lørdag 11. desember 2010

Gull, røkelse og myrra

Fra bibel trykt i Christiania 1864, "sælges indbunden for 96 Skilling".

Vi er i evangeliet etter Matteus, St Matthæi, som det står i den gamle bibelen min, i 2.kapittel, 9.-11.vers. De tre vise menn fra Østerland er kommet til kong Herodes på leiting etter Jesusbarnet, men drar videre til Betlehem der de finner barnet. De faller på kne og tilber, og bærer fram verdenshistorias aller første julegaver: "Guld og Røgelse og Myrrha".


Ill. fra Wikipedia

 

Her har vi dem, med stø kurs mot julestjerna: Balthasar, Melchior og Kaspar - og, joda, det er nisseluer de har på hodet. 1000 år seinere skulle disse luene bli signaturplagget til den lille tassen som huserte i norske fjøs og låver og var glad i grøt. Enda seinere dukket lua opp på Coca Cola-nissen, nå med hvit kant - men det er ei anna historie. Mosaikken er eldgammel og finnes i Ravenna.

Kaspar bærer gullet, mens de to andre bærer lukka kar med røkelse og myrra. De tre vismennene kalles også "de hellige tre konger". Det var ikke uvanlig at kongene på denne tida også var "vise menn", eller astrologer, stjernetydere. Og fremdeles er Kongerøkelsen som vi  bruker i jula, oppkalt etter disse tre.
 

RØKELSE OG MYRRA TIL JESUSBARNET - KOSTELIGE GAVER
Bruken av velduftende røkelse er eldgammel. Vi leser om røkelse i forbindelse med templene i Babylon. Fyrster og handelsfolk hadde med seg røkelse som gave når de skulle være riktig flotte. Det fortelles at kong Salomo hadde 50 000 røkpanner. I Norden røkte de med einer i husa for å holde onde ånder borte.

RØKELSE 
Men hva inneholdt røkelsen vismennene hadde med seg, og hva i all verden er myrra?

søndag 28. november 2010

Deck the halls..

Det begynner så smått å jule seg, butikker og radiokanaler har funnet fram igjen julelydene som setter oss i den rette stemninga år etter år, og føreløpig går det bra. En av gjengangerne er denne muntre julesangen, opprinnelig fra Wales, som oppfordrer oss til å pynte våre saler til jul med kristtorngreiner - boughs of holly.

(Her går den opp i en høyere enhet med en annen suveren julestemningskaper: Mikke Mus som styrer til jul.)


Og pynte med kristtorn til jul, det gjør vi så gjerne, i hvert fall her hvor jeg bor. Eviggrønne lauvtrær er ikke det vi har mest av her i landet (det finnes faktisk bare dette ene), men kristtornen vokser og sprer seg villig både i hagen og i skogen. Nå før jul bugner den av røde bær, men snart kommer trost og sidensvans, og de forsyner seg grådig.

Den liker milde vintre, så i Norge finner vi den  langs sør- og vestkysten, fra Bamble i Telemark til Smøla i Møre og Romsdal. I Europa har kristtorn ganske stor utbredelse: fra Norge i nord til Nord-Afrika i sør og fra Irland i vest til Tyrkia i øst.


Torner til Kristi tornekrone
Men en skikkelig stikkeplante, er den; de nederste blada har ei bølgete rand med spisse torner hele veien rundt. Lenger opp i treet er blada smale og jevne. De lærde er ikke sikre på hvorfor det er sånn, men det kan hende at tornene beskytter mot planteetende dyr som står på bakken, mens blada i toppen er utenfor faresonen og greier seg uten forsvarsvåpen. Giftig er den også, i hvert fall de røde bæra, og de gamle romere på Jesu tid mente at blomstene dessuten kunne få vann til å fryse til is. Hyggeligere da å tenke på at C.V.Glob, eks-riksantikvar i Danmark og urtedramekspert, anbefaler et uttrekk av de unge lysegrønne blada som basis for en snaps.

