The tree of life

Det er som med kruttet: det er alltid lurt å se om andre har funnet det opp før. Så da tre kolleger fra Sunnmøre Museum dro på studietur til Krakow før helga, lærte vi mye om å lage midelalderutstilling, både  lure løsninger og hva vi trygt kan holde oss unna. Det nye museet, Podziemia Rynku, ligger fire meter under det store torget i gamlebyen, og bruker vårt århundres teknologi til å fortelle om middelalderens Krakow.

Den gang et viktig handelsknutepunkt for salt, kopper og bly. Fremdeles står kulturminnene tett som hagl, og forteller om en by der også kultur og vitenskap var og er bærende element. Her finner vi universitetet der astronomen Kopernikus arbeidet for 500 år siden, og plasserte sola i sentrum for vårt verdensbilde. Kieslowski, filmskaperen som lagde filmer som De ti bud og Tre-farge trilogien (Blå, Hvit, Rød) på slutten av 1900-tallet, bodde her, og det samme gjorde Zbigniev Preisner, som satte musikk til disse filmene. Moderne grafikk og litteratur trives i Krakow, to Nobel-pristakere i litteratur kommer herfra. Krakow er en by med ei sterk utstråling, og vi lot oss bestråle så godt vi kunne!  

Der den gamle bymuren var, kan en nå rusle i parkområder med alleer av lønn og eik. Slike svære eiketrær har sin egen historie, både her og ellers i Europa. I den norrøne mytologien var eika treet til guden Tor, tordenguden som rådde over været og var sønn av den mektige Odin.

Eikeløvet var symbol på styrke og utholdenhet heilt fra de gamle romerne ved år 0. Fremdeles finner vi det på militære symboler og medaljer "med ekeløv", og ser vi godt etter, er den norske kongekrona og resten av kronregaliene pryda med eikeløv både her og der.

Prominente personer fikk før i tida en minnekrans av eikeløv i sølv på kista ved begravelsen. Dette gjaldt f.eks. Alexander Kielland, tidligere amtmann i Romsdals Amt. Han fikk to eikekranser da han døde i 1906: en fra amtet og en fra embedsmenn i Molde.

Men eikeløv kan også være en del av det levende livet, som her: underlag for et brudepar i Krakow mens de poserte for fotografen under et stort eiketre en hustrig novemberdag i 2011.

Her er  "Lacrimosa" av Krakow-komponisten Zbigniev Preisner, fra Terrence Malik-filmen "The tree of life".

Ei stor svart vogn og en liten gul blomst






Aalesunds Museums "Smittå", for anledningen iført gult pestflagg
i utstillinga "Ei verd av fargar" på Sunnmøre Museum.

 


Hestesko og jernbeslåtte vognhjul  larmer mot den ujamne brolegginga i ei bygate i Ålesund. Ei svart vogn kjører i full fart gjennom byen. Det er "Smittå", smittevogna. Smittsom sykdom er på ferde i byen. Er det dysenteri, tyfus eller spanskesyka som har blussa opp igjen? Én ting er i hvertfall sikkert: inne i vogna ligger det en som er alvorlig sjuk og skal isoleres på Lasarettet på Klipra.

En stor og langsom vind. Noen funderinger om høsten og om tørking av urter.

Det er høst. Naturen går i hvilemodus, ei ro som også vi kan finne hvis vi er lydhøre.
Tomas Tranströmer som fikk årets Nobelpris for dikta sine, sier det sånn:

Stor og langsom vind

Fra havets bibliotek.

Her kan jeg hvile.

 (Gjendiktning: Jan Erik Vold)

Og Arne Garborgs Haugtussa finner roen ved Gjætle-bekken:

Du surlande Bekk, du kurlande Bekk,

her ligg du og kosar deg varm og klaar

Og speglar deg rein og glid yvi Stein

---

- Aa, her vil eg kvile, kvile.

Det som skal i hus fra urtehagen og naturen, er høsta og hengt til tørk. På bildet henger peppermynte, oregano og pors. Mynten blir til te, oreganoen, som hadde så mange knopper at jeg ikke hadde hjerte til å høste den før de var i blomst, går i maten, og porsen skal bli juledram.

Tro hvordan de gjorde det før i tida? De mange ville og dyrka urtene som ble brukt i mat og medisin, måtte jo høstes. Innsankinga av dem må ha vært ei lita "onn" det også, både for de sjøllærte bygdelegene som vi vet det var noen av på Sunnmøre, og for "almuen" rundt på gardene. Bortsett fra bygdelegene som stort sett var menn, gjetter jeg at det var kvinnene som gjorde dette arbeidet. Det var de som sto for matlaginga, og som pleide de syke. Dessuten ble mange av urtene brukt ved  det som var vanlige kvinnesykdommer: for eksempel ved urinveisinfeksjoner og for tidlige/uteblitte/for seine blødninger.

