Viser innlegg med etiketten sunnmøre museum. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten sunnmøre museum. Vis alle innlegg

torsdag 21. mai 2015

Et fint, svart pulver

Sier ordet "kjønrøk" deg noe? Jeg hadde i hvert fall aldri hørt det, ikke før nå i vår.

I arbeidet med den nye utstillinga om middelalderbyen Borgund på Sunnmøre Museum, ønsket jeg å dempe virkninga av mange og dominerende lyse trekonstruksjoner i utstillingsbygget. Middelalderen kunne være ganske fargerik, men jeg var ute etter en mørkere "dåm" : en bakgrunn som jeg kan spille ut andre farger mot. Beis og maling var uaktuelt å bruke, for huset er bygd over åpen jord med utgravde hustufter, slik at inneklimaet mer er som et fuktig uteklima. Så jeg måtte finne noe å smøre på som ga farge, men ikke lukket fuktighet inne i treverket. Jernvitriol har den effekten og gir en fin, grå patina på treverk. Men jernvitriolen trenger uv-stråler for å mørkne, og sollys er det dårlig med i dette utstillingsbygget.

Middelalderpigment
Etter litt leiting kom jeg over et stoff jeg aldri hadde hørt om: kjønrøk. Som pigment i blanding med jernvitriol ga det akkurat den effekten jeg var ute etter, etter en del prøving og feiling.








Og ikke nok med det: etter hvert som jeg leste og leita i ulike kilder, viste det seg at kjønrøk var et pigment som har blitt brukt til å lage svart farge med langt tilbake i tid - i hvert fall siden middelalderen! Så da var jeg jo godt innafor tidsmessig, ved en rein tilfeldighet.


Kjønrøk - og det betyr?
I følge Wikipedia kommer ordet kjønrøk av lavtysk kin, som betyr  furu rik på kvae, og rok - røyk. På svensk kalles det kimrøk. Det er rett og slett sot som dannes ved ufullstendig forbrenning av f.eks. gran eller furu med mye harpiks.


Brekkfarge
Kjønrøk har vært brukt som pigment i trykksverte, i tusj og i oljefarge. Den kan blandes både med olje og vann, og ble brukt som brekkfarge i maling. Med engelsk rødt, hvitt og kjønrøk, blandet de seg den fineste gammelrosa farge utover på 1700- og 1800 tallet, da fargene skulle være lette og lyse.

På 1600- og 1700-tallet var fargene tunge og kraftige, og kjønrøk-svart ble mye brukt som effekt-farge, for eksempel i rosemaling. Hans-Emil Lidèn hos Riksantikvaren gjør rede for at i 1692 ble murene i Kinnherad kirke i Hardanger hvittet både inn- og utvendig, dessuten brukte de "kinragh" til å "sorte Kirchens Canter med". Og slik ble resultatet:



Flere rare ord: Lappsalving
Det var ikke bare på landjorda kjønrøken var nyttig. Riggen på skip skulle lappsalves hvert år, dvs smøres med ei blanding av tjære, bek og talg. Og i denne blandinga tilsatte de kjønrøk. Kanskje var det bare for å gi tauverket svart farge, men noen mener den var vødvendig for at lappsalvinga skulle tørke fortere. Derom strides båtfolket fremdeles. Men det som er heilt sikkert, er at den som leiter, hun finner, bare nysgjerrigheten får ta styringa...



onsdag 19. desember 2012

Humle, einer, malt og gjær



Humle, einer, malt og gjær - kanskje ikke det de fleste forbinder med jula? Men legger vi til mange liter vann og ei rimelig lang arbeidsøkt, begynner det kanskje å ligne på noe. For da snakker vi om en av de eldste juletradisjonene våre, som til og med var lovpålagt: brygging av juleøl. Og i disse dager var det siste sjanse til å brygge til jul. Tomas brygges dag var 21.desember, og da skulle jobben være gjort.

onsdag 6. oktober 2010

-og lar humla suse...



 -ligge i sola og bare la humla suse...
Det var katt man skulle vært.

Kanskje ikke heilt tilfeldig at katten min glipper med øynene der hun ligger ved humleplanten, for humle, Humulus lupulus, er kjent som sovemiddel fra gammelt av. Den ble brukt som te og til å sette smak på øl, og ble en ikke søvnig nok av ølet, kunne en stappe "humlekonglene" i hodeputa.
De grønne konglene inneholder østrogenlignenede hormoner, og ble brukt av kvinner ved overgangs- og menstruasjonsproblem. Dessuten virker humle urindrivende - og når vi vet at hovedbruksområdet for humle er i øl, illustrerer det på en grei måte prinsippet om årsak og virkning...

mandag 20. september 2010

Malurt i begeret



Der var hun altså: Artemis.
Et par årtusener hadde nok krevd sitt, men krafta var der - som ei spent stålfjær farer hun mot motstanderen med løfta våpen og fokusert blikk, i det gigantiske slagsmålet mellom guder og onde makter som relieffa i Pergamonalteret fra det nåværende Tyrkia framstiller.


mandag 23. august 2010

På bærtur - midlertidig.