Navnet kristtorn, kjent i Skandinavia siden 1600-tallet, kommer av at en mente at Kristi tornekrone var bundet av greiner fra dette treet. Men planten har vært her lengre enn som så: for flere tusen år siden vokste kristtorn her i de frodige skogene i bronsealderen. Det eldste navnet vi kjenner til, er beinved - gammelnorsk beinvidr. Det finner vi både i Snorres Edda og i Kongsspeilet fra 1200-tallet. Ove Arbo Høeg skriver at navnet viser til at den hvite veden er hard som bein. Den ble derfor brukt som emne til verktøy, som garnnåler og treskeier før i tida, og til og med som råmateriale til de hvite sjakkbrikkene. Men etter hvert som treskeier er gått ut av daglig bruk, er det som grønt til jul kristornen gjør si nytte, med røde bær og sløyfer på.

lørdag 13. november 2010

Dumpesesong

November og de to første ukene i desember er en av de to store "bli dumpet av kjæresten"-tidene i året, skriver Morgenbladet, og viser til en graf basert på informasjonen folk gir om statusen sin på Facebook.
Ikke stort å gjøre med det, eller...?


Vel, i urtehagen finnes det hjelp for det meste. Mynte, for eksempel, kan brukes til mye mer enn en tekopp ved leggetid.

lørdag 30. oktober 2010

Gresskar: digg!

Digg eller dæng, knask eller knep - i morgen er det Halloween!
Noen flinke folk lager Halloween-lykter av egenproduserte gresskar, vi andre tyr til nærmeste Kiwi-butikk. Det er gjerne Halloween-feiringa i USA vi tenker først på, når vi  skjærer ut nifse grimaser i skallet og lager lykter her hjemme også. Dette er en gammel tradisjon som kom til USA med irske innvandrere.
Mer om Halloween og historien om Jack O' Lantern, mannen med gresskarlykta, finner du her .


Men gresskar kan brukes til så mye. Det kan syltes, og det kan brukes til supper og stuinger. Den eldste oppskriften jeg kjenner til, skriver seg fra Hildegard av Bingen, tysk abedisse i middelalderens Tyskland. Hun er kjent bl.a. for sin bruk av urter og planter i medisin og mat. Her får du en oppskrift tilpasset vår tid:

SYLTA GRESSKAR ETTER HILDEGARD
2,5dl vineddik
0,5dl vann
750g sukker
5-6 nellik
2 kanelstenger
Skjær ut innmaten i gresskaret og kutt den i terninger. Legg dem i ei krukke og hell over vann og halvparten av eddiken. La dette stå over natta. Bland væsken som har dannet seg i krukka med resten av eddiken, sukker, nellik og kanel. Kok det opp, legg gresskarbitene i, og kok til det er mørt.

I mormors kokebok, Henriette Schønberg Erkens "Stor kokebok" fra 1914, finner vi denne:

GRÆSKARSMØR
Har man med et rundt jern stukket ut "potetes-kuler" av et græskar og syltet dem paa vanlig maate, har man meget godt av græskaret igjen. Den utstikningen er nemlig uøkonomisk, den tar sig godt ut paa et par glas til selskapsbruk. Det tiloversblevne benyttes saaledes: skjær det smaat op og kok det under omrøren ganske mørt. Vei det nu og ta akkurat halvt saa meget sukker; smaakok det en halv time og tilsæt efter smak enten citron eller ingefær. Bruk da citronsyre eller et stykke hel ingefær, som koker med.

onsdag 6. oktober 2010

-og lar humla suse...



 -ligge i sola og bare la humla suse...
Det var katt man skulle vært.

Kanskje ikke heilt tilfeldig at katten min glipper med øynene der hun ligger ved humleplanten, for humle, Humulus lupulus, er kjent som sovemiddel fra gammelt av. Den ble brukt som te og til å sette smak på øl, og ble en ikke søvnig nok av ølet, kunne en stappe "humlekonglene" i hodeputa.
De grønne konglene inneholder østrogenlignenede hormoner, og ble brukt av kvinner ved overgangs- og menstruasjonsproblem. Dessuten virker humle urindrivende - og når vi vet at hovedbruksområdet for humle er i øl, illustrerer det på en grei måte prinsippet om årsak og virkning...

mandag 20. september 2010

Malurt i begeret



Der var hun altså: Artemis.
Et par årtusener hadde nok krevd sitt, men krafta var der - som ei spent stålfjær farer hun mot motstanderen med løfta våpen og fokusert blikk, i det gigantiske slagsmålet mellom guder og onde makter som relieffa i Pergamonalteret fra det nåværende Tyrkia framstiller.


tirsdag 7. september 2010

-och kryddar med Johannisört...

