Cannabis Sativa. Håndkolorert plansje av Johann Wilhelm Weinmann, 1700-tallet
Det fins et museum for alt. I Berlin ligger hamp-museet, i Nikolaiviertel, en bedagelig rusletur unna storhetene på Museumsøya.
Her finner du alt du trodde du visste om denne omdiskuterte planten, og vel så det, "vorurteilsfrei und objektiv" framstilt, "-ohne Verharmlosung oder Hysterie", som det heter i brosjyren.
Og i museumsbutikken kan du kjøpe både hampedrops, hasjpiper og hampefrø til brødbaksten.
Hamp på museum, hamp i Praha, hamp på museumsbillett
Det viser seg at hamp er en av de eldste kulturplantene vi har, og når Osebergdronninga på 800-tallet hadde hampefrø med seg i skipet sitt på veg til dødsriket, var det ikke for å sikre seg en rev i det hinsidige. Neida. Den hampen skulle nok brukes til å lage mat eller klær av, for med sine oljerike frø og slitesterke fibre er det som nytteplante hampen har vært dyrka her i landet.
Denne planten, som i dag mest er kjent som råvare for hasj og marihuana, har hatt atskillig mer prosaiske bruksområder opp gjennom tidene. I våre dager f.eks. som tettemateriale -rørleggerstry- i gjenga rør før rørleggertapen kom på banen.
Det fins flere arter, den med psykoaktive stoff er Cannabis indica, mens fetteren Cannabis sativa er den veloppdragne nytteveksten. Ikke desto mindre er det nå totalforbud i Norge mot å dyrke hamp, uansett type. Men slik har det ikke alltid vært.
-sa den lærde magisteren Odo i Paris, og den han sa det om, var Hildegard av Bingen. Hun levde på 1100-tallet i Tyskland, samtidig med magisteren. Og Hildegard av Bingen kan fortjene litt oppmerksomhet på en 8.mars, for hun var ingen hvemsomhelst i samtida si:
Som visjonær tenker og religiøs lederskikkelse, som ei som tok opp tabu-emner som seksuelle forhold, svangerskap og fødsel, passer hun ikke akurat i kvinnerolla i "gamle dager". Men fordi hun var abedisse for benediktinerklosteret Rupertsberg ved Rhinen, hadde hun en posisjon som ga henne mulighet til å bruke evnene sine og praktisere både som forfatter og teolog, komponist og lege.
Hildegard av Bingen i skrivestua
Gjennom skriftene sine, bl.a. Scivias (Kjenn veiene, et visjonært verk), Causa et Curae (Årsaker og behandlinger), og Physica (Naturkunnskap),spredte hun læren sin om den rette tro, om kosmos og mennesket til hele Europa, ja helt opp til Island.
"SJELEN ER SYMFONISK"
Hildegards musikk vakte oppsikt i samtida. Hildegard hevdet at den ble åpenbart for henne i visjoner, der "lyset toner, taler og klinger."
Hun hadde en ganske stor produksjon, verket Symphonia omfatter 77 sanger og kirkespillet Ordo Virtutum (Dydenes orden).
Illustrasjonene i denne videosnutten er fra Hildegards skrifter. Hildegard sjøl instruerte illustratørene ned til minste detalj, i arbeidet med å visualisere visjonene hun hadde.
"DEN SOM NÆRER SIN KROPP MED MÅTE, ER GLAD OG SELSKAPELIG"
De visjonære skriftene hennes er nokså komplisert lesing med våre øyne, men Hildegard var i tillegg ei praktisk dame:
Innimellom de visjonære åpenbaringene hennes, finner vi konkrete og praktiske råd for et godt liv. Hun er ingen asket, "-for av uttørket sand vokser ingen frukt, og av mager jord spirer bare torner og ugras," skriver hun i et av de over 300 breva som fortsatt finnes etter henne.
Måtehold eller balanse er den overordna regelen. Kostholdet skal styrke både sjel og kropp.
Hun skriver om nytte og unytte av matretter av forskjellige dyre- og planteslag, og hvordan de innvirker på friske og syke mennesker, om diett og om urtenes virkninger. Urtene hun velger i maten, skal både gi god smak og styrke helsa.
