tørk dem. Knus eller mal. Brun pulveret på varm panne til det er så brunt som varm kaffe. Løvetann alene gir bitter "kaffe". Bruk den helst med f.eks. en blanding av skrell av kokte poteter, sukkerbeter og med en liten tilsetning av eikenøtter eller sikorirøtter.

Smakte vel ikke akurat cappuccino, dette her, vil jeg tro.
Overskriften tyder forresten på at kaffe ikke var det eneste  løvetann - eller lusblomster, som vi kaller dem i Ålesund, kunne brukes til. Men klippet fra Morgenbladet forteller ikke mer, og ikke vet jeg, bortsett fra at blada kan brukes i salat og blomstene i vin. Te, kanskje?



Lusblomsten - avskydd ugras, men en av de gladeste blomstene jeg vet om :)

Kappelau lau lau
Derimot var lusblomstene brukbare til mye rart for ungene før i tida. "Kappelau lau lau kappelyngen lau" sang ungene i Herøy og marsjerte i veg med den kløyvde lusblomststilken i munnen. Det var om å gjøre å lage de fineste krusedullene ved hjelp av spytt og tunga.

I Syvde sang de "Kappilaup kappilaup laup ihop til ein gullring". Om trent det samme gjorde unger langs heile Nordvestlandet og i Nord-Gudbrandsdalen, når de ikke fletta kranser av de gullgule lusblomstene, blåste de hvite "fallskjermene" utover eller konkurrerte om å knipse knoppene lengst mulig. Og de groveste stilkene kunne bli fine fløyter.
Nytteplante? Klart!

Det er Ove Arbo Høeg som forteller om kappelau-leiken i boka "Planter og tradisjon".

Alf Prøysen synger koselig om "Den første løvetann", men etter sterke oppfordringer lar jeg Stones få synge løvetannsangen sin i stedet. Be my guest!

- si då spritta alla örtar upp ...



Planteetikett fra Linnés hage

Det våres innimellom snøbygene, og det er snart tid for alle hyggelige gjøremål i urtehagen. I museets hage som er åpen for alle, presenterer plantene seg med fulle navn på etiketten, både på norsk, engelsk, tysk og latin. Jeg er alltid på leiting etter gode måter å gjøre det på. I Linnés botaniske hage i Uppsala har de gjort det slik, malt med sirlig håndskrift på lyse steinplater. Utrolig fine, syns jeg, skeive og nostalgiske, men etterrettelige som de er. Etikettene er laget etter modell fra 1864, fikk jeg vite, men Linnés hage er atskillig eldre.

Den svenske botanikeren Carl von Linné (1707 - 1778) er verdenskjent for måten han klassifiserte og navnga plantene på, basert på forplantningsorganene deres. "Gud skapade, Linné ordnade", sier svenskene.

Linné skapte en botanisk hage i barokkstil i Uppsala. I symmetriske bed vokste det opptil 4000 arter, og studentene strømmet til for å ta del i Linnés forelesninger og vekstdemonstrasjoner. Hagen ligger der den dag i dag, det samme gjør gården hans i Hammarby utafor Uppsala, og jeg anbefaler et besøk.




I 1700-tallets akademihage fantes det også eksotiske dyr. Her var marsvin, påfugler, papagøyer og aper. På bildet ekornapen Grinn.  I dag er det ingen dyr i hagen, men her er lundehunden Storm like før han yter sitt bidrag til plantenes trivsel og vekst på en ikke helt lovlig visitt  hos Linné.

  Linné er en av heltene. Hør bare hvordan han innleder skriftet der han lanserer sin metode i 1730: "Om vårtiden, då ljusa solen kommit til vår Zenit, uppväcker hon det liv i alla kroppar, som om den kalla vintern lägat kvävt... si då spritta alla örtar upp och alla träd grönska, som om vintern voro förvissnade, ja själva människan får då liksom nytt liv...Denna solen gör en sådan fröjd uti alla liv,...Ja kärleken angriper själva örterna, då ibland dem både mares och feminae, ja själva hermafroditerna hålla sina bröllop, vilket är det jag nu satt före att omtala."

Slik kan det sies, og mens vi venter på vår, fröjd och kärlek, kan vi jo varme opp med en av hans samtidige, Carl Michael Bellmans epistel nr.82: Vila vid denna källa.
Det er ikke så helt bakom, for Linné skriver om seg sjøl: "Han åht gierna god mat, drack goda drycker..."
Skulle du forresten lure på hva rött vin med pimpinella er, så er det vin og anis ;)
God vår!