-meanwhile, in Spain

1200-tallet. Middelalderen. Hvordan var det å leve her den gangen, for 800 år siden? Hva spiste folk, hvordan gikk de kledd? Hva var de redde for? Lekte de med barna sine? Hva gjorde de når de ble syke? Hvem hadde makt i samfunnet? Hvor slitne var de egentlig, når arbeidsdagen var slutt? 

Spor etter folk: skår fra krukker, skåler og fat, alt funnet på Borgund.

I utstillinga om middelalderbyen Borgund som vi nå jobber med på Sunnmøre Museum, vil vi prøve å svare på noen av disse spørsmåla. Vi vil fortelle om Borgund, hovedsakelig på 1200-tallet, og livet folk levde der. I hyller og mapper i norske og utenlandske arkiv, i museumssamlinger, dypt nede i jorda og på havbunnen finner vi kunnskap: ett og annet dokument der Borgund er omtalt, gjenstander og rester av gjenstander som er gravd fram fra jorda eller hentet opp fra slammet i Katavågen. Men det er fremdeles mye vi ikke vet om folka på Borgund. Noe kan vi gjette oss til ved å sammenligne med hvordan folk hadde det andre steder på samme tida.

Prinsessa fra nord: Kristina Håkonsdatter

I klosterkirka i Covarrubias nær Burgos i Spania står det en sarkofag. I kista ligger restene av ei ung kvinne. Hun har vært høy, 172cm, ung -ca 26-28 år - og sterk. Det er mulig at kvinna er ei kongsdatter fra Norge, prinsesse Kristina. Kristina var datter av kong Håkon 4. Håkonsson.

Det finnes ingen kjente avbildninger av Kristina, men her er lillebror: Magnus Lagabøte, konge i Norge. Her med sin nyskrevne Landslov av 1274.

Prinsesse Kristina var født i Bergen i 1234. En høstdag i 1256 kommer en delegasjon fra den spanske kong Alfonso av Castilla og Leòn til Bergen for å be om Kristinas hånd. Hun skal bli hustru til en av kongens brødre. Så begynner den lange reisa sørover, til sjøs og over land. I Håkon Håkonssons saga blir reisa beskrevet.

Utkastet til  Kristinafrisen, en del av den tidligere utsmykningen i Håkonshallen i Bergen, laget av Gerhard Munthe. Her skildrer han prinsesse Kristinas reise fra Bergen til Burgos og bryllupet i Valladolid.

Vel framme i Spania velger prinsessa å gifte seg med den som sannsynligvis var den kuleste  av kongens brødre: prins  Felipe. Han trivdes best på jakt med hunder og falker, og var både modig og sterk. Pen var han sikkert også.
Bryllupet sto i stiftskirka Santa Maria la Mayor i Valladolid 31.mars 1258  "-med så stor ære som det kunne være i det landet", heter det. Datter av Norgesveldets konge, Håkon Håkonsson, var ikke hvem som helst.

Men de fikk ikke mange årene sammen. Fire år seinere, i 1262, dør Kristina, og hun blir begravd i klosterkirka i Covarrubias.

Pare el dolor de las orejas...

Vi får tro at et liv som prinsesse i Spania skilte seg ganske kraftig fra det livet Kristinas medsøstre levde på Borgund på samme tid. Tenk bare på været - når sørvesten ulte rundt hushjørna på Borgund, og de side skjørta til kvinnene klistra seg kalde og våte til kroppen, kunne Kristina sitte i halvskyggen under sitrontrærne i Sevilla og vifte seg lett i den milde februarlufta.
Men der er ei forbindelseslinje mellom disse to verdnene som er spennende for oss som er interessert i urter. Ved skulderen til kvinna i sarkofagen lå det nemlig et sammenbretta stykke pergament. På den ene sida sto det skrevet ei bønn til jomfru Maria. På den andre, tre oppskrifter på medisin mot øresmerter. Oversatt fra castellansk står det:

Mot smerte i ørene bruk planten malurt og kok den i en gryte og når den er godt utkokt legg øret over dampen fra gryten og du blir frisk og ha hodet tildekket
og når ørene verker ta malurt og bland den med oksegalle og putt dette inn i ørene og du blir frisk
og når du har smerter inne i ørene ta saften av hvitløk og saften av smalkjempe og putt dette i ørene og du blir frisk

Urtemedisin fra Norden

Kvinna som ble begravd i sarkofagen, hadde tydeligvis hatt trøbbel med øreverk, kanskje smertefulle mellomørebetennelser. Oppskriftene hun hadde fått med seg i graven, har røtter i gammel, nordisk folkemedisin:

Malurt, Artemisia absinthium, blir nevnt i den eldste danske legeboka, som ble skrevet av presten Henrik Harpestreng tidlig på 1200-tallet. Han anbefaler den bl.a. mot "ørewærk".

Hvitløk er kjent i bruk i Norge fra vikingtida. Den forhindret c-vitaminmangel og skjørbuk på vikingenes lange sjøreiser både i viking og på handelsferd. Den skal også ha en viss effekt mot mange infeksjonssykdommer.

Foto: Rolv Hjelmstad

Smalkjempe, Plantago lanceolata, finnes overalt i Norge, og blir nevnt både av Henrik Harpestreng og i andre legebøker som en vanlig legeplante. I likhet med slektningen groblad, Plantago major, ble den brukt for å få sår til å gro. I folkemedisinen har safta av friske planter dessuten vært brukt både mot tannverk, byller og ørebetennelse.
 