HILDEGARDS KLOSTERHAGE
Klostrene i middelalderen hadde både prydhager, grønnsaks- og urtehager. Hagene forsynte klostrene med mat, krydder og legeplanter. De var steder for fysisk arbeid såvel som for ro og kontemplasjon.
Hildegard levde i ei tid da tro og viten ikke hadde skilt lag, da en mente at alt levende avspeilte det guddommelige. I hagene kunne en glede seg over det vakre og guddommelige i skaperverket.
Hildegard deler medisinplantene i "kalde" og "våte", "varme" og "tørre". Kalde og våte er saftige planter med vassen smak og antatt feberstillende virkning, mens de varme og tørre er sterkt krydra med sammensnerpende egenskaper.
Slik skriver Hildegard om noen planter:
Akeleie, ringblomst og vendelrot
AKELEIE
Akeleien er kald. Den som har feber, han skal støte akeleien, og sile dens saft gjennom et klede og tilsette vin til denne saften og drikke den flere ganger, og det vil gå ham bedre.
RINGBLOMST
Ringblomsten er kald og fuktig, og har stor livskraft i seg, og den er god mot gift. Og den som har tatt gift eller er blitt forgiftet, skal koke ringblomst i vann og legge den varm på magen etter at han har presset ut vannet, og den vil løse opp giften, og giften vil bli utstkilt fra ham. Men dette mennesket skal, fordi han har tatt gift, straks varme god vin og legge tilstrekkelig ringblomst i den, og drikke denne vinen lunken. Og han vil enten nyse ut giften gjennom nesen, eller skille den ut med skum.
VENDELROT
Vendelroten er varm og fuktig. Også den som lider av brysthinnebetennelse, eller den som har smerter fra gikt, skal knuse vendelrot, og til dette pulveret skal han tilsette litt mindre pulver av kattemynte, og så lage småkaker med mel og vann i en bolle med fett...og så skal han spise det ofte, og sykdommen vil vike fra ham, slik at det går ham bedre.
MAT A LA HILDEGARD
Hildegard ga gode råd om matens betydning for et friskt liv, men skrev ingen oppskriftsbok i den forstand. Til slutt likevel en oppskrift i Hildegards ånd, slik Ellen Breindl i boka "Heilige Hildegard - Gesund und schmackhaft Kochen" tolker det:
MARINERT URTEØRRET
4 ørretfileter
1 ts salt
2 bunter dill
1 bunt persille
5-6 blad sitronmelisse
1 sitron
Gni filetene med salt og legg dem side om side på alufolie.
Finhakk urtene og gni inn filetene med dem, slik at de er dekt av urter hele veien rundt.
Rull sammen folien slik at filetene blir liggende en og en i hver bukt og pakk til en tett pakke.
La hvile et døgn i kjøleskap.
Hell litt sitronsaft over fisken og server gjerne med et godt speltbrød.
Vil du vite mer om Hildegard av Bingen, anbefaler jeg boka "Hildegard av Bingens urtehage", av Randi Gunderson Genz. Omtalen av de tre urtene har jeg funnet der, samt noen av oversettelsene fra latin.
"-menneskenes hjerter forandres aldeles intet i alle dage" skrev Sigrid Undset. -Hvem vet.
Èn ting er i alle fall sikkert: 14.februar, Valentin-dagen, alle hjerters dag, har forandret seg mye gjennom tidene. For mange av oss er den ei uggen blanding av romantikk og kynisk kommers, men dagen har si historie, og den er ikke så amerikansk som en skulle tro.
2.februar er kyndelsmesse, en av de gamle merkedagene. Og merket, det finner vi på vintersida av primstaven, den gamle norske trekalenderen. Kyndelsmessemerket er et trearma lys, eller ei krone.
Merkedagene var viktige, de markerte faste høytidsdager i kirkeåret. Med opprinnelse fra katolsk tid har de levd videre i folks liv opp gjennom hundreåra. Slik er kyndelsmesse fremdeles regna som den siste juledagen av mange vestlendinger, noe regla "Kyndelsmess Knut jager jula ut" forteller.
