Gull, røkelse og myrra

Fra bibel trykt i Christiania 1864, "sælges indbunden for 96 Skilling".

Vi er i evangeliet etter Matteus, St Matthæi, som det står i den gamle bibelen min, i 2.kapittel, 9.-11.vers. De tre vise menn fra Østerland er kommet til kong Herodes på leiting etter Jesusbarnet, men drar videre til Betlehem der de finner barnet. De faller på kne og tilber, og bærer fram verdenshistorias aller første julegaver: "Guld og Røgelse og Myrrha".

Ill. fra Wikipedia

 

Her har vi dem, med stø kurs mot julestjerna: Balthasar, Melchior og Kaspar - og, joda, det er nisseluer de har på hodet. 1000 år seinere skulle disse luene bli signaturplagget til den lille tassen som huserte i norske fjøs og låver og var glad i grøt. Enda seinere dukket lua opp på Coca Cola-nissen, nå med hvit kant - men det er ei anna historie. Mosaikken er eldgammel og finnes i Ravenna.

Kaspar bærer gullet, mens de to andre bærer lukka kar med røkelse og myrra. De tre vismennene kalles også "de hellige tre konger". Det var ikke uvanlig at kongene på denne tida også var "vise menn", eller astrologer, stjernetydere. Og fremdeles er Kongerøkelsen som vi  bruker i jula, oppkalt etter disse tre.

 

RØKELSE OG MYRRA TIL JESUSBARNET - KOSTELIGE GAVER

Bruken av velduftende røkelse er eldgammel. Vi leser om røkelse i forbindelse med templene i Babylon. Fyrster og handelsfolk hadde med seg røkelse som gave når de skulle være riktig flotte. Det fortelles at kong Salomo hadde 50 000 røkpanner. I Norden røkte de med einer i husa for å holde onde ånder borte.

RØKELSE 

Men hva inneholdt røkelsen vismennene hadde med seg, og hva i all verden er myrra?

Deck the halls..

Det begynner så smått å jule seg, butikker og radiokanaler har funnet fram igjen julelydene som setter oss i den rette stemninga år etter år, og føreløpig går det bra. En av gjengangerne er denne muntre julesangen, opprinnelig fra Wales, som oppfordrer oss til å pynte våre saler til jul med kristtorngreiner - boughs of holly.

(Her går den opp i en høyere enhet med en annen suveren julestemningskaper: Mikke Mus som styrer til jul.)

Og pynte med kristtorn til jul, det gjør vi så gjerne, i hvert fall her hvor jeg bor. Eviggrønne lauvtrær er ikke det vi har mest av her i landet (det finnes faktisk bare dette ene), men kristtornen vokser og sprer seg villig både i hagen og i skogen. Nå før jul bugner den av røde bær, men snart kommer trost og sidensvans, og de forsyner seg grådig.

Den liker milde vintre, så i Norge finner vi den  langs sør- og vestkysten, fra Bamble i Telemark til Smøla i Møre og Romsdal. I Europa har kristtorn ganske stor utbredelse: fra Norge i nord til Nord-Afrika i sør og fra Irland i vest til Tyrkia i øst.



Torner til Kristi tornekrone

Men en skikkelig stikkeplante, er den; de nederste blada har ei bølgete rand med spisse torner hele veien rundt. Lenger opp i treet er blada smale og jevne. De lærde er ikke sikre på hvorfor det er sånn, men det kan hende at tornene beskytter mot planteetende dyr som står på bakken, mens blada i toppen er utenfor faresonen og greier seg uten forsvarsvåpen. Giftig er den også, i hvert fall de røde bæra, og de gamle romere på Jesu tid mente at blomstene dessuten kunne få vann til å fryse til is. Hyggeligere da å tenke på at C.V.Glob, eks-riksantikvar i Danmark og urtedramekspert, anbefaler et uttrekk av de unge lysegrønne blada som basis for en snaps.

Navnet kristtorn, kjent i Skandinavia siden 1600-tallet, kommer av at en mente at Kristi tornekrone var bundet av greiner fra dette treet. Men planten har vært her lengre enn som så: for flere tusen år siden vokste kristtorn her i de frodige skogene i bronsealderen. Det eldste navnet vi kjenner til, er beinved - gammelnorsk beinvidr. Det finner vi både i Snorres Edda og i Kongsspeilet fra 1200-tallet. Ove Arbo Høeg skriver at navnet viser til at den hvite veden er hard som bein. Den ble derfor brukt som emne til verktøy, som garnnåler og treskeier før i tida, og til og med som råmateriale til de hvite sjakkbrikkene. Men etter hvert som treskeier er gått ut av daglig bruk, er det som grønt til jul kristornen gjør si nytte, med røde bær og sløyfer på.

Dumpesesong

November og de to første ukene i desember er en av de to store "bli dumpet av kjæresten"-tidene i året, skriver Morgenbladet, og viser til en graf basert på informasjonen folk gir om statusen sin på Facebook.
Ikke stort å gjøre med det, eller...?

Vel, i urtehagen finnes det hjelp for det meste. Mynte, for eksempel, kan brukes til mye mer enn en tekopp ved leggetid.

Gresskar: digg!

Digg eller dæng, knask eller knep - i morgen er det Halloween!
Noen flinke folk lager Halloween-lykter av egenproduserte gresskar, vi andre tyr til nærmeste Kiwi-butikk. Det er gjerne Halloween-feiringa i USA vi tenker først på, når vi  skjærer ut nifse grimaser i skallet og lager lykter her hjemme også. Dette er en gammel tradisjon som kom til USA med irske innvandrere.
Mer om Halloween og historien om Jack O' Lantern, mannen med gresskarlykta, finner du her .