Så - hva forteller dette oss? Kvinna som hadde fått med seg oppskriftene i graven, kjente nok til bruken av disse urtene. Og det er de samme urtene som har vært i bruk i folkemedisinen i Norge av kloke koner og menn, sannsynligvis også på Borgund.

Om kvinna i sarkofagen var den norske prinsessa, vil vi kanskje aldri få vite sikkert. I artikkelen "Prinsesse Kristina - myte og virkelighet" (Høyskolen i Vestfold) påpeker Einar Jenssen at planten smalkjempe ikke finnes i Spania. Det gjør derimot både malurt og hvitløk, men ingen av disse plantene nevnes i spanske legebøker fra 1200-tallet, skriver han. Dermed kan jo dette tyde på at oppskriftene faktisk er nordiske, såvel som kvinna i sarkofagen.

Kristina og Borgund

Alt henger sammen med alt, heter det. Når det gjelder prinsesse Kristina, er det faktisk noe mer enn bare ei urteblanding som knytter henne opp til Borgund. Hør bare:

I middelalderen var Giske-ætta en av landets rikeste og mektigste. De hadde hovedsetet sitt på Giske utafor Ålesund, men Borgund var deres by. Mer enn tusen bønder leide jord av Giske-godset. Jordleia: tørrfisk, smør, huder og skinn, ble lagra og omsatt på Borgund.

Da Kristinas far kong Håkon 4. Håkonsson dro for å forsvare Hebridene (som da var norsk land) mot skottene i 1263, var det Kristinas yngre bror Magnus som skulle styre riket. Kong Håkon oppnevnte to menn til å hjelpe 25-åringen med riksstyret. En av dem var Nikolas Pålsson, herren til Giske.
- Og hvem vet, kanskje traff Kristina som lita jente stormannen fra Giske når han var i gjestebud hos far hennes, kongen?


Her er litt musikk fra riket Castilla og Leòn på 1200-tallet. Kanskje har prinsesse Kristina lyttet til denne musikken, i sitt nye liv som spansk prinsesse?
 


Om prinsesse Kristina kan du lese i Håkon Håkonssons saga, og i romanen "Prinsesse Kristina av Tunsberg" av Mia Søreide.

Et fint, svart pulver

Sier ordet "kjønrøk" deg noe? Jeg hadde i hvert fall aldri hørt det, ikke før nå i vår.

I arbeidet med den nye utstillinga om middelalderbyen Borgund på Sunnmøre Museum, ønsket jeg å dempe virkninga av mange og dominerende lyse trekonstruksjoner i utstillingsbygget. Middelalderen kunne være ganske fargerik, men jeg var ute etter en mørkere "dåm" : en bakgrunn som jeg kan spille ut andre farger mot. Beis og maling var uaktuelt å bruke, for huset er bygd over åpen jord med utgravde hustufter, slik at inneklimaet mer er som et fuktig uteklima. Så jeg måtte finne noe å smøre på som ga farge, men ikke lukket fuktighet inne i treverket. Jernvitriol har den effekten og gir en fin, grå patina på treverk. Men jernvitriolen trenger uv-stråler for å mørkne, og sollys er det dårlig med i dette utstillingsbygget.

Middelalderpigment
Etter litt leiting kom jeg over et stoff jeg aldri hadde hørt om: kjønrøk. Som pigment i blanding med jernvitriol ga det akkurat den effekten jeg var ute etter, etter en del prøving og feiling.

Og ikke nok med det: etter hvert som jeg leste og leita i ulike kilder, viste det seg at kjønrøk var et pigment som har blitt brukt til å lage svart farge med langt tilbake i tid - i hvert fall siden middelalderen! Så da var jeg jo godt innafor tidsmessig, ved en rein tilfeldighet.

Kjønrøk - og det betyr?
I følge Wikipedia kommer ordet kjønrøk av lavtysk kin, som betyr  furu rik på kvae, og rok - røyk. På svensk kalles det kimrøk. Det er rett og slett sot som dannes ved ufullstendig forbrenning av f.eks. gran eller furu med mye harpiks.

Brekkfarge
Kjønrøk har vært brukt som pigment i trykksverte, i tusj og i oljefarge. Den kan blandes både med olje og vann, og ble brukt som brekkfarge i maling. Med engelsk rødt, hvitt og kjønrøk, blandet de seg den fineste gammelrosa farge utover på 1700- og 1800 tallet, da fargene skulle være lette og lyse.

På 1600- og 1700-tallet var fargene tunge og kraftige, og kjønrøk-svart ble mye brukt som effekt-farge, for eksempel i rosemaling. Hans-Emil Lidèn hos Riksantikvaren gjør rede for at i 1692 ble murene i Kinnherad kirke i Hardanger hvittet både inn- og utvendig, dessuten brukte de "kinragh" til å "sorte Kirchens Canter med". Og slik ble resultatet:

Flere rare ord: Lappsalving

Det var ikke bare på landjorda kjønrøken var nyttig. Riggen på skip skulle lappsalves hvert år, dvs smøres med ei blanding av tjære, bek og talg. Og i denne blandinga tilsatte de kjønrøk. Kanskje var det bare for å gi tauverket svart farge, men noen mener den var vødvendig for at lappsalvinga skulle tørke fortere. Derom strides båtfolket fremdeles. Men det som er heilt sikkert, er at den som leiter, hun finner, bare nysgjerrigheten får ta styringa...