På disse dagene tok en gjerne varsel for tida som skulle komme: Kyndelsmessedagen var regna som innledninga til ei hard værperiode. Men var det mildvær, mente en på Vestlandet at det ville bli en fin vår og sommer, og et godt år for både folk og fe. - Så med 8 varmegrader i Ålesund 2.februar, ser jeg rimelig lyst på framtida!
Dessuten mente en at bjørnen snudde seg i hiet på kyndelsmesse, for nå var halve vinteren gått. Bare halve? Nedtur!
SAR (Satureja montana)
I urtehagen på museet vokser det kyndel, en krydderplante som var mye brukt før i tida. Planten har mange navn: pepperurt, fattigmannspepper (den ble brukt før pepper ble ei billig handelsvare), kyndel - eller sar, som vi helst kaller den nå.
Natt til i dag, 23. januar, er det 107 år siden Ålesund brant . Mer enn 10 000 av byens ca. 12 500 innbyggere mistet hus og hjem da det meste av bebyggelsen i sentrum - ca. 850 bygninger - ble lagt i aske. Så fort spredte brannen seg, at folk måtte flykte hals over hode uten å få med seg stort mer enn det de gikk og sto i. Mange mistet alt de eide. Tante Borgny, den gang elev i klasse 1 ap på Nørvøy folkeskole, fortalte om den nye, fine skoleranselen som ble hengende igjen i Røysegata 6 for aldri siden å bli sett. Hun måtte bære lillebroren sin ned alle trappene, og dermed ble det ikke tid til å tenke hverken på ranselen eller sparegrisen. Alt hun hadde spart i den, ble seinere funnet i ruinene, smelta til en uformelig kobberklump.
Men det var ikke bare folks eiendeler som brant opp. All mat, i spiskammers, i butikker og på lagre, ble også flammenes rov. Behovet for mat oppsto jo umiddelbart - men hvor skulle de få den fra? De som hadde slekt "på landet", dro nok til sine, men tusenvis var igjen. Behovet var enormt.
Men hjelpen kom fort, og den kom fra alle kanter.
Allerede på ettermiddagen dagen etter brannatta, kom amtmann Alexander Kielland med d/s "Rauma" fra Molde, fullastet med "levnetsmidler", som byhistoriker Kristian Bugge skreiv i si byhistorie i 1923. Og fra keiser Wilhelms Tyskland kom det skip fullasta med helsepersonell, ulltepper, klær, brakkemateriell - og mat. Det var panserkrysseren "Prinz Heinrich", det var "Phønicia", "Weimar" og "Niobe".
Ålesunderne fikk ros for oppførselen sin når varene skulle deles ut. Fiskeridirektør dr.Hjort, som organiserte dette arbeidet, skreiv til byfogden at han og medarbeiderne hans var "særlig takknemmelige for at befolkningen viste os den store tillid at støtte os ved sin sindige optræden, så at det blev mulig i disse hårde nødens dage at gjennemføre en planmæssig ordning ved utdelingen. Kun den som har gjennemlevet disse dage vil forstå hvilken selvbeherskelse befolkningen har vist."
Matkø i Kirkegata ved Latinskolen, 1904. Aalesunds Museum
Amtmann Kielland sjøl sørget for at det ble oppretta suppekjøkken i byen, der folk kunne få seg varm mat. Fra sin egen og andre rikmannsfamilier i Stavanger kjente Kielland de innholdsrike måltider, med mange retter og velfylte glass, måltider som var forbeholdt de få og velstående. I Kiellandfamiliens bibliotek fantes det til og med ei håndskrevet kokebok fra 1700-tallets rike private kjøkkener.
