Viser innlegg med etiketten Hans Strøm. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Hans Strøm. Vis alle innlegg

mandag 19. september 2011

- and the winner is:


Reinfann, Tanacetum vulgare
Så har sommeren gått gjennom urtehagen, og forlatt den for i år.

- Ikke rare sommeren denne gangen, men noen av plantene ser nå ut til å ha forsynt seg grådig av de få solstrålene vi blei tildelt. Som i kommunevalget vi nettopp har lagt bak oss, ser vi noen klare tendenser i urtehagen også: blomstrende isop, salvie og lavendel står for et dominerende blåskjær...


Blå blomster: isop og salvie, og ei krusete kusine, Tanacetum vulgare var. crispum


Men vinneren er gul: reinfannen har aldri vært så stor som nå. I år har den dessuten fått ei pynta kusine på besøk: en krusreinfann som  kom som gave til urtehagen.

Reinfann er egentlig viltvoksende, men har vært et innslag i folks hager fra langt tilbake. Hans Strøm fant den bl.a. på Hovdegarden i Volda i 1750-åra.

Og et nyttig innslag har den vært, både for folk og dyr. Strøm skriver om "Renfan" på Sunnmøre at "Dens Kraft til at fordrive Orm er hos os ikke ubekiendt, da man tager Knopperne og kaager dem i Mælk, som gives den Syge at drikke". Den samme framgangsmåten finner vi i hele Norden. I Danmark tilbyr Henrik Smith på 1500-tallet rett nok en litt mer velsmakende variant for mennesker, der blomsterknoppene
" -drickis met Honning oc Vin". Reinfann er full av bitterstoffet tanacetin, så smaksmessig er nok hans kur å foretrekke.

Blomstene inneholder dessuten aromatisk olje, og har vært brukt som smakstilsetning til brennevin. Lagres reinfanndrammen lenge nok (et godt råd er å bare glemme den i noen år), får den en fin, rund smak der det bitre nesten er forsvunnet, og den beste delen av blomstersmaken dominerer.

Professor Dagfinn Moe ved Universitetet i Bergen nevner reinfann dessuten som et velkjent abortmiddel, og dermed kan den ha vært en del av kvinnenes "medisinskap på rot" i eldre tider. I ei tid da det var langt mellom legene, var nok plantene i bondehagene like mye medisinplanter som prydplanter. Kunnskapen om dette er nesten borte. Men en og annen gammlel plante i en gammel hage kan bære på en hemmelighet om noe som en gang var viktig kvinnekunnskap.


tirsdag 7. september 2010

-och kryddar med Johannisört...

JOHANNISÖRT I HANS STRØMS HAGE




I disse dager er alle de gode brennevinskrydderne i natur og hage klare til å sankes.
"- där bränner jag mitt brännvin själv, och kryddar med Johannisört, " synger jeg med Ulf Lundell av full hals. Rikignok har jeg ikke slått meg på hjemmebrenning, men krydrer brennevin med Johannisört, det gjør jeg. Og jeg er ikke den første sunnmøringen som gjør det.

Nå var ikke Johannisört navnet de brukte på planten her, men som vår venn Hans Strøm skriver i 1762: "Denne falder her almindelig nok og kaldes Hypericum, Piricum."

De gamle sunnmøringene satte perikumen på  "Fransk Brændeviin" og brukte den "til Salve for skaaret eller hugget Saar. Den gives og Creaturene ind mod Bugløb."
Dyrlege Arne Hjelle har fortalt meg at "Bugløb" hos dyr er det samme som kolikk.

Til pirikumbrennevin (utt.pirikom) brukte de enten prikkperikum eller firkantperikum. Men den fine, røde, ved lagring gylne drammen ble nok ikke bare forbeholdt syke dyr. En pirikumdram kunne hjelpe mot det meste, og skulle den ikke virke, så hadde man i alle fall et påskudd til å ta seg en dram.
-Og når Alf Prøysen synger omkvedet i visa om Tordivel'n og flua: "piriom", så skulle det ikke forundre meg om det er det samme ordet, ei oppfordring til å skåle i "pirikum".
Det var oftest blomsterknoppene som ble satt på brennevin, som får en skikkelig julerød farge. En pirikumdram ble særlig regna som et ypperlig magemiddel. "En utsøkt helsedrikk som fantes i hvert hus", heter det fra Surnadal. "Ølkong" kalte de den i Syvde, "ølkomb" i Dalsfjorden, og der brukte de den også for å gi god smak på ølet.

I middelalderen var det den røde fargen som ga perikumdrammen betydning som legemiddel. Rødt ble gjerne knytta til det som hadde med blod å gjøre (kfr signaturlæren: likt kurerer likt), og fargestoffet i planten, hypericin, er faktisk beslekta med et av fargestoffene i blodet.
Fargen viser til Døperen Johannes sitt blod - derav navnet Johannisört. Planten skal ha spirt fram i blodsdråpene fra den avhogne tunga hans da Herodias stakk i den med ei nål. Ei anna legende sier at den vokste fram i blodet fra den korsfesta Jesus.