JOHANNISÖRT I HANS STRØMS HAGE




I disse dager er alle de gode brennevinskrydderne i natur og hage klare til å sankes.
"- där bränner jag mitt brännvin själv, och kryddar med Johannisört, " synger jeg med Ulf Lundell av full hals. Rikignok har jeg ikke slått meg på hjemmebrenning, men krydrer brennevin med Johannisört, det gjør jeg. Og jeg er ikke den første sunnmøringen som gjør det.

Nå var ikke Johannisört navnet de brukte på planten her, men som vår venn Hans Strøm skriver i 1762: "Denne falder her almindelig nok og kaldes Hypericum, Piricum."

De gamle sunnmøringene satte perikumen på  "Fransk Brændeviin" og brukte den "til Salve for skaaret eller hugget Saar. Den gives og Creaturene ind mod Bugløb."
Dyrlege Arne Hjelle har fortalt meg at "Bugløb" hos dyr er det samme som kolikk.

Til pirikumbrennevin (utt.pirikom) brukte de enten prikkperikum eller firkantperikum. Men den fine, røde, ved lagring gylne drammen ble nok ikke bare forbeholdt syke dyr. En pirikumdram kunne hjelpe mot det meste, og skulle den ikke virke, så hadde man i alle fall et påskudd til å ta seg en dram.
-Og når Alf Prøysen synger omkvedet i visa om Tordivel'n og flua: "piriom", så skulle det ikke forundre meg om det er det samme ordet, ei oppfordring til å skåle i "pirikum".
Det var oftest blomsterknoppene som ble satt på brennevin, som får en skikkelig julerød farge. En pirikumdram ble særlig regna som et ypperlig magemiddel. "En utsøkt helsedrikk som fantes i hvert hus", heter det fra Surnadal. "Ølkong" kalte de den i Syvde, "ølkomb" i Dalsfjorden, og der brukte de den også for å gi god smak på ølet.

I middelalderen var det den røde fargen som ga perikumdrammen betydning som legemiddel. Rødt ble gjerne knytta til det som hadde med blod å gjøre (kfr signaturlæren: likt kurerer likt), og fargestoffet i planten, hypericin, er faktisk beslekta med et av fargestoffene i blodet.
Fargen viser til Døperen Johannes sitt blod - derav navnet Johannisört. Planten skal ha spirt fram i blodsdråpene fra den avhogne tunga hans da Herodias stakk i den med ei nål. Ei anna legende sier at den vokste fram i blodet fra den korsfesta Jesus.

Så det er et visst historisk sus over uttrekket jeg filtrerer. Perikumknopper og delvis utsprungne blomster har trukket på sprit i 3-4 dager. Nå har jeg fått en rød essens med sterk smak som jeg lagrer, og etter hvert tynner ut, til den styrken og smaken jeg vil ha. Og snart kan jeg servere en liten "pirikumdram" og skåle til den gode hr. Strøms minne.
Perikum er dessuten kjekk å ha og nyttig mot mer enn dagligdags mageknip: i Vest-Jylland var perikum en av de urtene en alltid skulle ha i huset i beredskap mot "Hexeri og sligt", heter det.

mandag 23. august 2010

På bærtur - midlertidig.

Ikke før har sommeren kommet, så er den på hell. I går gjennomførte vi Den Store Familiedagen på Sunnmøre Museum med mengder av aktiviteter i hus og tun, og i Hans Strøms hage farga vi garn med planter og kokte einerlog til reingjøring av bøtter og kar. For meg markerer denne dagen på et vis slutten på sommeren. Alle oppgavene som var planlagt til høsten, er plutselig blitt nær framtid, og nå er det bare en ting som gjelder: full fart forover.

BLÅBÆR PÅ KLOKKERSUNDET

Men selv om sola kaster litt lengre skygger, pusler nå sommer'n fremdeles med sitt der nede i graset, når jeg bare ser etter. Blomstene blomstrer, humlene labber om kring, og blåbæra henger der fortsatt, saftige og runde. Så i ettermiddag tok jeg en liten blåbærekspedisjon på andre sida av gjerdet.

