Deck the halls..

Det begynner så smått å jule seg, butikker og radiokanaler har funnet fram igjen julelydene som setter oss i den rette stemninga år etter år, og føreløpig går det bra. En av gjengangerne er denne muntre julesangen, opprinnelig fra Wales, som oppfordrer oss til å pynte våre saler til jul med kristtorngreiner - boughs of holly.

(Her går den opp i en høyere enhet med en annen suveren julestemningskaper: Mikke Mus som styrer til jul.)

Og pynte med kristtorn til jul, det gjør vi så gjerne, i hvert fall her hvor jeg bor. Eviggrønne lauvtrær er ikke det vi har mest av her i landet (det finnes faktisk bare dette ene), men kristtornen vokser og sprer seg villig både i hagen og i skogen. Nå før jul bugner den av røde bær, men snart kommer trost og sidensvans, og de forsyner seg grådig.

Den liker milde vintre, så i Norge finner vi den  langs sør- og vestkysten, fra Bamble i Telemark til Smøla i Møre og Romsdal. I Europa har kristtorn ganske stor utbredelse: fra Norge i nord til Nord-Afrika i sør og fra Irland i vest til Tyrkia i øst.



Torner til Kristi tornekrone

Men en skikkelig stikkeplante, er den; de nederste blada har ei bølgete rand med spisse torner hele veien rundt. Lenger opp i treet er blada smale og jevne. De lærde er ikke sikre på hvorfor det er sånn, men det kan hende at tornene beskytter mot planteetende dyr som står på bakken, mens blada i toppen er utenfor faresonen og greier seg uten forsvarsvåpen. Giftig er den også, i hvert fall de røde bæra, og de gamle romere på Jesu tid mente at blomstene dessuten kunne få vann til å fryse til is. Hyggeligere da å tenke på at C.V.Glob, eks-riksantikvar i Danmark og urtedramekspert, anbefaler et uttrekk av de unge lysegrønne blada som basis for en snaps.

Navnet kristtorn, kjent i Skandinavia siden 1600-tallet, kommer av at en mente at Kristi tornekrone var bundet av greiner fra dette treet. Men planten har vært her lengre enn som så: for flere tusen år siden vokste kristtorn her i de frodige skogene i bronsealderen. Det eldste navnet vi kjenner til, er beinved - gammelnorsk beinvidr. Det finner vi både i Snorres Edda og i Kongsspeilet fra 1200-tallet. Ove Arbo Høeg skriver at navnet viser til at den hvite veden er hard som bein. Den ble derfor brukt som emne til verktøy, som garnnåler og treskeier før i tida, og til og med som råmateriale til de hvite sjakkbrikkene. Men etter hvert som treskeier er gått ut av daglig bruk, er det som grønt til jul kristornen gjør si nytte, med røde bær og sløyfer på.