Humle, einer, malt og gjær

Humle, einer, malt og gjær - kanskje ikke det de fleste forbinder med jula? Men legger vi til mange liter vann og ei rimelig lang arbeidsøkt, begynner det kanskje å ligne på noe. For da snakker vi om en av de eldste juletradisjonene våre, som til og med var lovpålagt: brygging av juleøl. Og i disse dager var det siste sjanse til å brygge til jul. Tomas brygges dag var 21.desember, og da skulle jobben være gjort.

Qvanne-Joll skiøn at æde -

-og ædes begierligt af Bønderne, skriver Hans Strøm i noteringsboka si i 1750-åra.
Dette eksemplaret som nærmer seg to meter, gror i hagen min, men det er i fuktige lier mot fjellet den trives best. Rundt Jonsok eller StHans dro ungdommen i flokkevis til fjells etter kvann. Etter en lang vinter og vår med lite ferskmat, var denne planten med sin fine og helt spesielle smak vel verd å trave milevis etter.
Det var stilken, jolen, som ble spist. Fra Norddalen på Sunnmøre heter det at ungdommen ofte kom ned fra fjellet med armene fulle av kvannjol, nok til å selge som snacks på kirkebakken der folk møttes på søndagen.

DOBBEL ENGEL
Det finnes dem som heter Maud Angelica. Men Angelica Archangelica, som er det latinske navnet på kvann, er nok strået hvassere. Angelica betyr engel, og her er til og med erkeengelen med i navnet. En plante med et slikt navn, må være spesiell - og ganske riktig:

Lusblomster, kaffeerstatning og potetskrell

I disse dager for 67 år siden endte 2.verdenskrig. Langsomt vendte hverdagen tilbake til det normale, men det var knapphet på mange varer i lang tid. Kaffe, for eksempel, var luksus. Så det var nok slik at folk fortsatt måtte klare seg med kaffeerstatning, og drøye den både med det ene og det andre.



Vondt smakte det, men designen var upåklagelig.


Her er en oppskrift fra Morgenbladet våren 1942, da det enda var noen lange krigsår igjen.

Nogen måter å bruke løvetann på.
Som tilsetning i kaffe-erstatning: Vask og skrubb røttene. Tørk dem. Knus eller mal. Brun pulveret på varm panne til det er så brunt som varm kaffe. Løvetann alene gir bitter "kaffe". Bruk den helst med f.eks. en blanding av skrell av kokte poteter, sukkerbeter og med en liten tilsetning av eikenøtter eller sikorirøtter.

Smakte vel ikke akurat cappuccino, dette her, vil jeg tro.
Overskriften tyder forresten på at kaffe ikke var det eneste  løvetann - eller lusblomster, som vi kaller dem i Ålesund, kunne brukes til. Men klippet fra Morgenbladet forteller ikke mer, og ikke vet jeg, bortsett fra at blada kan brukes i salat og blomstene i vin. Te, kanskje?



Lusblomsten - avskydd ugras, men en av de gladeste blomstene jeg vet om :)

Kappelau lau lau
Derimot var lusblomstene brukbare til mye rart for ungene før i tida. "Kappelau lau lau kappelyngen lau" sang ungene i Herøy og marsjerte i veg med den kløyvde lusblomststilken i munnen. Det var om å gjøre å lage de fineste krusedullene ved hjelp av spytt og tunga.

I Syvde sang de "Kappilaup kappilaup laup ihop til ein gullring". Om trent det samme gjorde unger langs heile Nordvestlandet og i Nord-Gudbrandsdalen, når de ikke fletta kranser av de gullgule lusblomstene, blåste de hvite "fallskjermene" utover eller konkurrerte om å knipse knoppene lengst mulig. Og de groveste stilkene kunne bli fine fløyter.
Nytteplante? Klart!

Det er Ove Arbo Høeg som forteller om kappelau-leiken i boka "Planter og tradisjon".

Alf Prøysen synger koselig om "Den første løvetann", men etter sterke oppfordringer lar jeg Stones få synge løvetannsangen sin i stedet. Be my guest!

