torsdag 8. mars 2012

Jordmødre, nærkoner og svarte frø


Det fins mange måter å markere 8.mars på. Fritt fram for det kulturelle mangfoldet! Noen feirer med ny veske , sjøl har jeg tatt meg en tur i gjenstandsmagasinet på Sunnmøre Museum.
Det nye magasinet på museet er ett av de mest moderne i landet. Men i reolene er det fortida som rår, og her kan vi oppdage sære saker, som denne litt skeive eska med to svarte, blanke steiner oppi. Den sirlig håndskrevne lappen fra en lengst henfaren registrator forteller at dette er frø fra en amerikansk plante og har tilvekstnummer 7040. De er kommet til museet fra Lepsøya, ei lita øy nordvest av Ålesund. Men de to frøene er ikke rester av ei botanisk samling, som en kanskje skulle tro. Neida. De fører oss rett inn i kvinners hverdag før i tida, den gangen en brukte magi og trolldomskrefter når livet dro seg til. Det handler om barnefødsler.


JORDMORA
Visste du forresten at jordmoryrket var den første kvinnelige profesjonen i Norge?

Alt i 1818 oppretta en jordmorskolen i Kristiania, som ga den første, formelle teoretiske utdanninga for kvinner i Norge. Så tidlig som i 1836 var det hele 17 jordmorskoleutdanna kvinner ansatt i distrikt på Sunnmøre, skriver Aud Farstad i hovedoppgava si om innføringa av distriktslege- og distriktsjordmorordninga på Sunnmøre.

1836 er, med respekt å melde, svært lenge siden. Så lenge siden at tanken på å legge ned tiltrengte fødetilbud i distrikta ikke var oppfunnet enda. Jordmoryrket var forresten det eneste yrket som var forbeholdt kvinner i Norge, og dette sto ved lag heilt fram til 1972. Vi kan vel trygt si at tidene har skifta...

NÆRKONENE
Men før vi fikk utdanna jordmødre, ja lenge etterpå også, var nabokonene de viktigste fødselshjelperne. "Hver gift kone var jordmor", skriver Lily Weiser-Aall i boka si om svangerskap og fødsel. Både geografi og vær kunne sette hindringer i veien for jordmora, slik f.eks. jordmora i Eidsdal og Tafjord beskriver: "...Her er mange høitliggende Fjeldgaarde...Reisen til disse maa alltid foretakes tilfods, og det er altid, men især i Vintertiden, meget besværligt - ja sommesteds endog livsfarligt..."
Under slike forhold kunne det nok føles tryggere å ha ei hjelpekone, "nærkone", klar til utrykning fra nabotunet. Dessuten er det vante det tryggeste, når situasjonen er kritisk og skillet mellom liv og død er hårfint. Så jordmora, som til alt overmål skulle ha penger for hjelpen, ble lenge sett på med stor skepsis.

En del av disse nærkonene eller hjelpekonene hadde lang erfaring og ble sett på som dyktige fødselshjelpere. Men når fødselen drog i langdrag, kunne gode råd være dyre, også for dem. Når folkevettet ikke strakk til, måtte en finne hjelp i magiske formularer, folketro og helbredende urter.

LØSNINGSSTEINER
Og her er det de svarte steinene våre kommer inn i bildet. Et vanlig middel mot sykdom både på folk og dyr var busteiner, og det er det vi har her. Busteinen måtte behandles forsiktig: ikke berøres med bare hender og ikke ligge og slenge i sola, for da mistet den sin legende kraft. Den vanligste fremgangsmåten når busteinen skulle brukes som legemiddel, var å legge den i vann og la dyr eller folk drikke vannet, forteller folkeminnegranskeren Olav Bø. Det fins flere slags bustein i folketradisjonen, fra hårballer til bergkrystaller. De to busteinene på museet er såkalte løsningssteiner og har opphav i planteriket.
Løsningssteinen har navnet sitt etter bruken: den ble brukt i hele landet for å lette forløsninga. Den fødende drakk vannet den var kokt i, eller  holdt den i hånda. Den kunne også bli lagt på magen hennes.

Steinene er kommet langveis fra: de er frø fra erteplanten Entada gigas som vokser i Sør- og Mellom-Amerika, og har drevet nordover med Golfstrømmen til de landet på kystene av Frankrike og Svalbard, Island og Færøyene - og på Lepsøya, der de forhåpentlig gjorde nytte for seg. Tenk om denne steinen kunne fortelle...



Vil du ha et innblikk i hvordan det var å være Ålesunds første jordmor, og hvordan kvinneliv og samfunnsliv kunne arte seg i byen tidlig på 1800-tallet, anbefaler jeg Toril Brekkes historiske roman "Sara", utgitt i 2005.

3 kommentarer:

  1. Dette var ein fin blogg Tone! I dag las eg i ein av dei riksdekkjande nettavisene at akkurat i dag døyr det 1000 kvinner i barsel i verda, og sjølv om vi skal være veldig takknemmeleg for at helsestellet har komme seg framover i Norge tenkjer eg at 8.mars og kvinnekamp burde gjelde for dei som ikkje er så heldig i resten av verda også. Takk for det historiske tilbakeblikket på barsel i Norge :)

    SvarSlett
  2. Takk skal du ha! -og du har heilt rett: sjøl om vi har kommet langt her, ikke minst pga de sterke kvinnene som har gått foran oss, er det fortsatt mange kamper igjen å kjempe for kvinner i resten av verden.

    SvarSlett
  3. Dette var veldig interessant. Kvinners hverdagsliv bakover i historien er alltid spennende.
    Har lest "Jordmor på jorda" av Edvard Hoem, men den går jo ikke så veldig langt tilbake.

    Det morsomme er at min mormor var fra Lepsøya. Hun ble født på slutten av 1800-tallet.

    SvarSlett