Reisa til barndommen starter med rabarbrasuppe for noen, for meg er det nyrørte blåbær som gjelder. Tante Frida sin stabel av nysteikte pannekaker, sprøe i kanten, med rørte blåbær mellom, fire-fem lag, minst, - og krem på toppen - det er ikke mye som slår det!


Mormor sin bruk av blåbær var litt mer prosaisk. Hun brukte tørka blåbær til å stoppe løs mage. Mormora mi var tilhenger av naturlegemetoden, og hadde mange legeråd der planter, varme og kalde bad og omslag ble praktisert. Blant bøkene jeg har etter henne, er et lite hefte fra 1908 av Kristina Frølich: Vildtvoksende medicinske planter.
Dette er ei håndbok i hvordan og når en skal samle inn ville medisinplanter, og som professor dr. N.Wille skriver i forordet: 
" Det maa fra nationaløkonomisk synspunkt betragtes som et stort fremskridt, at vi i den senere tid mer og mer har begyndt at tilgodegjøre os indenlandske hjelpekilder, hvor vi tidligere benyttet udenlandske; ti vi sparer derved for landet ikke alene selve produktverdien, men også arbeidslønnen." 
På den tida var det ikke uvanlig kvinner og barn tjente seg en ekstraskilling på å samle urter og ville bær som de solgte til apoteka. Blåbær skulle renses vel og tørkes med omhu ved svak varme, står det.


I våre dager har forskning påvist at blåbær har antibakteriell virkning og at blada kan hjelpe mot  urinveisinfeksjoner. Og vi vet også at blåbær, ved siden av krekling, har det høyeste innholdet av antioksidanter blant alle de ville bæra. Så ut på blåbærtur og få med deg restene av årets bær - reine skjære ungdomskilden!



-og til oss som trodde at de svarte, blanke blåbæra som vokste innimellom de vanlige buskene med blåduggete bær, var blitt slik fordi ormen hadde slikka på dem: det var ikke ormen. De er faktisk en egen type med et helt eget latinsk navn: Vaccinium myrtillus f. epruinosum asch. Til forskjell fra de vanlige, Vaccinium myrtillus. Så vet vi det.

tirsdag 27. juli 2010

Magisk middel

Rundt urtehagen går det en steingard. Nå har vi ingen dyr gående på museet som må gjerdes ute fra hagen, så det er vel helst snakk om å gjerde plantene inne. Men de ville plantene vi har i hagen, blåser i det. De kommer og går som det passer dem fra år til år. To av dem som tydeligvis mener at gresset er grønnere på den andre sida, er vendelrot og revebjelle. I år har de valgt  utsida av gjerdet.

VendelRoed førend den ræt udslaaer                Foto: TA

"Tjærespo og Vendelrod skal give din Ko god Helsebod,"
sa de på Sunnmøre for et par hundre år siden.

Valeriana er middelaldernavnet på denne planten (muligens av latin valere=være frisk), som også ble kalt baldrian. På Sunnmøre var navnet helst vendelrot eller vendeljol. Du finner den i full blomst nå på  fuktige steder i eng og skog, og den er lett å kjenne på den sterke, litt emne lukta.
Både folk og dyr hadde nytte av planten. Som navnet viser, var det rota som var viktig. Uttrekk av rotstokken ble brukt mot hoste, bl.a. i Sunnylven, og som beroligende middel brukes planten fremdeles.

Men vendelrot har ikke bare vært brukt i folkemedisinen. I regla over er både tjære og vendelrot nevnt, og sammen er de godt forankra det magiske, - i selve trolldomsmedisinen i Norden.
Ordet Tjærespo forklarer Hans Strøm slik på 1700-tallet:  "...en Spaane besmurt med Tiere"
Og videre skriver han:
VendelRoed taget før St:Hansdag førend den ræt udslaaer, blandes med Tiære og smøres paa Creature naar de, som der siges, ere slagne af Dvergen.

Her gjaldt det altså for bøndene på Sunnmøre å nytte de magiske kreftene som bodde i tjære og vendelrot til å holde de underjordiske unna buskapen. Og både lege- og trolldomskreftene i plantene var sterkest ved jonsoktid. Derfor var det viktig å sanke plantene da.