For at urtene skulle være brukandes i vinterhalvåret, måtte de konserveres. Noen urter ble lagt på brennevin til forskjellige medisindrammer, mens urtene som skulle bli uttrekk i te eller i melk, ble tørka.

Kanskje tørka de noen i korntørkestova, som i denne fra Sjøholt som ligger fint til i utkanten av urtehagen på museet. Her var det ellers maltet til ølbrygginga som ble tørka over den varme tørkehella. 

På loft, i løer og andre luftige steder hang urtene til tørk, og lagra i stillhet legende kraft og smaken av sommeren som var gått.

- and the winner is:



Reinfann, Tanacetum vulgare

Så har sommeren gått gjennom urtehagen, og forlatt den for i år.

- Ikke rare sommeren denne gangen, men noen av plantene ser nå ut til å ha forsynt seg grådig av de få solstrålene vi blei tildelt. Som i kommunevalget vi nettopp har lagt bak oss, ser vi noen klare tendenser i urtehagen også: blomstrende isop, salvie og lavendel står for et dominerende blåskjær...



Blå blomster: isop og salvie, og ei krusete kusine, Tanacetum vulgare var. crispum



Men vinneren er gul: reinfannen har aldri vært så stor som nå. I år har den dessuten fått ei pynta kusine på besøk: en krusreinfann som  kom som gave til urtehagen.

Reinfann er egentlig viltvoksende, men har vært et innslag i folks hager fra langt tilbake. Hans Strøm fant den bl.a. på Hovdegarden i Volda i 1750-åra.

Og et nyttig innslag har den vært, både for folk og dyr. Strøm skriver om "Renfan" på Sunnmøre at "Dens Kraft til at fordrive Orm er hos os ikke ubekiendt, da man tager Knopperne og kaager dem i Mælk, som gives den Syge at drikke". Den samme framgangsmåten finner vi i hele Norden. I Danmark tilbyr Henrik Smith på 1500-tallet rett nok en litt mer velsmakende variant for mennesker, der blomsterknoppene

" -drickis met Honning oc Vin". Reinfann er full av bitterstoffet tanacetin, så smaksmessig er nok hans kur å foretrekke.

Blomstene inneholder dessuten aromatisk olje, og har vært brukt som smakstilsetning til brennevin. Lagres reinfanndrammen lenge nok (et godt råd er å bare glemme den i noen år), får den en fin, rund smak der det bitre nesten er forsvunnet, og den beste delen av blomstersmaken dominerer.

Professor Dagfinn Moe ved Universitetet i Bergen nevner reinfann dessuten som et velkjent abortmiddel, og dermed kan den ha vært en del av kvinnenes "medisinskap på rot" i eldre tider. I ei tid da det var langt mellom legene, var nok plantene i bondehagene like mye medisinplanter som prydplanter. Kunnskapen om dette er nesten borte. Men en og annen gammlel plante i en gammel hage kan bære på en hemmelighet om noe som en gang var viktig kvinnekunnskap.

-saare lystigt om Sommeren

Det ringler i bjeller - hvem er det som kommer fram rundt hjørnet der? En narr! Madamen fra Polen selger luer med reveskinn. Pass opp for hesten! Hvor steker de lam? -hva slags urter lukter det? Dundrende trommer, pipende fløyter - gjøglere, sangere, og se der: en korsridder! Smeden svetter over smistedet. Hvor er skjenkestua, - er det bryggeren, han med den rare lua? Unna der, her kommer biskopen!

 Det er middelalderfestival og marked på Hedmarksmuseet. Lyd og farger, liv og røre. Livet som en gang levdes her i Hamarkaupangen blir levende, tolka av vår tids entusiaster. Men settingen er ekte nok: her på Domkirkeodden ligger restene av gater og streder, av biskopens borg og munkenes kjellere. Og ruinen av den store domkirka ruver over Mjøsa fra det høyeste punktet på odden.

Det er få steder jeg opplever middelalderen så nærværende som her, også når det er folketomt og stille. Kanskje mest da. Og i stillheten kan en høre humler og flittige bier i arbeid i den store, vakre urtehagen.
Dagens hage ble anlagt i 1975. Den drives økologisk, og er blitt en av landets største med ca 400 ulike urter. Her drives det viktig kulturvernarbeid ved bevaring av mange av de virkelig gamle kulturplantene. Hagen er tilrettelagt for rullestolbrukere og for synshemma personer. 