- si då spritta alla örtar upp ...



Planteetikett fra Linnés hage

Det våres innimellom snøbygene, og det er snart tid for alle hyggelige gjøremål i urtehagen. I museets hage som er åpen for alle, presenterer plantene seg med fulle navn på etiketten, både på norsk, engelsk, tysk og latin. Jeg er alltid på leiting etter gode måter å gjøre det på. I Linnés botaniske hage i Uppsala har de gjort det slik, malt med sirlig håndskrift på lyse steinplater. Utrolig fine, syns jeg, skeive og nostalgiske, men etterrettelige som de er. Etikettene er laget etter modell fra 1864, fikk jeg vite, men Linnés hage er atskillig eldre.

Den svenske botanikeren Carl von Linné (1707 - 1778) er verdenskjent for måten han klassifiserte og navnga plantene på, basert på forplantningsorganene deres. "Gud skapade, Linné ordnade", sier svenskene.

Linné skapte en botanisk hage i barokkstil i Uppsala. I symmetriske bed vokste det opptil 4000 arter, og studentene strømmet til for å ta del i Linnés forelesninger og vekstdemonstrasjoner. Hagen ligger der den dag i dag, det samme gjør gården hans i Hammarby utafor Uppsala, og jeg anbefaler et besøk.




I 1700-tallets akademihage fantes det også eksotiske dyr. Her var marsvin, påfugler, papagøyer og aper. På bildet ekornapen Grinn.  I dag er det ingen dyr i hagen, men her er lundehunden Storm like før han yter sitt bidrag til plantenes trivsel og vekst på en ikke helt lovlig visitt  hos Linné.

  Linné er en av heltene. Hør bare hvordan han innleder skriftet der han lanserer sin metode i 1730: "Om vårtiden, då ljusa solen kommit til vår Zenit, uppväcker hon det liv i alla kroppar, som om den kalla vintern lägat kvävt... si då spritta alla örtar upp och alla träd grönska, som om vintern voro förvissnade, ja själva människan får då liksom nytt liv...Denna solen gör en sådan fröjd uti alla liv,...Ja kärleken angriper själva örterna, då ibland dem både mares och feminae, ja själva hermafroditerna hålla sina bröllop, vilket är det jag nu satt före att omtala."

Slik kan det sies, og mens vi venter på vår, fröjd och kärlek, kan vi jo varme opp med en av hans samtidige, Carl Michael Bellmans epistel nr.82: Vila vid denna källa.
Det er ikke så helt bakom, for Linné skriver om seg sjøl: "Han åht gierna god mat, drack goda drycker..."
Skulle du forresten lure på hva rött vin med pimpinella er, så er det vin og anis ;)
God vår!

Jordmødre, nærkoner og svarte frø

Det fins mange måter å markere 8.mars på. Fritt fram for det kulturelle mangfoldet! Noen feirer med ny veske , sjøl har jeg tatt meg en tur i gjenstandsmagasinet på Sunnmøre Museum.
Det nye magasinet på museet er ett av de mest moderne i landet. Men i reolene er det fortida som rår, og her kan vi oppdage sære saker, som denne litt skeive eska med to svarte, blanke steiner oppi. Den sirlig håndskrevne lappen fra en lengst henfaren registrator forteller at dette er frø fra en amerikansk plante og har tilvekstnummer 7040. De er kommet til museet fra Lepsøya, ei lita øy nordvest av Ålesund. Men de to frøene er ikke rester av ei botanisk samling, som en kanskje skulle tro. Neida. De fører oss rett inn i kvinners hverdag før i tida, den gangen en brukte magi og trolldomskrefter når livet dro seg til. Det handler om barnefødsler.

Bjørkeris og bacalao

Søndag er det fastelavn, folkens! Og det er linken her, mellom bjørkeriset som pynter seg med fjær og blir til fastelavnsris, og klippfisken som er fastemat.

