Deck the halls..

Det begynner så smått å jule seg, butikker og radiokanaler har funnet fram igjen julelydene som setter oss i den rette stemninga år etter år, og føreløpig går det bra. En av gjengangerne er denne muntre julesangen, opprinnelig fra Wales, som oppfordrer oss til å pynte våre saler til jul med kristtorngreiner - boughs of holly.

(Her går den opp i en høyere enhet med en annen suveren julestemningskaper: Mikke Mus som styrer til jul.)

Og pynte med kristtorn til jul, det gjør vi så gjerne, i hvert fall her hvor jeg bor. Eviggrønne lauvtrær er ikke det vi har mest av her i landet (det finnes faktisk bare dette ene), men kristtornen vokser og sprer seg villig både i hagen og i skogen. Nå før jul bugner den av røde bær, men snart kommer trost og sidensvans, og de forsyner seg grådig.

Den liker milde vintre, så i Norge finner vi den  langs sør- og vestkysten, fra Bamble i Telemark til Smøla i Møre og Romsdal. I Europa har kristtorn ganske stor utbredelse: fra Norge i nord til Nord-Afrika i sør og fra Irland i vest til Tyrkia i øst.



Torner til Kristi tornekrone

Men en skikkelig stikkeplante, er den; de nederste blada har ei bølgete rand med spisse torner hele veien rundt. Lenger opp i treet er blada smale og jevne. De lærde er ikke sikre på hvorfor det er sånn, men det kan hende at tornene beskytter mot planteetende dyr som står på bakken, mens blada i toppen er utenfor faresonen og greier seg uten forsvarsvåpen. Giftig er den også, i hvert fall de røde bæra, og de gamle romere på Jesu tid mente at blomstene dessuten kunne få vann til å fryse til is. Hyggeligere da å tenke på at C.V.Glob, eks-riksantikvar i Danmark og urtedramekspert, anbefaler et uttrekk av de unge lysegrønne blada som basis for en snaps.

Navnet kristtorn, kjent i Skandinavia siden 1600-tallet, kommer av at en mente at Kristi tornekrone var bundet av greiner fra dette treet. Men planten har vært her lengre enn som så: for flere tusen år siden vokste kristtorn her i de frodige skogene i bronsealderen. Det eldste navnet vi kjenner til, er beinved - gammelnorsk beinvidr. Det finner vi både i Snorres Edda og i Kongsspeilet fra 1200-tallet. Ove Arbo Høeg skriver at navnet viser til at den hvite veden er hard som bein. Den ble derfor brukt som emne til verktøy, som garnnåler og treskeier før i tida, og til og med som råmateriale til de hvite sjakkbrikkene. Men etter hvert som treskeier er gått ut av daglig bruk, er det som grønt til jul kristornen gjør si nytte, med røde bær og sløyfer på.

Dumpesesong

November og de to første ukene i desember er en av de to store "bli dumpet av kjæresten"-tidene i året, skriver Morgenbladet, og viser til en graf basert på informasjonen folk gir om statusen sin på Facebook.
Ikke stort å gjøre med det, eller...?

Vel, i urtehagen finnes det hjelp for det meste. Mynte, for eksempel, kan brukes til mye mer enn en tekopp ved leggetid.

Gresskar: digg!

Digg eller dæng, knask eller knep - i morgen er det Halloween!
Noen flinke folk lager Halloween-lykter av egenproduserte gresskar, vi andre tyr til nærmeste Kiwi-butikk. Det er gjerne Halloween-feiringa i USA vi tenker først på, når vi  skjærer ut nifse grimaser i skallet og lager lykter her hjemme også. Dette er en gammel tradisjon som kom til USA med irske innvandrere.
Mer om Halloween og historien om Jack O' Lantern, mannen med gresskarlykta, finner du her .

Men gresskar kan brukes til så mye. Det kan syltes, og det kan brukes til supper og stuinger. Den eldste oppskriften jeg kjenner til, skriver seg fra Hildegard av Bingen, tysk abedisse i middelalderens Tyskland. Hun er kjent bl.a. for sin bruk av urter og planter i medisin og mat. Her får du en oppskrift tilpasset vår tid:

SYLTA GRESSKAR ETTER HILDEGARD

2,5dl vineddik

0,5dl vann

750g sukker

5-6 nellik

2 kanelstenger

Skjær ut innmaten i gresskaret og kutt den i terninger. Legg dem i ei krukke og hell over vann og halvparten av eddiken. La dette stå over natta. Bland væsken som har dannet seg i krukka med resten av eddiken, sukker, nellik og kanel. Kok det opp, legg gresskarbitene i, og kok til det er mørt.