Men etter den kalde og lange vinteren og våren vi har hatt på Sunnmøre i år, var vendelrotplanten knapt oppe av jorda ved jonsoktid, så sånn sett ser det lyst ut for huldrefolket i år...

mandag 26. juli 2010

Sommer -


-og et lite flygedyr har landa i ei klungerrose i urtehagen på Sunnmøre Museum.

lørdag 3. juli 2010

Ramsløk

Slettereitstova på Sunnmøre Museum, en godværsdag i juni.
Og hva har ei gammel sunnmørsstove med ramsløk å gjøre? Svaret er enkelt: Slettereitstova kommer fra Ramstaddalen i Sykkylven. Og slik er det med ramsløken, eller ramsen som den blei kalt: der den vokste som frodigst, ga den gjerne navn til stedet. På Sunnmøre finner vi bl.a. Ramsli, Ramstad og Ramsvik.

Ramsløk blant liljer og bregner

Det var ikke særlig gunstig å ha ramsløk voksende i beitemarka, for planten ga løksmak på melka. Så vi kan kanskje tenke oss at brukeren på Slettereit plagdes med dette på forsommeren og ønska ramsløken dit peppern gror?

torsdag 10. juni 2010

At anlegge et Svømmende Blomsterbeed paa en Fiske Dam



Vidieqviste flettes løst tilsamen i hvad Figur man vil. I hver Aabning sætter en Svibel af mangslags Blomster som man vil, og leg paa en Dam.

Sex Sneese Konsth-Stykker, anden Samling, nr.19, av Sivert Aarflot.

På denne grogrønne junikvelden tar jeg en tur tilbake til 1700-tallet og planter en blå akeleie i Sivert Aarflots "svømmende Blomsterbeed".








onsdag 26. mai 2010

Mai og rabarbratid


Nå er den her, rabarbraen! Ikke mange planter kiler nostalgien som den: De første, sprø stilkene i mai, som var så ufattelig sure at samme hvor mye sukker vi dyppa dem i, spiste vi med knørva fjes og skrekkblanda fryd. Blada som var store nok til å brukes som paraplyer av små jenter som lekte fine damer, -og så rabarbrasuppe da, skikkelig dessert, som til og med kunne dukke opp på en heilt vanlig tirsdag.

I 1914 ble "Stor kokebok" utgitt, bedre kjent som "Schønberg Erken", boka som skulle bli bibelen for mange generasjoner norske husmødre. Forfatteren var husstellærer og gardskone på storgarden Dystingbo på Hamar, og klikker du på bildet, kan du lese hennes oppskrift på rabarbrasuppe slik den ble laget i skikkelig "gamle dager".

Selv om en skulle tro at rabarbraen "alltid" har vært her, er det ikke heilt sånn. Til Europa kom den først på 1700-tallet, og så tok det litt tid før den fant veien hit. Men araberne, som var tidlig ute med det meste, visste hva rabarbra var allerede på 700-tallet. Da oppretta kalifen Al Mansur verdens første apotek i Bagdad. Hit importerte han hittil ukjente medisiner fra Østen, så som kamfer, safran og --rabarbra! Det var den tørka rota av planten som ble brukt som et kraftig avføringsmiddel. Slik brukes den i kinesisk urtemedisin den dag i dag.

Til slutt skal du få oppskriften på mi favorittrabarbrasuppe, slik jeg lagde den i dag:  

Kald rabarbra- og jordbærsuppe
250g rabarbra
1/4 l jordbær
sukkerlake av 5dl vann,
2dl sukker,
1/2vaniljestang

Skjær rabarbraen i fyrstikkbiter og del jordbæra.
Kok sammen laken og legg rabarbraen i den varme laken. Jordbæra til slutt. Serveres lunken med krem.
-og kanskje litt musikk til maten? Nå er det ikke laget så mange rabarbra-sanger, så det nærmeste jeg kom, var denne...

torsdag 20. mai 2010

Skjørbuksurt - liten plante, stor virkning

Skjørbuksurt, Cochlearia officinalis, ved Klokkersundet 20.mai. Foto TA

I fjøra blomstrer det for tida store tepper av en liten hvit blomst med saftige grønne blad. Det er skjørbuksurten - en av de første tøffingene som springer ut om våren, men kanskje ikke den en legger mest merke til. Den vokser på strendene på den nordlige halvkula, også i arktiske strøk, og har grønne blad heile året. Planten er stinn av c-vitaminer. Og det merkelige navnet skal jeg forklare her.