Hagen er vel verdt et besøk, frodig og vakker som den allerede er nå i juni. Det er varmt og godt på Hedmarken, og i den kalkrike jorda stortrives medisinske urter, magiske urter, krydderurter, urter brukt til farging og til kosmetikk. En halvfrossen og vasstrukken sunnmøring innser at dette er det umulig å matche! Men så er det heller ikke min ambisjon: vi skal fortelle om sunnmørske bønder, mens denne urtehagen viser planter fra middelalderen og fram til Hanna Winsnes, og vel så det.

I middelalderen var det munkene som arbeida i urtehagen på Domkirkeodden. Datidas munker var både leger og apotekere, og la ned et stort arbeid  for å helbrede syke, både ved pest og pandemier. Dette arbeidet ble sett på som en del av det religiøse livet. Kroppen var sjelens bolig, og målet med å helbrede var å gjøre kroppen i stand til å utføre de gode gjerninger. Medisinplantene var derfor den viktigste delen av en klosterhage.

I tillegg til urtehagene, hadde folket i Hamarkaupangen både kålhager, eplehager, kirsebærhager og humlehager. Vakkert må det ha vært, og slik beskrives det i Hamarkrøniken, et skrift fra 1500-tallet:

"Omkring udi lige Maade var det saare lystigt om Sommeren, naar nogen roede omkring Hammers By, thi alle Urter gave saadan herlig Lugt fra sig. Og de Pilegrime som droge til Rom og den hellige Grav saavel som gjennem mange Steder og Lande, de gjorde deres største Flid, at hvo som kunde føre med sig til deres Fædreneland igjen nogle af de vellugtendes Urter, der var kjærest kommen. Og de elskede meget paa den Tid udi Hammer et slags Træ, som kaldtes Engeltorn som ogsaa gav en herlig Lugt fra sig."

- Og epleduften fra engeltornen (vinrosehekken), den kan du kjenne i urtehagen på Domkirkeodden den dag i dag.

Dugnad i urtehagen

Tone og Kristin fjerner timian og rensker isop. Sneglen fikk kaffe, men bidro ellers lite.
Foto: Karin Hauge Krogen


For nøyaktig 200 år siden skriver vår venn Sivert Aarflot (Landets lykke: om poteter og humle)  dette om været på Sunnmøre: "Liden Varme, kun 4 til 6 Grader. Færsk Sne lagdes paa vore Fieldtoppe..."
En mager trøst, men vel vitende om at det altså faktisk kunne vært verre, slo vi til innimellom regnbygene her om dagen og gjennomførte årets vårdugnad i urtehagen! Tre maurflittige damer i tre timer var det som skulle til for å gjøre hagen fri for ugras og klar for nye utplantinger. Den treige lille sneglen som meldte seg på til kaffepause, var på ingen måte i godt selskap, for her gikk det unna. Takk for innsatsen!

Urtebed med reinfann og bjørnerot, hjertensfryd og valurt, løpstikke og malurt, 
- men ingen timian.

Vinteren har forsynt seg grådig av plantene i år, og våren kom seint. Samtlige timianplanter har strøket med, og det er ille, for timian er en av de plantene som var mest brukt på Sunnmøre før i tida, både som krydder og medisin. Så vanlig og selvskreven var den i maten, at den mange steder bare ble kalt "pølsekrydde". Men timianens bidrag til slaktevarene var ikke bare den gode smaken: timian inneholder stoffet thymol, en desinfiserende ingrediens, som nok har påvirket holdbarheten. Og det var jo et poeng i tida før kjøleskap og fryseboks.

I folkemedisinen ble timian brukt mot infeksjoner i luftveiene, mens de gamle middelaldermunkene mente den hadde virkning mot såvel tømmermenn som tungsinn. Dessuten kunne timian brukes til å røyke ut onde ånder, og dermed beskytte gravide kvinner som var ei viktig målgruppe for slike farligheter. Alt i alt en både nyttig og velsmakende urt, og dermed en liten, men ikke uvesentlig del av den sunnmørske kulturhistoria. Så dette tomrommet i urtehagen må fylles!

-no lauvast det i li

17.mai like rundt hjørnet, og flagg og bjørk i beredskap. Her hos meg er bjørka sprunget skikkelig ut nå, men en skal ikke så veldig høyt opp i lia før bjørkelauvet bare er det som kalles museører. (Har aldri sett ei mus med grønne ører, jeg, men ok da, fasongen er vel sånn om trent riktig.) Og der oppi høyden var jeg forrige helg for å samle - nettopp, bjørkemuseører. For jeg hadde en plan.