Mai og rabarbratid

Nå er den her, rabarbraen! Ikke mange planter kiler nostalgien som den: De første, sprø stilkene i mai, som var så ufattelig sure at samme hvor mye sukker vi dyppa dem i, spiste vi med knørva fjes og skrekkblanda fryd. Blada som var store nok til å brukes som paraplyer av små jenter som lekte fine damer, -og så rabarbrasuppe da, skikkelig dessert, som til og med kunne dukke opp på en heilt vanlig tirsdag.

I 1914 ble "Stor kokebok" utgitt, bedre kjent som "Schønberg Erken", boka som skulle bli bibelen for mange generasjoner norske husmødre. Forfatteren var husstellærer og gardskone på storgarden Dystingbo på Hamar, og klikker du på bildet, kan du lese hennes oppskrift på rabarbrasuppe slik den ble laget i skikkelig "gamle dager".

Selv om en skulle tro at rabarbraen "alltid" har vært her, er det ikke heilt sånn. Til Europa kom den først på 1700-tallet, og så tok det litt tid før den fant veien hit. Men araberne, som var tidlig ute med det meste, visste hva rabarbra var allerede på 700-tallet. Da oppretta kalifen Al Mansur verdens første apotek i Bagdad. Hit importerte han hittil ukjente medisiner fra Østen, så som kamfer, safran og --rabarbra! Det var den tørka rota av planten som ble brukt som et kraftig avføringsmiddel. Slik brukes den i kinesisk urtemedisin den dag i dag.

Til slutt skal du få oppskriften på mi favorittrabarbrasuppe, slik jeg lagde den i dag:  

Kald rabarbra- og jordbærsuppe

250g rabarbra

1/4 l jordbær

sukkerlake av 5dl vann,

2dl sukker,

1/2vaniljestang

Skjær rabarbraen i fyrstikkbiter og del jordbæra.

Kok sammen laken og legg rabarbraen i den varme laken. Jordbæra til slutt. Serveres lunken med krem.

-og kanskje litt musikk til maten? Nå er det ikke laget så mange rabarbra-sanger, så det nærmeste jeg kom, var denne...

Skjørbuksurt - liten plante, stor virkning

Skjørbuksurt, Cochlearia officinalis, ved Klokkersundet 20.mai. Foto TA

I fjøra blomstrer det for tida store tepper av en liten hvit blomst med saftige grønne blad. Det er skjørbuksurten - en av de første tøffingene som springer ut om våren, men kanskje ikke den en legger mest merke til. Den vokser på strendene på den nordlige halvkula, også i arktiske strøk, og har grønne blad heile året. Planten er stinn av c-vitaminer. Og det merkelige navnet skal jeg forklare her.

Blødende tannkjøtt og tenner som løsner, blødninger både innvendig, i leddene og i huda - dette er skjørbuk, en mangelsykdom som var vanlig i Nord-Europa. Ubehandlet tok den mange liv. Særlig fikk fangstfolk og sjøfolk unngjelde. Overvintringer i polarstrøk og lange tokt til sjøs uten ferskmat førte til mangelsykdommer. Vi hører om fangstfolk som bukka under av skjørbuk langt inn på 1900-tallet:

20.juli 1909 drar 6 mann fra Brandal, Skodje og Ålesund på fangstekspedisjon til Grønland med skuta "7.juni", med Vebjørn Landmark som leder. I februar neste år slår skjørbuken til. I dagboka til Landmark, som nå er på Ishavsmuseet Aarvak på Brandal, kan vi lese de brutale fakta:
TIRSDAG 1ste FEBRUAR. Gustav har fått skjørbug.
TIRSDAG 15de FEBRUAR Jon har også fått skjørbug. Gustav er gået tilkøis.
TORSDAG 24de FEBRUAR Henning har også fått sygdommen. Vi har fått en og anden hare de dage det har vært solskin. Håber at det vil hjelpe de syge lidt.
PINTSEDAG 15de MAI Henning døde igår.

En veldig gammel påstand

"Naturen er et apotek, og Gud er selv den største apoteker", heter det fra tidlig middelalder.
Og for å gi et hint om nytten av de ulike plantene, har han utstyrt dem med sin signatur: ulik form og farge som setter oss på sporet av hva de kan brukes til. Planter med rød saft hjelper med andre ord mot blodsykdommer, gule blomster mot gulsott, og de steinete nypene mot steinsmerter i nyrer og galle.

Dette er signaturlæren som Hildegard av Bingen satte i system på 1100-tallet, og den var altså fremdeles gangbar på Sunnmøre både i folkemedisinen og hos den lærde hr. Hans Strøm, mange hundre år seinere, når han skriver om klungeren.
Similia similubus curantur: likt kurerer likt.

Og i dag? Jeg slår opp i den første og beste boka om urtemedisin i hylla, og der står det om nyper: frø mot steinbesvær... Trøste og bære. Jeg kjenner historia suser om ørene.

Hans Strøms hage

HANS STRØM 1726 - 97

Stikk etter maleri, trolig av Peder Aadnes

Ikke akurat Brad Pitt, nei. Hva er nå dette for en snodig type?
Hans Strøm fra Sunnmøre var faktisk en av de store vitenskapsmennene i Norge på 1700-talet. I tråd med samtidas idealer, behersket han flere fagfelt. Han var både teolog, samfunnsviter og naturviter.
Og han var nabo til arbeidsplassen min: han vokste opp som pestesønn på Borgund prestegård, og ble seinere sjøl kapellan i Borgund på Sunnmøre i 14år. Etter hvert ble han både professor og sogneprest, og av alle ting - onkel til den kjente kokebokforfatteren Hanna Winsnes (man tager 30 egg osv.). Men mer om henne en annen gang.

1700-tallet er lenge siden. Veldig. Og det merkes når en leser i tobindsverket "Physisk og Oeconomisk Beskrivelse over Fogderiet Søndmør" som Strøm fikk utgitt i 1762 og 1766, et verk som ble forbilde for den topografiske litteraturen i samtida. Her står det mye rart, men også mye spennende. Bl.a. skildrer Strøm vekstene i naturen og i folks hager, og hvordan de ble brukt til medisin, krydder og pryd. Informasjon om dette fikk han fra folk flest. For å gi Strøm kred for denne delen av arbeidet hans, har vi anlagt en liten urtehage på Sunnmøre Museum, Hans Strøms hage.

Blant vekstene i hagen fins et utvalg av de plantene han beskriver, som folk på Sunnmøre kjente til og brukte.
Etter hvert som det spirer og gror i urtehagen, vil jeg fortelle om urter og urtebruk nå og før i tida. Det kommer til å bli ei fortelling både i tid og rom, for det går mange tråder fra plantene i en urtehage på Sunnmøre til fjerne tider og steder.