Virkeligheten i brannruinene i Ålesund var en ganske annen. Men jeg vil tro at gleden over ei varm suppe var minst like stor i Ålesund i 1904 som over lammekjøtt og harestek i 1700-tallets Stavanger. Hva suppa var kokt på, vet jeg ikke. Men typen kan ikke ha vært noe anna enn brennsnut! Hvordan de kokte den for 100 år siden? Jeg får konsultere Henriette Schønberg Erkens kokebok, som vanlig, selv om den riktignok kom ut 15år seinere. Ingrediensene i hennes "Brændesnute" er følgende:
80 gr. smør
60 gr. hvetemel
1 selleri
1 liten kaalrabi
3 gulerøtter
1/4 l. poteter
1 spiseske persille
2 l. kjøtkraft
1 l.vand
1 teske eddik
1 knivsod sukker
Det var vel gjerne en mer nøktern variant som ble servert i brannruinene, men uansett: ei god, varm og nærende suppe på en kald januardag er ikke å forakte i 2011 heller! Vel bekomme.
Januar er ingen stor måned for hagearbeid. Men før eller seinere tar vinteren slutt, og frøkataloger og floraer gir en forsmak på det som skal komme. Blant alle rare plantenavn som dukker opp i denne litteraturen, er det mange som er knytta både til botanikere og planteentusiaster, som linnea, oppkalt etter den svenske botanikeren Carl von Linne, og rudbekia med navn etter Olof Rudbeck, en av forgjengerne hans. Ikke alle navn er like kjente, - hvem var nå egentlig Nina Weibull, for ikke å snakke om Gertrude Jekyll?
Et plantenavn som for meg i særlig grad er knytta til en person, er gyllenlakk.
Foto: Per Arild Åsen, Agder Naturmuseum og botaniske hage
Til min Gyldenlak
Gyldenlak, før Du din Glands har tabt,
da er jeg Det hvoraf Alt er skabt;
ja før Du mister din Krones Guld,
da er jeg Muld.
---
Diktet ble skrevet av Henrik Wergeland mens han lå på dødsleiet.
La oss ta en titt på barnelærdommen:
Henrik Wergeland (1808 - 1845) var utdannet teolog. Han søkte mange prestestillinger, men livet han levde gjorde at han ikke fikk noen av dem.
Han var dikter, og skreiv om det meste. Han elsket naturen, og brukte planteverdenen i diktinga si -"Glem ikke blomstene, glem ikke stjernene, glem ikke ormen i støvet..." Han var patriot, opposisjonell, og en aktiv forkjemper for menneskeverd, frihet og toleranse.
Fra bibel trykt i Christiania 1864, "sælges indbunden for 96 Skilling".
Vi er i evangeliet etter Matteus, St Matthæi, som det står i den gamle bibelen min, i 2.kapittel, 9.-11.vers. De tre vise menn fra Østerland er kommet til kong Herodes på leiting etter Jesusbarnet, men drar videre til Betlehem der de finner barnet. De faller på kne og tilber, og bærer fram verdenshistorias aller første julegaver: "Guld og Røgelse og Myrrha".
Ill. fra Wikipedia
Her har vi dem, med stø kurs mot julestjerna: Balthasar, Melchior og Kaspar - og, joda, det er nisseluer de har på hodet. 1000 år seinere skulle disse luene bli signaturplagget til den lille tassen som huserte i norske fjøs og låver og var glad i grøt. Enda seinere dukket lua opp på Coca Cola-nissen, nå med hvit kant - men det er ei anna historie. Mosaikken er eldgammel og finnes i Ravenna.
Kaspar bærer gullet, mens de to andre bærer lukka kar med røkelse og myrra. De tre vismennene kalles også "de hellige tre konger". Det var ikke uvanlig at kongene på denne tida også var "vise menn", eller astrologer, stjernetydere. Og fremdeles er Kongerøkelsen som vi bruker i jula, oppkalt etter disse tre.
RØKELSE OG MYRRA TIL JESUSBARNET - KOSTELIGE GAVER
Bruken av velduftende røkelse er eldgammel. Vi leser om røkelse i forbindelse med templene i Babylon. Fyrster og handelsfolk hadde med seg røkelse som gave når de skulle være riktig flotte. Det fortelles at kong Salomo hadde 50 000 røkpanner. I Norden røkte de med einer i husa for å holde onde ånder borte.
RØKELSE
Men hva inneholdt røkelsen vismennene hadde med seg, og hva i all verden er myrra?