Som før blogget: bjørk kan brukes til så mye. Bjørkeriset om våren, med knoppene fulle av vekstkraft, har vært brukt fra de eldste tider til å rise (derav navnet) viktige ting som åkeren, dyra og kvinnene. Og formålet var at de skulle bli fruktbare. Som så mye annen moro ble også denne skikken overtatt av kirka, som knytta den til festtida før fasten.

260 000 FASTELAVNSRIS
Det pynta fastelavnsriset er av tysk opprinnelse. I Norge er det sanitetskvinnene som lager og selger fastelavnsris. Det har de gjort siden 1946, og f.eks. i 2009 ga salget fantastiske 7 millioner kroner til helseformål. Og skulle du ikke treffe på en av de driftige damene fra Sanitetsforeninga med det første, kan du kjøpe et elektronisk fastelavnsris fra Norske Kvinners Sanitetsforening!

FASTELAVNSSØNDAG, BLÅMANDAG OG FEITETIRSDAG
Den kirkelige fasten er en forberedelse til påskehøytidas bønn og forsakelse. Den skulle vare i 40 lange dager. Men før fastetida begynte, kjørte man i katolsk tid i Norge ei feiring over tre dager. Da fråtsa folk i god mat og drikke, og brukte riset for å sikre ei tallrik slekt.  Og våre dagers fastelavnsris, smultboller og fastelavnsboller med krem og andre godsaker, er rester av denne gamle tradisjonen. Da jeg var lita, var det i hvertfall fremdeles skikk å rise opphavet tidlig på morgenen fastelavnssøndag før de hadde kommet seg ut av dynene. Som fornøyd enebarn var jeg lykkelig uvitende om den gamle hensikten med dette, i motsatt fall spørs det vel om jeg hadde tatt sjansen.

Fastelavn kommer av tysk Fastelabend, fasteaften. Dette var kvelden før fasten tok til. Feitetirsdag ble kalt grautatysdag på Sunnmøre. Da skulle rømmegrauten på bordet, den feiteste og beste maten de hadde. Askeonsdag var festen over, og fasten i gang.

CARNE VALE
Til fastelavn hørte karneval. I New Orleans går dette under navnet mardi gras - som direkte oversatt blir tirsdag fett, som vi kjenner igjen som feitetirsdag. På latin tolkes karneval som "kjøtt farvel". Det betyr at når fasten kom, skulle man forsake alle goder fra sengekos til kjøttmåltider. Og her er det klippfisken trer inn på arenaen.

KLIPPFISKEN KOMMER!
Lenger sør i Europa kunne det være problematisk, dette med fisk og varme i fastetida. Klippfisken, derimot, salta og tørka som den var, var et glimrende og holdbart næringsmiddel, perfekt når kjøttspising var bannlyst. Og snart ble klippfisken Ålesunds store eksportartikkel.
I "spansketida" fra 1835-1870-åra kom spanske skuter seilende til Ålesund for å hente fisken hjem på egen kjøl, og kjekke matroser med sleng i buksene og amorrr i blikket prega byen. Kanskje var det de som hadde med seg oppskriften på den heftige bacalaoen som etter hvert ble Ålesunds nasjonalrett ?

Ålesundsskutene seilte over alle hav. I 1844 ble det latinamerikanske markedet åpna for norsk klippfisk. Og resultatet lot ikke vente på seg. Rikdom og ære kom til Ålebyen, og folket synger i sydlige land. Som for eksempel disse sveisne karene:

Julestjernefjerning og blomster med bivirkninger

Så er julestjernene ute av huset for i år. Ikke fordi jula er over, men fordi det er kommet en ny valp i huset med stor appetitt på livet - og på alle ting som befinner seg i tyggehøyde. Dermed kommer julestjernefjerning inn i bildet som et meget nødvendig onde, samme hvor frodige de måtte være: plantens røde blad inneholder ei melkesaft som irriterer slimhinnene, og kan i verste fall gi blødende mageslimhinner, smerter og svimmelhet hvis man spiser dem (kilde: Anemette Olesen: Den giftige have). Forgiftninga kan være riktig ille for små barn, og hvis "barnet" har fire bein og veier under 2kg, er nok utfallet gitt. Så exit julestjerner, først som sist.