I mormors kokebok, Henriette Schønberg Erkens "Stor kokebok" fra 1914, finner vi denne:

GRÆSKARSMØR

Har man med et rundt jern stukket ut "potetes-kuler" av et græskar og syltet dem paa vanlig maate, har man meget godt av græskaret igjen. Den utstikningen er nemlig uøkonomisk, den tar sig godt ut paa et par glas til selskapsbruk. Det tiloversblevne benyttes saaledes: skjær det smaat op og kok det under omrøren ganske mørt. Vei det nu og ta akkurat halvt saa meget sukker; smaakok det en halv time og tilsæt efter smak enten citron eller ingefær. Bruk da citronsyre eller et stykke hel ingefær, som koker med.

-og lar humla suse...



 -ligge i sola og bare la humla suse...

Det var katt man skulle vært.

Kanskje ikke heilt tilfeldig at katten min glipper med øynene der hun ligger ved humleplanten, for humle, Humulus lupulus, er kjent som sovemiddel fra gammelt av. Den ble brukt som te og til å sette smak på øl, og ble en ikke søvnig nok av ølet, kunne en stappe "humlekonglene" i hodeputa.
De grønne konglene inneholder østrogenlignenede hormoner, og ble brukt av kvinner ved overgangs- og menstruasjonsproblem. Dessuten virker humle urindrivende - og når vi vet at hovedbruksområdet for humle er i øl, illustrerer det på en grei måte prinsippet om årsak og virkning...

Malurt i begeret

Der var hun altså: Artemis.
Et par årtusener hadde nok krevd sitt, men krafta var der - som ei spent stålfjær farer hun mot motstanderen med løfta våpen og fokusert blikk, i det gigantiske slagsmålet mellom guder og onde makter som relieffa i Pergamonalteret fra det nåværende Tyrkia framstiller.

-och kryddar med Johannisört...

JOHANNISÖRT I HANS STRØMS HAGE

I disse dager er alle de gode brennevinskrydderne i natur og hage klare til å sankes.
"- där bränner jag mitt brännvin själv, och kryddar med Johannisört, " synger jeg med Ulf Lundell av full hals. Rikignok har jeg ikke slått meg på hjemmebrenning, men krydrer brennevin med Johannisört, det gjør jeg. Og jeg er ikke den første sunnmøringen som gjør det.

Nå var ikke Johannisört navnet de brukte på planten her, men som vår venn Hans Strøm skriver i 1762: "Denne falder her almindelig nok og kaldes Hypericum, Piricum."

De gamle sunnmøringene satte perikumen på  "Fransk Brændeviin" og brukte den "til Salve for skaaret eller hugget Saar. Den gives og Creaturene ind mod Bugløb."
Dyrlege Arne Hjelle har fortalt meg at "Bugløb" hos dyr er det samme som kolikk.

Til pirikumbrennevin (utt.pirikom) brukte de enten prikkperikum eller firkantperikum. Men den fine, røde, ved lagring gylne drammen ble nok ikke bare forbeholdt syke dyr. En pirikumdram kunne hjelpe mot det meste, og skulle den ikke virke, så hadde man i alle fall et påskudd til å ta seg en dram.
-Og når Alf Prøysen synger omkvedet i visa om Tordivel'n og flua: "piriom", så skulle det ikke forundre meg om det er det samme ordet, ei oppfordring til å skåle i "pirikum".
Det var oftest blomsterknoppene som ble satt på brennevin, som får en skikkelig julerød farge. En pirikumdram ble særlig regna som et ypperlig magemiddel. "En utsøkt helsedrikk som fantes i hvert hus", heter det fra Surnadal. "Ølkong" kalte de den i Syvde, "ølkomb" i Dalsfjorden, og der brukte de den også for å gi god smak på ølet.