Farge på tilværelsen

Først av alt: Jeg har så lyst til å arrestere to påstander når det gjelder fargebruk før i tida!
Påstand 1: Sunnmøre var en mørk og fargelaus landsdel. Folk gikk stort sett svartkledde, med senka blikk og folda hender.

Rynkete roser

I fjøresteinene hjemme står denne frodige damen og har blomstret ustoppelig hele sommeren, år etter år. Når vinterorkanene har flådd grastuene av berget, har hun klamret seg fast, om så bare med ei lita grein. Og når våren har kommet, har hun skutt i været, lagt seg skikkelig ut, og pynta berget med blomster og nyper. Det er grokraft i damen, men akkurat det er ikke uproblematisk.

Svart senker natten seg...

Det var en gang ei ung jente som levde i Siracusa, en by på østkysten av Sicilia.
Lucia hette hun, og lite visste hun at mer enn 1700 år etter den dagen hun døde, skulle syngende norske barnehagebarn bære lys og servere gjærbakst, hvert eneste år.

Frodig flora

Når en jobber på et museum som tar vare på gjenstander fra folks liv og arbeid, dukker det stadig opp overraskelser og spennende ”fotavtrykk” fra folk som levde før oss.

En del av tinga som er kommet til samlingene opp gjennom tidene, vet vi ikke stort mer om enn hvor de kommer fra, og knapt nok det. Så kan en undre seg: hvem var de, tro, disse som brukte, eide eller hadde laga akkurat denne tingen, - hvordan tenkte de, var de muntre eller tungsindige, forsiktige eller frodige?

Så langt jeg kan begripe, må i hvert fall han (for det er som regel en han) som dekorerte dette skrinet, ha vært av den frodige, ja beint fram bramfrie sorten.
Skrinet er brukt på Sunnmøre, og har årstallet 1879 påmalt. Eieren var ei ungjente, får vi tro, på Valderøya. Kanskje fikk hun det i gave fra frieren sin.

I læreboka heter det om rosemalinga på slutten av 1800-tallet at de gamle dekor-rosene ble skjematisk og raskt malt, og dermed svært forenkla og stiliserte. De fjerna seg langt fra sitt botaniske opphav og fikk preg av masseproduksjon.
Jo da. vi er nok langt fra den elegante, blomstrende barokkmalinga fra indre dalstrøk østpå. Men masseproduksjon er vel å ta i, når det gjelder disse blomstene her. De framstår vel helst som en gjeng individualister!

Sirkler og buer er bare sånn passe runde, og det hele er rimelig på skeiva. Og sjekk fargene! Han har malt bunnen så den ligner på edeltre, kanskje mahogny? - noe som var på moten i siste halvdelen av 1800-tallet. Mot denne mørke bunnfargen smeller han til med blomster i skikkelige knallfarger: gult, rødt, grønt, blått og hvitt. Og har du noen gang sett blomster som ligner på disse?

Det hadde han nok neppe han som malte, heller. Men fantasien er det ikke noe å si på: rutete blomster og prikkete stilker, grønne, gule, røde og blå blad.

Noen planter er gjenkjennelige, og hører til blant dem som var på moten når ting skulle dekoreres på en skikkelig måte.

Den runde, røde planten med hvite rundinger inni, er et granateple. Det hvite er frøene. Ikke noe som vokste på Sunnmøre, akkurat, vi skal ganske langt inn i Middelhavet for å finne dem. Men de var avbilda blant anna i de gamle biblene, og der var det en del inspirasjon å hente når man skulle dekorere.

I gresk mytologi var granateplet et symbol på døden. For eksempel ble Persefone fange i underverdenen etter å ha spist frøene til granateplet. Mor til Persefone, Demeter, som var gudinne for fruktbarhet og jordbruk, ble så oppslukt av sorg over tapet av datteren sin at alle vekster slutta å vokse. Gudene trodde at jorda skulle dø, og grep inn for å forhindre det. Og det lyktes de jo med, men vi kunne kanskje trenge ei hjelpende hånd igjen i våre dager?

I andre kulturer hadde granateplet ei anna betydning: allerede etruskerne, som holdt til i det vi nå kjenner som Toscana 1000 år før vår tidsregning, mente at denne frukten med sine utrolig mange frø hadde evnen til å gjøre kvinner gravide. Og det er vel kanskje denne symbolikken rosemaleren hadde i tankene når han malte skrinet til den unge jenta fra Valderøya ved Ålesund i 1879 - bare se så frodig det gror opp av eplet: tulipaner, lilje og - æh, -blåbær?

Humle, einer, malt og gjær

Humle, einer, malt og gjær - kanskje ikke det de fleste forbinder med jula? Men legger vi til mange liter vann og ei rimelig lang arbeidsøkt, begynner det kanskje å ligne på noe. For da snakker vi om en av de eldste juletradisjonene våre, som til og med var lovpålagt: brygging av juleøl. Og i disse dager var det siste sjanse til å brygge til jul. Tomas brygges dag var 21.desember, og da skulle jobben være gjort.

Qvanne-Joll skiøn at æde -

-og ædes begierligt af Bønderne, skriver Hans Strøm i noteringsboka si i 1750-åra.
Dette eksemplaret som nærmer seg to meter, gror i hagen min, men det er i fuktige lier mot fjellet den trives best. Rundt Jonsok eller StHans dro ungdommen i flokkevis til fjells etter kvann. Etter en lang vinter og vår med lite ferskmat, var denne planten med sin fine og helt spesielle smak vel verd å trave milevis etter.
Det var stilken, jolen, som ble spist. Fra Norddalen på Sunnmøre heter det at ungdommen ofte kom ned fra fjellet med armene fulle av kvannjol, nok til å selge som snacks på kirkebakken der folk møttes på søndagen.

