Det er høst. Naturen går i hvilemodus, ei ro som også vi kan finne hvis vi er lydhøre.
Tomas Tranströmer som fikk årets Nobelpris for dikta sine, sier det sånn:
Stor og langsom vind
Fra havets bibliotek.
Her kan jeg hvile.
(Gjendiktning: Jan Erik Vold)
Og Arne Garborgs Haugtussa finner roen ved Gjætle-bekken:
Du surlande Bekk, du kurlande Bekk,
her ligg du og kosar deg varm og klaar
Og speglar deg rein og glid yvi Stein
---
- Aa, her vil eg kvile, kvile.
Det som skal i hus fra urtehagen og naturen, er høsta og hengt til tørk. På bildet henger peppermynte, oregano og pors. Mynten blir til te, oreganoen, som hadde så mange knopper at jeg ikke hadde hjerte til å høste den før de var i blomst, går i maten, og porsen skal bli juledram.
Tro hvordan de gjorde det før i tida? De mange ville og dyrka urtene som ble brukt i mat og medisin, måtte jo høstes. Innsankinga av dem må ha vært ei lita "onn" det også, både for de sjøllærte bygdelegene som vi vet det var noen av på Sunnmøre, og for "almuen" rundt på gardene. Bortsett fra bygdelegene som stort sett var menn, gjetter jeg at det var kvinnene som gjorde dette arbeidet. Det var de som sto for matlaginga, og som pleide de syke. Dessuten ble mange av urtene brukt ved det som var vanlige kvinnesykdommer: for eksempel ved urinveisinfeksjoner og for tidlige/uteblitte/for seine blødninger.
For at urtene skulle være brukandes i vinterhalvåret, måtte de konserveres. Noen urter ble lagt på brennevin til forskjellige medisindrammer, mens urtene som skulle bli uttrekk i te eller i melk, ble tørka.
Kanskje tørka de noen i korntørkestova, som i denne fra Sjøholt som ligger fint til i utkanten av urtehagen på museet. Her var det ellers maltet til ølbrygginga som ble tørka over den varme tørkehella.
På loft, i løer og andre luftige steder hang urtene til tørk, og lagra i stillhet legende kraft og smaken av sommeren som var gått.