Hvordan står det til med resten av stuevegetasjonen da? Et raskt nettsøk avslører at vindusposten kan være det reine giftkammeret. Amaryllis, kala, eføy og vindusblad - et vilkårlig utvalg vanlige potteplanter: giftige alle i hop.

Men ikke nok med det. Både i hagen og naturen ellers gror det flere giftplanter enn jeg liker å tenke på. Gjennom tidene har mange av dem vært brukt både på godt og ondt: noen som medisinplanter for å lindre og helbrede, noen til å framkalle rus, andre til å ta livet av folk. Flere av disse plantene kom til landet med munkene, som brukte dem til å kurere sykdom. De er kjent både i folkemedisinen før i tida blant kloke koner, "bygdedoktorer" og folk flest, og i den "lærde" skolemedisinen. Og plantene har virksomme stoffer i seg, det viser både dagens kjemiske forskning, og prøving og feiling gjennom hundrevis av år.

I urtehagen på Sunnmøre Museum vokser noen av disse plantene, både de ville og de kultiverte. Jeg har tidligere blogget om bruken av en del av dem til hygge og nytte for sunnmøringer før og nå: vendelrot, malurt og reinfann. Nå skal det handle om de skumlere sidene ved noen tilsynelatende uskyldige markblomster.

  

Vendelrot


Vendelrot(Valeriana officinalis) vokser vilt på Sunnmøre. Uttrekk av rotstokken var nyttig mot hoste, bl.a. i Sunnylven. "VendelRoed taget før St:Hansdag førend den ræt udslaaer, blandes med Tiære og smøres paa Creature naar de, som der siges, ere slagne af Dvergen." skriver Hans Strøm, og viser til at den var viktig i trolldomsmedisinen på 1700-tallet.

Lyserød og velduftende er den, men skinnet bedrar:
Som beroligende middel brukes planten fremdeles, men ved for store doser risikerer en hodepine, søvnløshet, urolig hjerterytme og utvida pupiller. Sterke saker, med andre ord.

 

Malurt


 Malurt(Artemisia absinthium) har vært brukt heilt siden oldtida i Europa ved de fleste kvinnesykdommer: ved menssmerter, som prevensjon, men også for å framkalle abort. I Norge var den et av de mest brukte abortmidlene.
De giftige virkestoffene i malurt er bitterstoffet absinthin, som i store doser fører til kramper og svimmelhet og skader på nervesystemet, og thujon, en eterisk olje som regnes som ei sterk nervegift.

Malurt er hovedbestanddelen i drikken absinth, som hadde storhetstida si på slutten av 1800-tallet blant kunstnere og bohemer.
Absinthrusen påvirka bevissthet og virkelighetsoppfatning, og "Den grønne fe" åpenbarte seg for mang ei sjel som kikka for dypt i absinthflaska.


 

Reinfann


Thujon finnes også i  reinfann(Tanacetum vulgare), en av de ville plantene i urtehagen. Reinfann har vært nyttig både for folk og dyr: Strøm skriver om "Renfan" på Sunnmøre at "Dens Kraft til at fordrive Orm er hos os ikke ubekiendt, da man tager Knopperne og kaager dem i Mælk, som gives den Syge at drikke."

Men den har sine lumske sider: når den ble brukt i store doser f.eks. for å framkalle abort, kan virkninga ha vært fatal for mange kvinner.


  

Revebjelle

Revebjelle (Digitalis purpurea) er nok den de fleste tenker på, når vi snakker om giftige planter i den norske floraen. Revebjelle har vært brukt som legeplante i mange hundre år. Den inneholder stoffer som stimulerer hjertemuskulaturen, og brukes medisinsk den dag i dag.

Men pass på, bare se, men ikke røre:  2-3 blad kan være dødelig dose for et lite barn.

Så selv i blomsterbedet kan altså de skumleste hensikter skjule seg bak et vakkert ytre. Vil du vite mer om giftige planter, kan du kikke i et hefte av Anemette Olesen: Den giftige have, Skarresøhus forlag 2004.