DOBBEL ENGEL
Det finnes dem som heter Maud Angelica. Men Angelica Archangelica, som er det latinske navnet på kvann, er nok strået hvassere. Angelica betyr engel, og her er til og med erkeengelen med i navnet. En plante med et slikt navn, må være spesiell - og ganske riktig:

Lusblomster, kaffeerstatning og potetskrell

I disse dager for 67 år siden endte 2.verdenskrig. Langsomt vendte hverdagen tilbake til det normale, men det var knapphet på mange varer i lang tid. Kaffe, for eksempel, var luksus. Så det var nok slik at folk fortsatt måtte klare seg med kaffeerstatning, og drøye den både med det ene og det andre.



Vondt smakte det, men designen var upåklagelig.


Her er en oppskrift fra Morgenbladet våren 1942, da det enda var noen lange krigsår igjen.

Nogen måter å bruke løvetann på.
Som tilsetning i kaffe-erstatning: Vask og skrubb røttene. Tørk dem. Knus eller mal. Brun pulveret på varm panne til det er så brunt som varm kaffe. Løvetann alene gir bitter "kaffe". Bruk den helst med f.eks. en blanding av skrell av kokte poteter, sukkerbeter og med en liten tilsetning av eikenøtter eller sikorirøtter.

Smakte vel ikke akurat cappuccino, dette her, vil jeg tro.
Overskriften tyder forresten på at kaffe ikke var det eneste  løvetann - eller lusblomster, som vi kaller dem i Ålesund, kunne brukes til. Men klippet fra Morgenbladet forteller ikke mer, og ikke vet jeg, bortsett fra at blada kan brukes i salat og blomstene i vin. Te, kanskje?



Lusblomsten - avskydd ugras, men en av de gladeste blomstene jeg vet om :)

Kappelau lau lau
Derimot var lusblomstene brukbare til mye rart for ungene før i tida. "Kappelau lau lau kappelyngen lau" sang ungene i Herøy og marsjerte i veg med den kløyvde lusblomststilken i munnen. Det var om å gjøre å lage de fineste krusedullene ved hjelp av spytt og tunga.

I Syvde sang de "Kappilaup kappilaup laup ihop til ein gullring". Om trent det samme gjorde unger langs heile Nordvestlandet og i Nord-Gudbrandsdalen, når de ikke fletta kranser av de gullgule lusblomstene, blåste de hvite "fallskjermene" utover eller konkurrerte om å knipse knoppene lengst mulig. Og de groveste stilkene kunne bli fine fløyter.
Nytteplante? Klart!

Det er Ove Arbo Høeg som forteller om kappelau-leiken i boka "Planter og tradisjon".

Alf Prøysen synger koselig om "Den første løvetann", men etter sterke oppfordringer lar jeg Stones få synge løvetannsangen sin i stedet. Be my guest!

- si då spritta alla örtar upp ...



Planteetikett fra Linnés hage

Det våres innimellom snøbygene, og det er snart tid for alle hyggelige gjøremål i urtehagen. I museets hage som er åpen for alle, presenterer plantene seg med fulle navn på etiketten, både på norsk, engelsk, tysk og latin. Jeg er alltid på leiting etter gode måter å gjøre det på. I Linnés botaniske hage i Uppsala har de gjort det slik, malt med sirlig håndskrift på lyse steinplater. Utrolig fine, syns jeg, skeive og nostalgiske, men etterrettelige som de er. Etikettene er laget etter modell fra 1864, fikk jeg vite, men Linnés hage er atskillig eldre.

Den svenske botanikeren Carl von Linné (1707 - 1778) er verdenskjent for måten han klassifiserte og navnga plantene på, basert på forplantningsorganene deres. "Gud skapade, Linné ordnade", sier svenskene.

Linné skapte en botanisk hage i barokkstil i Uppsala. I symmetriske bed vokste det opptil 4000 arter, og studentene strømmet til for å ta del i Linnés forelesninger og vekstdemonstrasjoner. Hagen ligger der den dag i dag, det samme gjør gården hans i Hammarby utafor Uppsala, og jeg anbefaler et besøk.




I 1700-tallets akademihage fantes det også eksotiske dyr. Her var marsvin, påfugler, papagøyer og aper. På bildet ekornapen Grinn.  I dag er det ingen dyr i hagen, men her er lundehunden Storm like før han yter sitt bidrag til plantenes trivsel og vekst på en ikke helt lovlig visitt  hos Linné.

  Linné er en av heltene. Hør bare hvordan han innleder skriftet der han lanserer sin metode i 1730: "Om vårtiden, då ljusa solen kommit til vår Zenit, uppväcker hon det liv i alla kroppar, som om den kalla vintern lägat kvävt... si då spritta alla örtar upp och alla träd grönska, som om vintern voro förvissnade, ja själva människan får då liksom nytt liv...Denna solen gör en sådan fröjd uti alla liv,...Ja kärleken angriper själva örterna, då ibland dem både mares och feminae, ja själva hermafroditerna hålla sina bröllop, vilket är det jag nu satt före att omtala."

Slik kan det sies, og mens vi venter på vår, fröjd och kärlek, kan vi jo varme opp med en av hans samtidige, Carl Michael Bellmans epistel nr.82: Vila vid denna källa.
Det er ikke så helt bakom, for Linné skriver om seg sjøl: "Han åht gierna god mat, drack goda drycker..."
Skulle du forresten lure på hva rött vin med pimpinella er, så er det vin og anis ;)
God vår!