Ikke før har sommeren kommet, så er den på hell. I går gjennomførte vi Den Store Familiedagen på Sunnmøre Museum med mengder av aktiviteter i hus og tun, og i Hans Strøms hage farga vi garn med planter og kokte einerlog til reingjøring av bøtter og kar. For meg markerer denne dagen på et vis slutten på sommeren. Alle oppgavene som var planlagt til høsten, er plutselig blitt nær framtid, og nå er det bare en ting som gjelder: full fart forover.

BLÅBÆR PÅ KLOKKERSUNDET

Men selv om sola kaster litt lengre skygger, pusler nå sommer'n fremdeles med sitt der nede i graset, når jeg bare ser etter. Blomstene blomstrer, humlene labber om kring, og blåbæra henger der fortsatt, saftige og runde. Så i ettermiddag tok jeg en liten blåbærekspedisjon på andre sida av gjerdet.

Reisa til barndommen starter med rabarbrasuppe for noen, for meg er det nyrørte blåbær som gjelder. Tante Frida sin stabel av nysteikte pannekaker, sprøe i kanten, med rørte blåbær mellom, fire-fem lag, minst, - og krem på toppen - det er ikke mye som slår det!


Mormor sin bruk av blåbær var litt mer prosaisk. Hun brukte tørka blåbær til å stoppe løs mage. Mormora mi var tilhenger av naturlegemetoden, og hadde mange legeråd der planter, varme og kalde bad og omslag ble praktisert. Blant bøkene jeg har etter henne, er et lite hefte fra 1908 av Kristina Frølich: Vildtvoksende medicinske planter.
Dette er ei håndbok i hvordan og når en skal samle inn ville medisinplanter, og som professor dr. N.Wille skriver i forordet: 
" Det maa fra nationaløkonomisk synspunkt betragtes som et stort fremskridt, at vi i den senere tid mer og mer har begyndt at tilgodegjøre os indenlandske hjelpekilder, hvor vi tidligere benyttet udenlandske; ti vi sparer derved for landet ikke alene selve produktverdien, men også arbeidslønnen." 
På den tida var det ikke uvanlig kvinner og barn tjente seg en ekstraskilling på å samle urter og ville bær som de solgte til apoteka. Blåbær skulle renses vel og tørkes med omhu ved svak varme, står det.


I våre dager har forskning påvist at blåbær har antibakteriell virkning og at blada kan hjelpe mot  urinveisinfeksjoner. Og vi vet også at blåbær, ved siden av krekling, har det høyeste innholdet av antioksidanter blant alle de ville bæra. Så ut på blåbærtur og få med deg restene av årets bær - reine skjære ungdomskilden!



-og til oss som trodde at de svarte, blanke blåbæra som vokste innimellom de vanlige buskene med blåduggete bær, var blitt slik fordi ormen hadde slikka på dem: det var ikke ormen. De er faktisk en egen type med et helt eget latinsk navn: Vaccinium myrtillus f. epruinosum asch. Til forskjell fra de vanlige, Vaccinium myrtillus. Så vet vi det.

fredag 7. mai 2010

Hans Strøms hage

HANS STRØM 1726 - 97
Stikk etter maleri, trolig av Peder Aadnes

Ikke akurat Brad Pitt, nei. Hva er nå dette for en snodig type?
Hans Strøm fra Sunnmøre var faktisk en av de store vitenskapsmennene i Norge på 1700-talet. I tråd med samtidas idealer, behersket han flere fagfelt. Han var både teolog, samfunnsviter og naturviter.
Og han var nabo til arbeidsplassen min: han vokste opp som pestesønn på Borgund prestegård, og ble seinere sjøl kapellan i Borgund på Sunnmøre i 14år. Etter hvert ble han både professor og sogneprest, og av alle ting - onkel til den kjente kokebokforfatteren Hanna Winsnes (man tager 30 egg osv.). Men mer om henne en annen gang.

1700-tallet er lenge siden. Veldig. Og det merkes når en leser i tobindsverket "Physisk og Oeconomisk Beskrivelse over Fogderiet Søndmør" som Strøm fikk utgitt i 1762 og 1766, et verk som ble forbilde for den topografiske litteraturen i samtida. Her står det mye rart, men også mye spennende. Bl.a. skildrer Strøm vekstene i naturen og i folks hager, og hvordan de ble brukt til medisin, krydder og pryd. Informasjon om dette fikk han fra folk flest. For å gi Strøm kred for denne delen av arbeidet hans, har vi anlagt en liten urtehage på Sunnmøre Museum, Hans Strøms hage.

Blant vekstene i hagen fins et utvalg av de plantene han beskriver, som folk på Sunnmøre kjente til og brukte.
Etter hvert som det spirer og gror i urtehagen, vil jeg fortelle om urter og urtebruk nå og før i tida. Det kommer til å bli ei fortelling både i tid og rom, for det går mange tråder fra plantene i en urtehage på Sunnmøre til fjerne tider og steder.