Blødende tannkjøtt og tenner som løsner, blødninger både innvendig, i leddene og i huda - dette er skjørbuk, en mangelsykdom som var vanlig i Nord-Europa. Ubehandlet tok den mange liv. Særlig fikk fangstfolk og sjøfolk unngjelde. Overvintringer i polarstrøk og lange tokt til sjøs uten ferskmat førte til mangelsykdommer. Vi hører om fangstfolk som bukka under av skjørbuk langt inn på 1900-tallet:

20.juli 1909 drar 6 mann fra Brandal, Skodje og Ålesund på fangstekspedisjon til Grønland med skuta "7.juni", med Vebjørn Landmark som leder. I februar neste år slår skjørbuken til. I dagboka til Landmark, som nå er på Ishavsmuseet Aarvak på Brandal, kan vi lese de brutale fakta:
TIRSDAG 1ste FEBRUAR. Gustav har fått skjørbug.
TIRSDAG 15de FEBRUAR Jon har også fått skjørbug. Gustav er gået tilkøis.
TORSDAG 24de FEBRUAR Henning har også fått sygdommen. Vi har fått en og anden hare de dage det har vært solskin. Håber at det vil hjelpe de syge lidt.
PINTSEDAG 15de MAI Henning døde igår.

onsdag 19. mai 2010

En veldig gammel påstand

"Naturen er et apotek, og Gud er selv den største apoteker", heter det fra tidlig middelalder.
Og for å gi et hint om nytten av de ulike plantene, har han utstyrt dem med sin signatur: ulik form og farge som setter oss på sporet av hva de kan brukes til. Planter med rød saft hjelper med andre ord mot blodsykdommer, gule blomster mot gulsott, og de steinete nypene mot steinsmerter i nyrer og galle.

Dette er signaturlæren som Hildegard av Bingen satte i system på 1100-tallet, og den var altså fremdeles gangbar på Sunnmøre både i folkemedisinen og hos den lærde hr. Hans Strøm, mange hundre år seinere, når han skriver om klungeren.
Similia similubus curantur: likt kurerer likt.

Og i dag? Jeg slår opp i den første og beste boka om urtemedisin i hylla, og der står det om nyper: frø mot steinbesvær... Trøste og bære. Jeg kjenner historia suser om ørene.

fredag 7. mai 2010

Hans Strøms hage

HANS STRØM 1726 - 97
Stikk etter maleri, trolig av Peder Aadnes

Ikke akurat Brad Pitt, nei. Hva er nå dette for en snodig type?
Hans Strøm fra Sunnmøre var faktisk en av de store vitenskapsmennene i Norge på 1700-talet. I tråd med samtidas idealer, behersket han flere fagfelt. Han var både teolog, samfunnsviter og naturviter.
Og han var nabo til arbeidsplassen min: han vokste opp som pestesønn på Borgund prestegård, og ble seinere sjøl kapellan i Borgund på Sunnmøre i 14år. Etter hvert ble han både professor og sogneprest, og av alle ting - onkel til den kjente kokebokforfatteren Hanna Winsnes (man tager 30 egg osv.). Men mer om henne en annen gang.

1700-tallet er lenge siden. Veldig. Og det merkes når en leser i tobindsverket "Physisk og Oeconomisk Beskrivelse over Fogderiet Søndmør" som Strøm fikk utgitt i 1762 og 1766, et verk som ble forbilde for den topografiske litteraturen i samtida. Her står det mye rart, men også mye spennende. Bl.a. skildrer Strøm vekstene i naturen og i folks hager, og hvordan de ble brukt til medisin, krydder og pryd. Informasjon om dette fikk han fra folk flest. For å gi Strøm kred for denne delen av arbeidet hans, har vi anlagt en liten urtehage på Sunnmøre Museum, Hans Strøms hage.

Blant vekstene i hagen fins et utvalg av de plantene han beskriver, som folk på Sunnmøre kjente til og brukte.
Etter hvert som det spirer og gror i urtehagen, vil jeg fortelle om urter og urtebruk nå og før i tida. Det kommer til å bli ei fortelling både i tid og rom, for det går mange tråder fra plantene i en urtehage på Sunnmøre til fjerne tider og steder.