Jordmødre, nærkoner og svarte frø

Det fins mange måter å markere 8.mars på. Fritt fram for det kulturelle mangfoldet! Noen feirer med ny veske , sjøl har jeg tatt meg en tur i gjenstandsmagasinet på Sunnmøre Museum.
Det nye magasinet på museet er ett av de mest moderne i landet. Men i reolene er det fortida som rår, og her kan vi oppdage sære saker, som denne litt skeive eska med to svarte, blanke steiner oppi. Den sirlig håndskrevne lappen fra en lengst henfaren registrator forteller at dette er frø fra en amerikansk plante og har tilvekstnummer 7040. De er kommet til museet fra Lepsøya, ei lita øy nordvest av Ålesund. Men de to frøene er ikke rester av ei botanisk samling, som en kanskje skulle tro. Neida. De fører oss rett inn i kvinners hverdag før i tida, den gangen en brukte magi og trolldomskrefter når livet dro seg til. Det handler om barnefødsler.

Bjørkeris og bacalao

Søndag er det fastelavn, folkens! Og det er linken her, mellom bjørkeriset som pynter seg med fjær og blir til fastelavnsris, og klippfisken som er fastemat.

Som før blogget: bjørk kan brukes til så mye. Bjørkeriset om våren, med knoppene fulle av vekstkraft, har vært brukt fra de eldste tider til å rise (derav navnet) viktige ting som åkeren, dyra og kvinnene. Og formålet var at de skulle bli fruktbare. Som så mye annen moro ble også denne skikken overtatt av kirka, som knytta den til festtida før fasten.

260 000 FASTELAVNSRIS
Det pynta fastelavnsriset er av tysk opprinnelse. I Norge er det sanitetskvinnene som lager og selger fastelavnsris. Det har de gjort siden 1946, og f.eks. i 2009 ga salget fantastiske 7 millioner kroner til helseformål. Og skulle du ikke treffe på en av de driftige damene fra Sanitetsforeninga med det første, kan du kjøpe et elektronisk fastelavnsris fra Norske Kvinners Sanitetsforening!

FASTELAVNSSØNDAG, BLÅMANDAG OG FEITETIRSDAG
Den kirkelige fasten er en forberedelse til påskehøytidas bønn og forsakelse. Den skulle vare i 40 lange dager. Men før fastetida begynte, kjørte man i katolsk tid i Norge ei feiring over tre dager. Da fråtsa folk i god mat og drikke, og brukte riset for å sikre ei tallrik slekt.  Og våre dagers fastelavnsris, smultboller og fastelavnsboller med krem og andre godsaker, er rester av denne gamle tradisjonen. Da jeg var lita, var det i hvertfall fremdeles skikk å rise opphavet tidlig på morgenen fastelavnssøndag før de hadde kommet seg ut av dynene. Som fornøyd enebarn var jeg lykkelig uvitende om den gamle hensikten med dette, i motsatt fall spørs det vel om jeg hadde tatt sjansen.

Fastelavn kommer av tysk Fastelabend, fasteaften. Dette var kvelden før fasten tok til. Feitetirsdag ble kalt grautatysdag på Sunnmøre. Da skulle rømmegrauten på bordet, den feiteste og beste maten de hadde. Askeonsdag var festen over, og fasten i gang.

CARNE VALE
Til fastelavn hørte karneval. I New Orleans går dette under navnet mardi gras - som direkte oversatt blir tirsdag fett, som vi kjenner igjen som feitetirsdag. På latin tolkes karneval som "kjøtt farvel". Det betyr at når fasten kom, skulle man forsake alle goder fra sengekos til kjøttmåltider. Og her er det klippfisken trer inn på arenaen.

KLIPPFISKEN KOMMER!
Lenger sør i Europa kunne det være problematisk, dette med fisk og varme i fastetida. Klippfisken, derimot, salta og tørka som den var, var et glimrende og holdbart næringsmiddel, perfekt når kjøttspising var bannlyst. Og snart ble klippfisken Ålesunds store eksportartikkel.
I "spansketida" fra 1835-1870-åra kom spanske skuter seilende til Ålesund for å hente fisken hjem på egen kjøl, og kjekke matroser med sleng i buksene og amorrr i blikket prega byen. Kanskje var det de som hadde med seg oppskriften på den heftige bacalaoen som etter hvert ble Ålesunds nasjonalrett ?

Ålesundsskutene seilte over alle hav. I 1844 ble det latinamerikanske markedet åpna for norsk klippfisk. Og resultatet lot ikke vente på seg. Rikdom og ære kom til Ålebyen, og folket synger i sydlige land. Som for eksempel disse sveisne karene:

Julestjernefjerning og blomster med bivirkninger

Så er julestjernene ute av huset for i år. Ikke fordi jula er over, men fordi det er kommet en ny valp i huset med stor appetitt på livet - og på alle ting som befinner seg i tyggehøyde. Dermed kommer julestjernefjerning inn i bildet som et meget nødvendig onde, samme hvor frodige de måtte være: plantens røde blad inneholder ei melkesaft som irriterer slimhinnene, og kan i verste fall gi blødende mageslimhinner, smerter og svimmelhet hvis man spiser dem (kilde: Anemette Olesen: Den giftige have). Forgiftninga kan være riktig ille for små barn, og hvis "barnet" har fire bein og veier under 2kg, er nok utfallet gitt. Så exit julestjerner, først som sist.