Men gresskar kan brukes til så mye. Det kan syltes, og det kan brukes til supper og stuinger. Den eldste oppskriften jeg kjenner til, skriver seg fra Hildegard av Bingen, tysk abedisse i middelalderens Tyskland. Hun er kjent bl.a. for sin bruk av urter og planter i medisin og mat. Her får du en oppskrift tilpasset vår tid:

SYLTA GRESSKAR ETTER HILDEGARD

2,5dl vineddik

0,5dl vann

750g sukker

5-6 nellik

2 kanelstenger

Skjær ut innmaten i gresskaret og kutt den i terninger. Legg dem i ei krukke og hell over vann og halvparten av eddiken. La dette stå over natta. Bland væsken som har dannet seg i krukka med resten av eddiken, sukker, nellik og kanel. Kok det opp, legg gresskarbitene i, og kok til det er mørt.

I mormors kokebok, Henriette Schønberg Erkens "Stor kokebok" fra 1914, finner vi denne:

GRÆSKARSMØR

Har man med et rundt jern stukket ut "potetes-kuler" av et græskar og syltet dem paa vanlig maate, har man meget godt av græskaret igjen. Den utstikningen er nemlig uøkonomisk, den tar sig godt ut paa et par glas til selskapsbruk. Det tiloversblevne benyttes saaledes: skjær det smaat op og kok det under omrøren ganske mørt. Vei det nu og ta akkurat halvt saa meget sukker; smaakok det en halv time og tilsæt efter smak enten citron eller ingefær. Bruk da citronsyre eller et stykke hel ingefær, som koker med.

-og lar humla suse...



 -ligge i sola og bare la humla suse...

Det var katt man skulle vært.

Kanskje ikke heilt tilfeldig at katten min glipper med øynene der hun ligger ved humleplanten, for humle, Humulus lupulus, er kjent som sovemiddel fra gammelt av. Den ble brukt som te og til å sette smak på øl, og ble en ikke søvnig nok av ølet, kunne en stappe "humlekonglene" i hodeputa.
De grønne konglene inneholder østrogenlignenede hormoner, og ble brukt av kvinner ved overgangs- og menstruasjonsproblem. Dessuten virker humle urindrivende - og når vi vet at hovedbruksområdet for humle er i øl, illustrerer det på en grei måte prinsippet om årsak og virkning...

Malurt i begeret

Der var hun altså: Artemis.
Et par årtusener hadde nok krevd sitt, men krafta var der - som ei spent stålfjær farer hun mot motstanderen med løfta våpen og fokusert blikk, i det gigantiske slagsmålet mellom guder og onde makter som relieffa i Pergamonalteret fra det nåværende Tyrkia framstiller.

-och kryddar med Johannisört...

JOHANNISÖRT I HANS STRØMS HAGE

I disse dager er alle de gode brennevinskrydderne i natur og hage klare til å sankes.
"- där bränner jag mitt brännvin själv, och kryddar med Johannisört, " synger jeg med Ulf Lundell av full hals. Rikignok har jeg ikke slått meg på hjemmebrenning, men krydrer brennevin med Johannisört, det gjør jeg. Og jeg er ikke den første sunnmøringen som gjør det.

Nå var ikke Johannisört navnet de brukte på planten her, men som vår venn Hans Strøm skriver i 1762: "Denne falder her almindelig nok og kaldes Hypericum, Piricum."

De gamle sunnmøringene satte perikumen på  "Fransk Brændeviin" og brukte den "til Salve for skaaret eller hugget Saar. Den gives og Creaturene ind mod Bugløb."
Dyrlege Arne Hjelle har fortalt meg at "Bugløb" hos dyr er det samme som kolikk.

Til pirikumbrennevin (utt.pirikom) brukte de enten prikkperikum eller firkantperikum. Men den fine, røde, ved lagring gylne drammen ble nok ikke bare forbeholdt syke dyr. En pirikumdram kunne hjelpe mot det meste, og skulle den ikke virke, så hadde man i alle fall et påskudd til å ta seg en dram.
-Og når Alf Prøysen synger omkvedet i visa om Tordivel'n og flua: "piriom", så skulle det ikke forundre meg om det er det samme ordet, ei oppfordring til å skåle i "pirikum".
Det var oftest blomsterknoppene som ble satt på brennevin, som får en skikkelig julerød farge. En pirikumdram ble særlig regna som et ypperlig magemiddel. "En utsøkt helsedrikk som fantes i hvert hus", heter det fra Surnadal. "Ølkong" kalte de den i Syvde, "ølkomb" i Dalsfjorden, og der brukte de den også for å gi god smak på ølet.

I middelalderen var det den røde fargen som ga perikumdrammen betydning som legemiddel. Rødt ble gjerne knytta til det som hadde med blod å gjøre (kfr signaturlæren: likt kurerer likt), og fargestoffet i planten, hypericin, er faktisk beslekta med et av fargestoffene i blodet.
Fargen viser til Døperen Johannes sitt blod - derav navnet Johannisört. Planten skal ha spirt fram i blodsdråpene fra den avhogne tunga hans da Herodias stakk i den med ei nål. Ei anna legende sier at den vokste fram i blodet fra den korsfesta Jesus.

Så det er et visst historisk sus over uttrekket jeg filtrerer. Perikumknopper og delvis utsprungne blomster har trukket på sprit i 3-4 dager. Nå har jeg fått en rød essens med sterk smak som jeg lagrer, og etter hvert tynner ut, til den styrken og smaken jeg vil ha. Og snart kan jeg servere en liten "pirikumdram" og skåle til den gode hr. Strøms minne.
Perikum er dessuten kjekk å ha og nyttig mot mer enn dagligdags mageknip: i Vest-Jylland var perikum en av de urtene en alltid skulle ha i huset i beredskap mot "Hexeri og sligt", heter det.