Så det er et visst historisk sus over uttrekket jeg filtrerer. Perikumknopper og delvis utsprungne blomster har trukket på sprit i 3-4 dager. Nå har jeg fått en rød essens med sterk smak som jeg lagrer, og etter hvert tynner ut, til den styrken og smaken jeg vil ha. Og snart kan jeg servere en liten "pirikumdram" og skåle til den gode hr. Strøms minne.
Perikum er dessuten kjekk å ha og nyttig mot mer enn dagligdags mageknip: i Vest-Jylland var perikum en av de urtene en alltid skulle ha i huset i beredskap mot "Hexeri og sligt", heter det.

tirsdag 27. juli 2010

Magisk middel

Rundt urtehagen går det en steingard. Nå har vi ingen dyr gående på museet som må gjerdes ute fra hagen, så det er vel helst snakk om å gjerde plantene inne. Men de ville plantene vi har i hagen, blåser i det. De kommer og går som det passer dem fra år til år. To av dem som tydeligvis mener at gresset er grønnere på den andre sida, er vendelrot og revebjelle. I år har de valgt  utsida av gjerdet.

VendelRoed førend den ræt udslaaer                Foto: TA

"Tjærespo og Vendelrod skal give din Ko god Helsebod,"
sa de på Sunnmøre for et par hundre år siden.

Valeriana er middelaldernavnet på denne planten (muligens av latin valere=være frisk), som også ble kalt baldrian. På Sunnmøre var navnet helst vendelrot eller vendeljol. Du finner den i full blomst nå på  fuktige steder i eng og skog, og den er lett å kjenne på den sterke, litt emne lukta.
Både folk og dyr hadde nytte av planten. Som navnet viser, var det rota som var viktig. Uttrekk av rotstokken ble brukt mot hoste, bl.a. i Sunnylven, og som beroligende middel brukes planten fremdeles.

Men vendelrot har ikke bare vært brukt i folkemedisinen. I regla over er både tjære og vendelrot nevnt, og sammen er de godt forankra det magiske, - i selve trolldomsmedisinen i Norden.
Ordet Tjærespo forklarer Hans Strøm slik på 1700-tallet:  "...en Spaane besmurt med Tiere"
Og videre skriver han:
VendelRoed taget før St:Hansdag førend den ræt udslaaer, blandes med Tiære og smøres paa Creature naar de, som der siges, ere slagne af Dvergen.

Her gjaldt det altså for bøndene på Sunnmøre å nytte de magiske kreftene som bodde i tjære og vendelrot til å holde de underjordiske unna buskapen. Og både lege- og trolldomskreftene i plantene var sterkest ved jonsoktid. Derfor var det viktig å sanke plantene da.

Men etter den kalde og lange vinteren og våren vi har hatt på Sunnmøre i år, var vendelrotplanten knapt oppe av jorda ved jonsoktid, så sånn sett ser det lyst ut for huldrefolket i år...

onsdag 19. mai 2010

En veldig gammel påstand

"Naturen er et apotek, og Gud er selv den største apoteker", heter det fra tidlig middelalder.
Og for å gi et hint om nytten av de ulike plantene, har han utstyrt dem med sin signatur: ulik form og farge som setter oss på sporet av hva de kan brukes til. Planter med rød saft hjelper med andre ord mot blodsykdommer, gule blomster mot gulsott, og de steinete nypene mot steinsmerter i nyrer og galle.

Dette er signaturlæren som Hildegard av Bingen satte i system på 1100-tallet, og den var altså fremdeles gangbar på Sunnmøre både i folkemedisinen og hos den lærde hr. Hans Strøm, mange hundre år seinere, når han skriver om klungeren.
Similia similubus curantur: likt kurerer likt.

Og i dag? Jeg slår opp i den første og beste boka om urtemedisin i hylla, og der står det om nyper: frø mot steinbesvær... Trøste og bære. Jeg kjenner historia suser om ørene.

fredag 7. mai 2010

Hans Strøms hage

HANS STRØM 1726 - 97
Stikk etter maleri, trolig av Peder Aadnes

Ikke akurat Brad Pitt, nei. Hva er nå dette for en snodig type?
Hans Strøm fra Sunnmøre var faktisk en av de store vitenskapsmennene i Norge på 1700-talet. I tråd med samtidas idealer, behersket han flere fagfelt. Han var både teolog, samfunnsviter og naturviter.
Og han var nabo til arbeidsplassen min: han vokste opp som pestesønn på Borgund prestegård, og ble seinere sjøl kapellan i Borgund på Sunnmøre i 14år. Etter hvert ble han både professor og sogneprest, og av alle ting - onkel til den kjente kokebokforfatteren Hanna Winsnes (man tager 30 egg osv.). Men mer om henne en annen gang.

1700-tallet er lenge siden. Veldig. Og det merkes når en leser i tobindsverket "Physisk og Oeconomisk Beskrivelse over Fogderiet Søndmør" som Strøm fikk utgitt i 1762 og 1766, et verk som ble forbilde for den topografiske litteraturen i samtida. Her står det mye rart, men også mye spennende. Bl.a. skildrer Strøm vekstene i naturen og i folks hager, og hvordan de ble brukt til medisin, krydder og pryd. Informasjon om dette fikk han fra folk flest. For å gi Strøm kred for denne delen av arbeidet hans, har vi anlagt en liten urtehage på Sunnmøre Museum, Hans Strøms hage.

Blant vekstene i hagen fins et utvalg av de plantene han beskriver, som folk på Sunnmøre kjente til og brukte.
Etter hvert som det spirer og gror i urtehagen, vil jeg fortelle om urter og urtebruk nå og før i tida. Det kommer til å bli ei fortelling både i tid og rom, for det går mange tråder fra plantene i en urtehage på Sunnmøre til fjerne tider og steder.