På låven sitter nissen...

Grautskei for nisser og andre sunnmøringer. 1800-tallet, Sunnmøre Museum.



Kryddermorter og kanel på brokete teppe. Sunnmøre Museum.



Blant alle gode julelukter og -smaker har kanelen en sjølskreven plass. Et "must" på julegrøten, både for nissen og oss andre. Den bleike, søte, hvite grøten med det gule smørøyet (det var i fjor, det...) får karakter og sting både i utseende og smak av vår langveisfarende brune venn kanelen. Og slik har det vært lenge: vi vet at rundt 1850 var risengrynsgrøt veletablert som 1.juledags-rett i fjordstrøka på Sunnmøre. Sannsynligvis var det kanel, kjøpt i Bergen, på grøten. Både ris og kanel var handelsvarer, og ettersom penger var noe en absolutt ikke slo om seg med i de dager, verken på Sunnmøre eller ellers i landet, var denne retten noe som bare kom på bordet på de store festdagene. Desuten skulle det fersk melk i grøten, og det var ikke det en hadde mest av vinterstid. Et luksusmåltid, med andre ord.

Kanelstengene er det innerste laget av barken på kaneltreet. Flere slike tynne lag trees inni hverandre og tørkes - et møysommelig arbeid som før ble utført av en egen kaste - kanelskrellerne - på Sri Lanka.

Kanel er et av de eldste handelskrydderne vi kjenner.Den kommer oppprinnelig fra India og Sri Lanka. Det importeres 150 tonn kanel til Norge årlig, fra Indonesia, India, Sri Lanka, Tyrkia og Vietnam. Første gang vi støter på den i Norge, er i en omtale av kanelbark i Bergen i 1606. I Vest-Europa har den vært brukt siden middelalderen i søte retter, i bakverk og desserter.  I Østen inngikk den i mer seriøs matlaging, i curries og lignende.

Den var så verdsatt at den ble gitt som gave til fyrster og konger, og i Bibelen (2.Mosebok) blir Moses pålagt å bruke kanel i den hellige olje i tabernakelet.
De store kjøkkener i middelalderen utvikla flere standardblandinger der kanel var en ingrediens, som f.eks. det engelske "Mixed spice" med allehånde, kanel, kryddernellik, muskatblomme og muskatnøtt. På 1300-tallet hadde Frankrike sitt "poudre blanche" (som var noe helt annet enn det vi tenker på i dag): 32(!) deler sukker, 9 deler ingefær, 2 deler kanel og 1 del kryddernellik. Harissa er et marokkansk blandingskrydder som fremdeles brukes til lam og vilt. Her er kanel i selskap med ei rekke andre krydder, som kardemomme, muskatblomme, muskatnøtt, allehånde, kryddernellik, ingefær, pepper, lavendelblomster m.m.

I disse blandingene finner vi forresten flere av de krydderne vi fremdeles bruker i julematen: i kaker og stukket i appelsiner, i svinesylte, fårerull og nedlagt sild, i gløgg og på julegrøten. Slik har de vært brukt i mange hundre år, og selv om dette er krydder som nå stort sett bare kommer fram til jul, er dette med på å holde eldgamle smakstradisjoner ved like.

En varm kopp krydderte før jul samler mange av disse eksotiske smakene. Denne fant jeg i Ex Libris' lille bok om te og urtete:

1l vann

1 kanelstang

3 kryddernellik

3 hele allehånde

3 grovknuste kardemomme

1ss svart te

Og med tekoppen på nattbordet kan man krype til køys, og kanskje fiffe opp julesenga som beskrevet i Ordspråkene7,16-17: "Jeg har lagt tepper på min seng, brokete tepper av egyptisk garn. Jeg har strødd mitt leie med myrra, aloe og kanel." 

Her er "Cinnamon girl" med Neil Young.  GOD JUL!