Hvordan står det til med resten av stuevegetasjonen da? Et raskt nettsøk avslører at vindusposten kan være det reine giftkammeret. Amaryllis, kala, eføy og vindusblad - et vilkårlig utvalg vanlige potteplanter: giftige alle i hop.

Men ikke nok med det. Både i hagen og naturen ellers gror det flere giftplanter enn jeg liker å tenke på. Gjennom tidene har mange av dem vært brukt både på godt og ondt: noen som medisinplanter for å lindre og helbrede, noen til å framkalle rus, andre til å ta livet av folk. Flere av disse plantene kom til landet med munkene, som brukte dem til å kurere sykdom. De er kjent både i folkemedisinen før i tida blant kloke koner, "bygdedoktorer" og folk flest, og i den "lærde" skolemedisinen. Og plantene har virksomme stoffer i seg, det viser både dagens kjemiske forskning, og prøving og feiling gjennom hundrevis av år.

I urtehagen på Sunnmøre Museum vokser noen av disse plantene, både de ville og de kultiverte. Jeg har tidligere blogget om bruken av en del av dem til hygge og nytte for sunnmøringer før og nå: vendelrot, malurt og reinfann. Nå skal det handle om de skumlere sidene ved noen tilsynelatende uskyldige markblomster.

  

Vendelrot


Vendelrot(Valeriana officinalis) vokser vilt på Sunnmøre. Uttrekk av rotstokken var nyttig mot hoste, bl.a. i Sunnylven. "VendelRoed taget før St:Hansdag førend den ræt udslaaer, blandes med Tiære og smøres paa Creature naar de, som der siges, ere slagne af Dvergen." skriver Hans Strøm, og viser til at den var viktig i trolldomsmedisinen på 1700-tallet.

Lyserød og velduftende er den, men skinnet bedrar:
Som beroligende middel brukes planten fremdeles, men ved for store doser risikerer en hodepine, søvnløshet, urolig hjerterytme og utvida pupiller. Sterke saker, med andre ord.

 

Malurt


 Malurt(Artemisia absinthium) har vært brukt heilt siden oldtida i Europa ved de fleste kvinnesykdommer: ved menssmerter, som prevensjon, men også for å framkalle abort. I Norge var den et av de mest brukte abortmidlene.
De giftige virkestoffene i malurt er bitterstoffet absinthin, som i store doser fører til kramper og svimmelhet og skader på nervesystemet, og thujon, en eterisk olje som regnes som ei sterk nervegift.

Malurt er hovedbestanddelen i drikken absinth, som hadde storhetstida si på slutten av 1800-tallet blant kunstnere og bohemer.
Absinthrusen påvirka bevissthet og virkelighetsoppfatning, og "Den grønne fe" åpenbarte seg for mang ei sjel som kikka for dypt i absinthflaska.


 

Reinfann


Thujon finnes også i  reinfann(Tanacetum vulgare), en av de ville plantene i urtehagen. Reinfann har vært nyttig både for folk og dyr: Strøm skriver om "Renfan" på Sunnmøre at "Dens Kraft til at fordrive Orm er hos os ikke ubekiendt, da man tager Knopperne og kaager dem i Mælk, som gives den Syge at drikke."

Men den har sine lumske sider: når den ble brukt i store doser f.eks. for å framkalle abort, kan virkninga ha vært fatal for mange kvinner.


  

Revebjelle

Revebjelle (Digitalis purpurea) er nok den de fleste tenker på, når vi snakker om giftige planter i den norske floraen. Revebjelle har vært brukt som legeplante i mange hundre år. Den inneholder stoffer som stimulerer hjertemuskulaturen, og brukes medisinsk den dag i dag.

Men pass på, bare se, men ikke røre:  2-3 blad kan være dødelig dose for et lite barn.

Så selv i blomsterbedet kan altså de skumleste hensikter skjule seg bak et vakkert ytre. Vil du vite mer om giftige planter, kan du kikke i et hefte av Anemette Olesen: Den giftige have, Skarresøhus forlag 2004.

På låven sitter nissen...

Grautskei for nisser og andre sunnmøringer. 1800-tallet, Sunnmøre Museum.



Kryddermorter og kanel på brokete teppe. Sunnmøre Museum.



Blant alle gode julelukter og -smaker har kanelen en sjølskreven plass. Et "must" på julegrøten, både for nissen og oss andre. Den bleike, søte, hvite grøten med det gule smørøyet (det var i fjor, det...) får karakter og sting både i utseende og smak av vår langveisfarende brune venn kanelen. Og slik har det vært lenge: vi vet at rundt 1850 var risengrynsgrøt veletablert som 1.juledags-rett i fjordstrøka på Sunnmøre. Sannsynligvis var det kanel, kjøpt i Bergen, på grøten. Både ris og kanel var handelsvarer, og ettersom penger var noe en absolutt ikke slo om seg med i de dager, verken på Sunnmøre eller ellers i landet, var denne retten noe som bare kom på bordet på de store festdagene. Desuten skulle det fersk melk i grøten, og det var ikke det en hadde mest av vinterstid. Et luksusmåltid, med andre ord.

Kanelstengene er det innerste laget av barken på kaneltreet. Flere slike tynne lag trees inni hverandre og tørkes - et møysommelig arbeid som før ble utført av en egen kaste - kanelskrellerne - på Sri Lanka.