I middelalderen var det den røde fargen som ga perikumdrammen betydning som legemiddel. Rødt ble gjerne knytta til det som hadde med blod å gjøre (kfr signaturlæren: likt kurerer likt), og fargestoffet i planten, hypericin, er faktisk beslekta med et av fargestoffene i blodet.
Fargen viser til Døperen Johannes sitt blod - derav navnet Johannisört. Planten skal ha spirt fram i blodsdråpene fra den avhogne tunga hans da Herodias stakk i den med ei nål. Ei anna legende sier at den vokste fram i blodet fra den korsfesta Jesus.

Så det er et visst historisk sus over uttrekket jeg filtrerer. Perikumknopper og delvis utsprungne blomster har trukket på sprit i 3-4 dager. Nå har jeg fått en rød essens med sterk smak som jeg lagrer, og etter hvert tynner ut, til den styrken og smaken jeg vil ha. Og snart kan jeg servere en liten "pirikumdram" og skåle til den gode hr. Strøms minne.
Perikum er dessuten kjekk å ha og nyttig mot mer enn dagligdags mageknip: i Vest-Jylland var perikum en av de urtene en alltid skulle ha i huset i beredskap mot "Hexeri og sligt", heter det.

På bærtur - midlertidig.

Ikke før har sommeren kommet, så er den på hell. I går gjennomførte vi Den Store Familiedagen på Sunnmøre Museum med mengder av aktiviteter i hus og tun, og i Hans Strøms hage farga vi garn med planter og kokte einerlog til reingjøring av bøtter og kar. For meg markerer denne dagen på et vis slutten på sommeren. Alle oppgavene som var planlagt til høsten, er plutselig blitt nær framtid, og nå er det bare en ting som gjelder: full fart forover.

BLÅBÆR PÅ KLOKKERSUNDET

Men selv om sola kaster litt lengre skygger, pusler nå sommer'n fremdeles med sitt der nede i graset, når jeg bare ser etter. Blomstene blomstrer, humlene labber om kring, og blåbæra henger der fortsatt, saftige og runde. Så i ettermiddag tok jeg en liten blåbærekspedisjon på andre sida av gjerdet.

Reisa til barndommen starter med rabarbrasuppe for noen, for meg er det nyrørte blåbær som gjelder. Tante Frida sin stabel av nysteikte pannekaker, sprøe i kanten, med rørte blåbær mellom, fire-fem lag, minst, - og krem på toppen - det er ikke mye som slår det!

Mormor sin bruk av blåbær var litt mer prosaisk. Hun brukte tørka blåbær til å stoppe løs mage. Mormora mi var tilhenger av naturlegemetoden, og hadde mange legeråd der planter, varme og kalde bad og omslag ble praktisert. Blant bøkene jeg har etter henne, er et lite hefte fra 1908 av Kristina Frølich: Vildtvoksende medicinske planter.

Dette er ei håndbok i hvordan og når en skal samle inn ville medisinplanter, og som professor dr. N.Wille skriver i forordet: 

" Det maa fra nationaløkonomisk synspunkt betragtes som et stort fremskridt, at vi i den senere tid mer og mer har begyndt at tilgodegjøre os indenlandske hjelpekilder, hvor vi tidligere benyttet udenlandske; ti vi sparer derved for landet ikke alene selve produktverdien, men også arbeidslønnen." 

På den tida var det ikke uvanlig kvinner og barn tjente seg en ekstraskilling på å samle urter og ville bær som de solgte til apoteka. Blåbær skulle renses vel og tørkes med omhu ved svak varme, står det.

I våre dager har forskning påvist at blåbær har antibakteriell virkning og at blada kan hjelpe mot  urinveisinfeksjoner. Og vi vet også at blåbær, ved siden av krekling, har det høyeste innholdet av antioksidanter blant alle de ville bæra. Så ut på blåbærtur og få med deg restene av årets bær - reine skjære ungdomskilden!



-og til oss som trodde at de svarte, blanke blåbæra som vokste innimellom de vanlige buskene med blåduggete bær, var blitt slik fordi ormen hadde slikka på dem: det var ikke ormen. De er faktisk en egen type med et helt eget latinsk navn: Vaccinium myrtillus f. epruinosum asch. Til forskjell fra de vanlige, Vaccinium myrtillus. Så vet vi det.