The tree of life

Det er som med kruttet: det er alltid lurt å se om andre har funnet det opp før. Så da tre kolleger fra Sunnmøre Museum dro på studietur til Krakow før helga, lærte vi mye om å lage midelalderutstilling, både  lure løsninger og hva vi trygt kan holde oss unna. Det nye museet, Podziemia Rynku, ligger fire meter under det store torget i gamlebyen, og bruker vårt århundres teknologi til å fortelle om middelalderens Krakow.

Den gang et viktig handelsknutepunkt for salt, kopper og bly. Fremdeles står kulturminnene tett som hagl, og forteller om en by der også kultur og vitenskap var og er bærende element. Her finner vi universitetet der astronomen Kopernikus arbeidet for 500 år siden, og plasserte sola i sentrum for vårt verdensbilde. Kieslowski, filmskaperen som lagde filmer som De ti bud og Tre-farge trilogien (Blå, Hvit, Rød) på slutten av 1900-tallet, bodde her, og det samme gjorde Zbigniev Preisner, som satte musikk til disse filmene. Moderne grafikk og litteratur trives i Krakow, to Nobel-pristakere i litteratur kommer herfra. Krakow er en by med ei sterk utstråling, og vi lot oss bestråle så godt vi kunne!  

Der den gamle bymuren var, kan en nå rusle i parkområder med alleer av lønn og eik. Slike svære eiketrær har sin egen historie, både her og ellers i Europa. I den norrøne mytologien var eika treet til guden Tor, tordenguden som rådde over været og var sønn av den mektige Odin.

Eikeløvet var symbol på styrke og utholdenhet heilt fra de gamle romerne ved år 0. Fremdeles finner vi det på militære symboler og medaljer "med ekeløv", og ser vi godt etter, er den norske kongekrona og resten av kronregaliene pryda med eikeløv både her og der.

Prominente personer fikk før i tida en minnekrans av eikeløv i sølv på kista ved begravelsen. Dette gjaldt f.eks. Alexander Kielland, tidligere amtmann i Romsdals Amt. Han fikk to eikekranser da han døde i 1906: en fra amtet og en fra embedsmenn i Molde.

Men eikeløv kan også være en del av det levende livet, som her: underlag for et brudepar i Krakow mens de poserte for fotografen under et stort eiketre en hustrig novemberdag i 2011.

Her er  "Lacrimosa" av Krakow-komponisten Zbigniev Preisner, fra Terrence Malik-filmen "The tree of life".

Ei stor svart vogn og en liten gul blomst






Aalesunds Museums "Smittå", for anledningen iført gult pestflagg
i utstillinga "Ei verd av fargar" på Sunnmøre Museum.

 


Hestesko og jernbeslåtte vognhjul  larmer mot den ujamne brolegginga i ei bygate i Ålesund. Ei svart vogn kjører i full fart gjennom byen. Det er "Smittå", smittevogna. Smittsom sykdom er på ferde i byen. Er det dysenteri, tyfus eller spanskesyka som har blussa opp igjen? Én ting er i hvertfall sikkert: inne i vogna ligger det en som er alvorlig sjuk og skal isoleres på Lasarettet på Klipra.

En stor og langsom vind. Noen funderinger om høsten og om tørking av urter.

Det er høst. Naturen går i hvilemodus, ei ro som også vi kan finne hvis vi er lydhøre.
Tomas Tranströmer som fikk årets Nobelpris for dikta sine, sier det sånn:

Stor og langsom vind

Fra havets bibliotek.

Her kan jeg hvile.

 (Gjendiktning: Jan Erik Vold)

Og Arne Garborgs Haugtussa finner roen ved Gjætle-bekken:

Du surlande Bekk, du kurlande Bekk,

her ligg du og kosar deg varm og klaar

Og speglar deg rein og glid yvi Stein

---

- Aa, her vil eg kvile, kvile.

Det som skal i hus fra urtehagen og naturen, er høsta og hengt til tørk. På bildet henger peppermynte, oregano og pors. Mynten blir til te, oreganoen, som hadde så mange knopper at jeg ikke hadde hjerte til å høste den før de var i blomst, går i maten, og porsen skal bli juledram.

Tro hvordan de gjorde det før i tida? De mange ville og dyrka urtene som ble brukt i mat og medisin, måtte jo høstes. Innsankinga av dem må ha vært ei lita "onn" det også, både for de sjøllærte bygdelegene som vi vet det var noen av på Sunnmøre, og for "almuen" rundt på gardene. Bortsett fra bygdelegene som stort sett var menn, gjetter jeg at det var kvinnene som gjorde dette arbeidet. Det var de som sto for matlaginga, og som pleide de syke. Dessuten ble mange av urtene brukt ved  det som var vanlige kvinnesykdommer: for eksempel ved urinveisinfeksjoner og for tidlige/uteblitte/for seine blødninger.

For at urtene skulle være brukandes i vinterhalvåret, måtte de konserveres. Noen urter ble lagt på brennevin til forskjellige medisindrammer, mens urtene som skulle bli uttrekk i te eller i melk, ble tørka.

Kanskje tørka de noen i korntørkestova, som i denne fra Sjøholt som ligger fint til i utkanten av urtehagen på museet. Her var det ellers maltet til ølbrygginga som ble tørka over den varme tørkehella. 

På loft, i løer og andre luftige steder hang urtene til tørk, og lagra i stillhet legende kraft og smaken av sommeren som var gått.

- and the winner is:



Reinfann, Tanacetum vulgare

Så har sommeren gått gjennom urtehagen, og forlatt den for i år.

- Ikke rare sommeren denne gangen, men noen av plantene ser nå ut til å ha forsynt seg grådig av de få solstrålene vi blei tildelt. Som i kommunevalget vi nettopp har lagt bak oss, ser vi noen klare tendenser i urtehagen også: blomstrende isop, salvie og lavendel står for et dominerende blåskjær...



Blå blomster: isop og salvie, og ei krusete kusine, Tanacetum vulgare var. crispum



Men vinneren er gul: reinfannen har aldri vært så stor som nå. I år har den dessuten fått ei pynta kusine på besøk: en krusreinfann som  kom som gave til urtehagen.

Reinfann er egentlig viltvoksende, men har vært et innslag i folks hager fra langt tilbake. Hans Strøm fant den bl.a. på Hovdegarden i Volda i 1750-åra.

Og et nyttig innslag har den vært, både for folk og dyr. Strøm skriver om "Renfan" på Sunnmøre at "Dens Kraft til at fordrive Orm er hos os ikke ubekiendt, da man tager Knopperne og kaager dem i Mælk, som gives den Syge at drikke". Den samme framgangsmåten finner vi i hele Norden. I Danmark tilbyr Henrik Smith på 1500-tallet rett nok en litt mer velsmakende variant for mennesker, der blomsterknoppene

" -drickis met Honning oc Vin". Reinfann er full av bitterstoffet tanacetin, så smaksmessig er nok hans kur å foretrekke.

Blomstene inneholder dessuten aromatisk olje, og har vært brukt som smakstilsetning til brennevin. Lagres reinfanndrammen lenge nok (et godt råd er å bare glemme den i noen år), får den en fin, rund smak der det bitre nesten er forsvunnet, og den beste delen av blomstersmaken dominerer.

Professor Dagfinn Moe ved Universitetet i Bergen nevner reinfann dessuten som et velkjent abortmiddel, og dermed kan den ha vært en del av kvinnenes "medisinskap på rot" i eldre tider. I ei tid da det var langt mellom legene, var nok plantene i bondehagene like mye medisinplanter som prydplanter. Kunnskapen om dette er nesten borte. Men en og annen gammlel plante i en gammel hage kan bære på en hemmelighet om noe som en gang var viktig kvinnekunnskap.

-saare lystigt om Sommeren

Det ringler i bjeller - hvem er det som kommer fram rundt hjørnet der? En narr! Madamen fra Polen selger luer med reveskinn. Pass opp for hesten! Hvor steker de lam? -hva slags urter lukter det? Dundrende trommer, pipende fløyter - gjøglere, sangere, og se der: en korsridder! Smeden svetter over smistedet. Hvor er skjenkestua, - er det bryggeren, han med den rare lua? Unna der, her kommer biskopen!

 Det er middelalderfestival og marked på Hedmarksmuseet. Lyd og farger, liv og røre. Livet som en gang levdes her i Hamarkaupangen blir levende, tolka av vår tids entusiaster. Men settingen er ekte nok: her på Domkirkeodden ligger restene av gater og streder, av biskopens borg og munkenes kjellere. Og ruinen av den store domkirka ruver over Mjøsa fra det høyeste punktet på odden.

Det er få steder jeg opplever middelalderen så nærværende som her, også når det er folketomt og stille. Kanskje mest da. Og i stillheten kan en høre humler og flittige bier i arbeid i den store, vakre urtehagen.
Dagens hage ble anlagt i 1975. Den drives økologisk, og er blitt en av landets største med ca 400 ulike urter. Her drives det viktig kulturvernarbeid ved bevaring av mange av de virkelig gamle kulturplantene. Hagen er tilrettelagt for rullestolbrukere og for synshemma personer. 

Hagen er vel verdt et besøk, frodig og vakker som den allerede er nå i juni. Det er varmt og godt på Hedmarken, og i den kalkrike jorda stortrives medisinske urter, magiske urter, krydderurter, urter brukt til farging og til kosmetikk. En halvfrossen og vasstrukken sunnmøring innser at dette er det umulig å matche! Men så er det heller ikke min ambisjon: vi skal fortelle om sunnmørske bønder, mens denne urtehagen viser planter fra middelalderen og fram til Hanna Winsnes, og vel så det.

I middelalderen var det munkene som arbeida i urtehagen på Domkirkeodden. Datidas munker var både leger og apotekere, og la ned et stort arbeid  for å helbrede syke, både ved pest og pandemier. Dette arbeidet ble sett på som en del av det religiøse livet. Kroppen var sjelens bolig, og målet med å helbrede var å gjøre kroppen i stand til å utføre de gode gjerninger. Medisinplantene var derfor den viktigste delen av en klosterhage.

I tillegg til urtehagene, hadde folket i Hamarkaupangen både kålhager, eplehager, kirsebærhager og humlehager. Vakkert må det ha vært, og slik beskrives det i Hamarkrøniken, et skrift fra 1500-tallet:

"Omkring udi lige Maade var det saare lystigt om Sommeren, naar nogen roede omkring Hammers By, thi alle Urter gave saadan herlig Lugt fra sig. Og de Pilegrime som droge til Rom og den hellige Grav saavel som gjennem mange Steder og Lande, de gjorde deres største Flid, at hvo som kunde føre med sig til deres Fædreneland igjen nogle af de vellugtendes Urter, der var kjærest kommen. Og de elskede meget paa den Tid udi Hammer et slags Træ, som kaldtes Engeltorn som ogsaa gav en herlig Lugt fra sig."

- Og epleduften fra engeltornen (vinrosehekken), den kan du kjenne i urtehagen på Domkirkeodden den dag i dag.